Spørsmål fra nær venninne...

[Anonym bruker]

Meg og en nær venninne planla å bli gravide i godt over et år før vi sluttet med prevensjon. Vi planla alt vi skulle finne på i permisjonstiden, og dette var stort sett det eneste vi snakket om gjennom begges svangerskap. Min venninne hadde termin en stund før meg, og vi gledet oss begge til årene som ventet oss med jevn gamle unger.Tre uker før min venninnes termin, døde babyen deres i mors liv. Det var forferdelig tungt, og som gravid selv hadde jeg ikke i min villeste fantasi mulighet til å forstå hvor vondt det var og fremdeles er. Vår lille ble født prematurt, og fikk en hard start på livet. Vet at mine bekymringer fremdeles skal være mine bekymringer, men klarer ikke å tillate meg selv å klage. Jeg har jo min baby i live, det får ikke min venninne oppleve. Har flere spørsmål til min venninne, men tør ikke spørre. Hvordan skal vil hun at jeg skal "oppføre meg"? Hennes engel er en del av samtalen vår, men det er vel utrolig vondt å se meg med min baby? Skal jeg snakke om min baby? Hvor mye vil hun egentlig høre om? Vet de har tatt bilder av deres engel, vil hun at jeg skal spørre om å få se de? Har lyst å se, men våger ikke spørre. Jeg besøker graven flere ganger i uken, skal jeg fortelle det til henne? Er så redd for hvordan hun vil reagere.

Er det noe jeg kan gjøre? Denne hjelpeløsheten er det verste jeg vet, og føler meg så utrolig egoistisk. Det er jo ikke en brøkdel så vondt for meg som det er for henne!!Det er flere i omgangskretsen vår som har fått baby i år, og noen er gravid nå. Er dette noe jeg kan snakke om? Det høres vel ut som vi egentlig ikke er venninner, siden jeg ikke kan stille henne disse spørsmålene, men jeg er så redd for å si og gjøre noe feil. Vil ikke få henne til å føle seg utilpass, hvis dere skjønner.

 

Det finnes ikke noen fasit på hvordan man skal være, men håper noen kan svare meg på noen av mine spørsmål...

 

Er ikke noen som kan si eller gjøre noe for å få en mor som har begravet sitt barn til å føle seg bedre, det er bare ikke meningen at noen skal måtte oppleve det! Kondolerer, klem og gode tanker til dere alle!

[Ventet tvillinger...]

De fleste som mister barn er minst like stolte foreldre som de som har levende barn, det betyr derfor mye å få vise frem bilder og alle slags minner, kanskje tilogmed mer en for de som har barna sine i livet. Som englemamma er det jo bare minnene du har igjen.

 

Jeg syns du skal fortelle venninnen din at du syns det er vanskelig for deg å vite hva du skal si og gjøre, rett og slett fordi du er så redd for å såre henne. Du bør absolutt spørre om å se bildene av engelen hennes. Det viser at du virkelig bryr deg. Det er lite du kan gjøre for å lette sorgen på noen måte, men du kan vise at du er villig til å dele den med henne, Antagelig vil alt fosse ut av henne hvis du bare spør. Det er sårt å ha mistet det kjæreste en har i livet og se at verden rundt fortsetter, kanskje tilogmed uten å se ut til å bry seg stort. De fleste bryr seg nok, men det ser ikke vi når folk ikke snakker til oss om det. Ofte er vi redde selv for å dytte sorgen vår på andre, og tenker at hadde de vært intressert hadde de vel spurt.

 

Det beste du gjør er å være hundre prosent ærlig om tankene dine, det er det vi trenger...

I forhold til gravide venner osv er det også bare å spørre henne om hun syns det er vanskelig å snakke om og ta stilling til. Om du får henne til å gråte så er det ingen krise, da er det tårer som trenger å komme ut, hun gråter nok hele tiden selv om det ikke alltid kommer ut i tårer...

Lykke til, og håper det går bra med babyen din.

 

Hvis du ser på hjemmesiden min finner du noen råd for pårørende der inne også.

www.gryjeanette piczo.com