Hvordan sier man at en vil....

[Anonym bruker]

Har vært i lag i 17 og gift i 14. Har 3 gutter som er relativt store 1med AD/HD som er hardt rammet av det og nå venter vi en åtpåklatt som ikke var planlagt. Men nå orker jeg ikke mer,vil ut av ekteskapet.

 

Vi har hatt det nokså tøft til tider med utroskap,løgner,svik og mer som jeg ikke orker å komme inn på her.

Alt som skal gjøres er mitt ansvar+ at alt økonomisk er mitt ansvar. Nå er jeg så sliten og langt nede at jeg ser ikke noen andre utveier dessverre.

[Anonym bruker]

Jeg forstår at du har det veldig tøft.

Hva med å vurdere ekteskapsrådgivning?

Det har dere ingenting å tape på. Hvis dere ikke klarer å finne en løsning vil dere uansett skulle samarbeide om barna i framtiden og da kan rådgivningen ha vært til god hjelp.

 

Håper du oppsøker hjelp.

 

[Anonym bruker]

Han vil ikke være med til rådgivning det har jeg spørt om. Han påstår at vi ikke har noen problemer lengre, at det er bare jeg som overreagere.

 

Men når vi ikke snakker sammen, jeg må spør om hjelp,jeg må spør om han kan snakke til han med AD/HD for han roter til hele huset,for han fikk ikke viljen sin,han blir sur når det ikke er mer penger på kontoen. Det er bare han som jobber.

Han forstår ikke at jeg blir sliten jeg går jo bare hjemme. Trur jeg kunne sittet og skreve til i morgen hvis jeg fortsetter,det er så mye.

[Gjest]

Hadde jeg vært deg, ville jeg snakket med familievern kontoret først. De har gode rådgivere og hvis det ender i brudd, må dere uansett til megling angående barna.

 

Så lenge han sier dere ikke har noe problem, er det jo et problem bare det at han ikke ser det. Jeg fikk til svar fra min eks at det var Jeg som hadde et problem, ikke vi. Han hadde det bra. Men i et parforhold har VI problemer så lenge en sliter med noe. Samme hva. Det mener i alle fall jeg.

 

Hvor langt på vei er du i tilfelle? Kan jo bli bedre, men så lenge han ikke skjønner at kroppen jobber mye med dette å lage et barn, er det ikke godt å si. Vi er jo også mer ømtålelig mens vi går gravide, men det skal faktisk en voksen mann greie å ta hensyn til.

 

Ble ikke noe direkte svar, men håper du står på og at det ordner seg på en eller annen måte.

[mcar]

Høres ikke bra ut!

 

Min kjæreste kom med en kommentar da jeg var i begynnelsen av svangerskapet. Han mente jeg hadde forandret meg... "Jeg var blitt mistenksom og maste "hvem var det?". Sånn hadde jeg ikke vært før. Han lurte på om det var noe med gravide damer, hans ex hadde og forandret seg under svangerskapet."

 

Jeg ble litt "oops!" Jeg har ingen grunn til å være mistenksom. Stoler på kjæresten min.

Klart vi forandrer oss! Jeg følte meg mer sårbar, det gikk opp for meg at "nå er jeg avhengig av han på en helt annen måte".

Heldigvis har denne mistenksomme perioden gått over og nå har vi det bra.

 

Håper du får greie på mannen din. Det er ikke koselig å ikke ha det bra. Nå skal du glede deg til svangerskap og fødsel, ikke bekymre deg om klesvask og regninger.

 

Håper det ordner seg.

[Anonym bruker]

Dere har vel havnet i "foreldrefella", som mange andre - jf. Jesper Juul i fredagens A-magasin. Det betyr at dere ikke har fått prioritert forholdet deres, med alle de farer det medfører. Håper dere gjennom veiledning og litt avlastning kan finne tilbake til hverandre!

 

Lykke til!