Hvordan blir det å få et nytt barn?

[Anonym bruker]

Vi mistet jenta vår i fjor, i uke 20. Legene fant ingen grunn. Nå er det et nytt barn i magen, vi er 5 uker unna termin. Hele svangerskapet har vært fullt av engstelse, men heldigvis har vi fått god oppfølging med kontroller, og alt ser bra ut (men det gjorde det sist også, helt til det plutselig var over).

 

Kjenner nå at engstelsen på en måte begynner å gi seg, men spenningen stiger likevel: Hvordan kommer jeg til å reagere når dette nye barnet kommer? Jeg vet jeg kommer til glad i det, for det er inderlig ønsket. Men jeg kjenner at i de siste ukene har jeg fått "tilbakefall" i sorgen over jenta vi mistet. Når jeg tenker på henne nå, sitter tårene løsere enn for noen måneder siden.

 

Er det noen som har opplevd å få et nytt barn etter å ha mistet? Hva slags reaksjoner er vanlige?

[Anonym bruker]

Ok,jeg ser nå at denne sida er for de som mistet etter uke 23. Tenkte ikke over det, håper det ikke er så nøye.

[Gjest]

Heisann, jeg er i samme situasjon som deg, mistet tvilling guttene mine i juletia ifjor ( har skrevet et innlegg her som heter; mistet begge to) Nå er jeg gravid og 18+3 uker på vei. Har vært bekymreet hele tiden, er så redd for at det som skjedde vil gjenta seg. Men idag var jeg på UL og fikk bekreftet at alt var bra og at vi skal få ei jente. Har ikke klart å glede meg altfor mye til men håper at jeg klarer å slappe litt mer av framover, men man kan jo ikke være helt sikker, ingen vet hva som er planlagt for hver enkel... Jeg forstår den følelsen du har, jeg vet jeg kommer til å elske babyen min men jeg tenker så mye på de andre også... har så blandet følelser. Men jeg håper at det går bra med deg, denne gangen må det gå bra.

[tjorven 1]

Det har ikke så mye å si for meg når det gjelder følesene til den lille gutten i magen... MEN svangerskapet er et nervepirrende helvete og langt som et vondt år... jeg vil jo gjerne nyte graviditeten ,men jeg hviler ikke før gutten er ute...Jeg gråt veldig på ett årsdagen etter at jeg fødte henne. Avbrøte i 27 uke pga kromosonfeil uforenelig med liv.

 

Men ellers så har det gått "greit" Man er jo mere hormonell og det er jo ikke rart man gråter over ett barn man har mistet, men jeg gleder meg mere over neste mann som skal komme enn jeg savner hun som skulle vært her....