Forandret forhold til barnefar.. Flere som sliter..?

[coco78]

Hei! Her kommer et litt langt innlegg, for jeg er ganske desperat etter å finne ut om det er andre som har lignende erfaring som meg? Jeg er 28 og har vært sammen med og barnefar i 1,5 år, og da har vi for det meste bodd sammen.

Vi har alltid vært glade i fest og moro og kunne gjerne gå ut midt i uken og bare sove et par timer før jobb.

Men nå er jeg blitt gravid og jeg føler at hele forholdet vårt er forandret. (Naturlig nok) Vi har begge satt ned tempoet og jeg har sluttet helt med både røyk og alkohol.

Problemet er nå at jeg tåler ingenting fra han lenger og har rett og slett blitt uforelsket i han. Vi krangler mye over bagateller. Jeg finner ingenting ved han tiltrekkende og jeg føler at jeg plutselig er blitt mye eldre enn han. Sex er helt uaktuellt.

Jeg er redd for at jeg midt i all fest og moro glemte å stoppe opp å sjekke tempraturen på forholdet..?

Jeg har nå flyttet tilbake til min egen leilighet, vi er fortsatt "sammen" og har foreløpig kalt dette en unntakstilstand pga hormoner ol. Men jeg er redd jeg har mistet interessen for alltid.? Han er fortsatt ute 1-2 ganger i uken, drikker ganske mye og vi lever helt separate liv pga mitt valg. Han tror det vil ordne seg så fort baby kommer, men jeg er redd det er en mer permanent tilstand.. Er det noen som kjenner igjen noe av dette, eller er det jeg som helt ute??

Jeg er livredd for fremtiden og setter kjempepris på alle tanker og råd.

 

 

[Lorri]

Hei! det er ikke altid lett det der, men problemet for han sikkert er at det ikke har helt godt opp for han at han skal blie pappa sikkert. du bærer barnet så du vil automatisk ha mere følelser for babyen.har dere vært på utralyd ennå? eller har han kjent spark? ting kan blit lettere etter det..

 

Det du går igjenom er ikke lett... Håper alt ordner seg..

Lykke til:)

 

 

[Anonym bruker]

Dette er nr to, og har det likens vurderer å gå fra han. Ikke at han drikker, men han lever det "gamle" livet. Og jeg blir fort eltet hjemme alene eller med sønnen min. Får se hvordan det går etter fødselen hvis ikke er jeg og barna fare gone!!!!!

[Anonym bruker]

Det kom kanskje litt brått på for far, eller var det planlagt? Hvis dere ikke har kjent hverandre i stort mer enn 1,5 år, så kan jo det ha noe å si. Jeg og sambo har kjent hverandre i 13 år, og hvert sammen i 9 år.

 

Vil kanskje hjelpe og ha en skikkelig samtale om det. Her ble far godt forberedt på hva han kunne forvente av humørsvingninger o.l. og han takler det fint. Men jeg har nå aldri følt meg mindre forelsket i han.

 

Noen jeg kjenner gikk i par-terapi fra de fant ut av at de ventet barn...for de hadde ike vært sammen så lenge....det dro de ekstremt mye nytte av...kunne kanskje vært noe for dere? Det er ikke flaut å søke hjelp

[Anonym bruker]

mitt forhold er forandret i motsatt retning. er så forelsket som jeg aldri har vært før jeg vet jeg har verdens beste mann er så gla så gla.

her er alt blitt bedre etter jeg ble gravid. han tar mye ansvar å støtter meg 100%.

men lykke til dere andre og håper d ordner seg.

[Anonym bruker]

har det slik som eg:(

[Lady36]

Da vi ventet nr. 1 i 2002, var ikke mannen min innstilt på baby i det hele. I samme tiden drev vi en pub, så han hadde lett tilgang på alkohol. Derfor ble det en del festing på han. Nå skal sies at han planla aldri at han skulle gå fra meg pga babyen, han ville ta ansvar. Da babyen kom, fikk han en helt annen følelse, og plutselig ble familien mye viktigere til han enn før. Da var han 32 år og noe umoden, nå er han 37 år og gleder seg til at vi blir en familie på fire.

Så hvis jeg skal gi råd, så må det være: Hold hodet kaldt, forhåpentligvis er det bare hormonsvingninger, men kanskje er det rett og slett ulikhetene mellom dere som har blitt for tydelige. Men ikke fohast deg med å velge å bryte. Prøv å la han ta initiativ. Lykke til:)

[Anonym bruker]

Kjenner det så absolutt igjen. Vi har hatt et svært lignende forhold som du beskriver. Han var glad nok når vi fikk vite at vi ventet barn, men har ikke forandret livsstil, kanskje yderst litt først nå i det siste. Ellers virker han mer og mer glad for barnet som skal komme. Jeg derimot er mer og mer irritert for måten han er på, ting han ikke har endret, etc. Jeg har iallefall sjekket litt rundt, og har fått tilbakemeldinger fra andre som har vært gjennom det samme at i deres tilfeller var det hormonene som spilte dem et puss. Den ene fortalte at hun hadde problemer med tom å snakke med barnefaren, og bare hun så han ble hun irritert, men det roet seg ned.

Får krysse fingre om at det er det samme i vårt tilfelle og på snarlig friskmeldelse.

 

[heilo86]

Off.. det hørtes ikke no greit ut å ha det sånn!

Jeg flyttet til Haugesund og kjæresten min i mars og i mars fant vi ut av at jeg var 8 uker gravid..

Alt kom veldig brått på og vi fikk et lite sjokk.

Nå er alt rosenrødt og han er HELT fantastisk!

Begge to både festet mye of røykte fast.. Han har gitt opp begge deler for å støtte meg og vise at vi står sammen om dette og det har gjort alt mye lettere! Håper det ordner seg greit for dere!

Det letteste er vel bare å gi det litt tid og kjenne på egne følelser..

Prat med ham og del graviditeten med ham

Min samboer elsker å ligge å kjenne på spark og liv, hele han lyser opp!

Prøv det samme på ham.. Men minn ham også på at det tar to til å bli gravid og det er to som skal dele dette. Ikke ditt ansvar alene, selv om det er du som bærer barnet!