Student og gravid for tredje gang

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri tenkt at jeg noen gang kommer til å tenke på abort, men nå er jeg der. Har blitt gravid for tredje gang. Allerede den andre graviditeten var uventet, men vi var litt uforsiktige og jeg følte oss ansvarlige og vurderte ikke abort i det hele tatt. Selv om jeg var helt i begynnelsen av studiene og fikk fullført bare et semester før vårt andre barn ble født. Nå skal jeg fortsette på studiene men har også blitt gravid igjen. Denne gangen var vi hundre % forsiktige, men det hjalp ikke. Da jeg ikke fikk perioden min tenkte jeg at det er noe med perioden. Kanskje pga hormonforandringer i kroppen for jeg hadde nettopp sluttet å amme. Legebesøket var planlagt for å få skrevet ut noe prevensjonsmidler og for å finne ut hvorfor jeg ikke har fått perioden min. Ville ikke ta legemidler mens jeg ammet. Tok en graviditetstest noen dager før jeg skulle til legen, ikke fordi jeg tenkte at jeg kan være gravid, men fordi jeg tenkte at legen spør sikkert om jeg har tatt en test. Og så var testen positiv. Etter første sjokk tenkte jeg at nei abort blir det helt sikkert ikke, så det skal være tredje barn. Mannen min er også mot abort, men sier han har forståelse for min situasjon. Det skal være meg som skal være hjemme igjen. Siden han er den eneste som tjener penger for vår familie kan han ikke ta permisjon mens jeg studerer, fordi lønnen hans og utgiftene våre er mye større enn det han ville få av NAV etter fødselen. Da kan bare jeg være hjemme. Problemet er at med tiden har jeg blitt bare mer og mer ulykkelig over å være gravid. Det føles at livet mitt er ødelagt. Jeg gruet meg til studiestart med to små som ikke enda sover så godt og som blir ofte syke. Nå tenker jeg på hvordan det blir å studere ved siden av tre små. Føler at det blir enten det barnet eller utdannelsen min. Gruer meg så veldig. Har begynt å gråte hver dag. Vet at jeg vil ha dårlig samvittighet etter abort, men akkurat nå føles det at verre enn nå kan det ikke bli. Klarer ikke å bli glad i det nye barnet i magen eller å tenke på det som et barn en gang. Tok ultralyd hos legen, så at alt var ok og ble lei meg, hadde håpet at noe er feil så jeg hadde fått en grunn til å ta medisinsk abort. Føles fryktelig å tenke sånn og skrive sånn, pinlig. Mannen min vil beholde barnet, men som sagt får han ikke noe permisjon, ikke en gang de fem ukene som fedre vanligvis får, fordi jeg har ikke jobbet minst 50% ogdermed mister han retten til det. Det blir meg som skal ha største forandringen i livet. Han har en krevende jobb også. Han vil gå med på å ta abort men jeg vet han ville bli veldig lei seg allikevel. Dermed føler jeg meg ganske alene. Hadde vi råd til at han kunne være hjemme med barnet, hadde alt vært lettere. Jeg må begynne på studiene igjen medio august, men klarer ikke en gang tenke på det, begynner å gråte hele tiden. Foreldrene våre bor langt fra oss. Allerede det å få noen til å være med de eldste barna når fødselen begynner blir et stort spørmål og problem. Vet jeg vil angre abort men tenker nå at jeg skal også angre når jeg ikke velger abort. Alt virker bare så vankelig og dårlig, kommer ikke på noen positive tanker. Mannen min sier også veldig lite. Bare det at han vil gjerne beholde barnet. Er ellers ikke noen diskusjonspartner. Jeg har begynt å få hodepine hver dag av å tenke på det. Er så lei meg. Og litt sint at det skjedde meg selv om vi var jo forsiktige og brukte kondom. Har ikke noe sexlyst og føler at jeg aldri kan ha det igjen for det kan alltid komme en baby til. Det ble veldig mye sutring, men måtte bare få det ut.

[Lotta med novembergutt]

Hei,

 

Først og fremst: Du er ikke den eneste som har trodd at du aldri måtte behøve å vurdere abort, men som plutselig sitter midt oppe i det. Livet er ikke forutsigbart, men heldigvis - det som ikke knekker det, det gjør deg sterkere:)

 

Du sier du er i mot abort, det samme med mannen din. Om du skulle finne på å utføre en abort, må du derfor aller først ha det klart hvorfor du gjør det, og at dette var det riktige valget for deg. Det å angre en abort er ikke en god følelse!!

 

Men - som du sier; dette barnet eller utdannelsen din?

Jeg tror du må sette deg ned å tenke etter hva du har å tilby dette barnet nå, med allerede to små hjemme, og en mann som ikke kan ta del i permisjonen.

Slik jeg ser det er kanskje det beste å fukusere på de to små du allerede har, samt det å skaffe seg en utdannelse? Så kan du eventuelt prøve på et nytt barn når du har kommet ut i jobb, og opparbeidet deg fødsespenger?

For selv om du helt klart vil elske dette barnet like høyt som de to du har fra før, så må du også tenke på ditt eget beste. Du skal også fungere i hverdagen. Være fornøyd med livet ditt, ikke tenke hvordan livet ditt kunne blitt, om bare...

Det er når du selv er lykkelig, og har tid og overskudd til barna dine, mannen din, jobben din - da kan du sette deg ned med bena på bordet og eventuelt planlegge en liten en til:)

 

Men på en annen side - et barn vil du aldri angre på, men man kan angre en abort...

 

Kjempevanskelig å råde deg til det ene eller det andre, men nå har jeg hvertfall sagt hva jeg synes.

 

Håper du finner ut av det:) Masse lykke til til deg og dine!

 

klem

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

For en trist historie. Jeg forstår deg godt der du grubler og vet ikke helt hva jeg skal si..

 

Først og fremst må du kanskje tenke på alt du nå har som antageligvis medfører en allerede travel og slitsom hverdag. Og jeg mener faktisk at det er dine behov som skal stå til grunne for et valg her. Kanskje du alt har tatt valget men ikke tørr å gå videre i og med at mannen din er så tydelig på sine ønsker? Du sier jo at han vil støtte deg, og han forstår vel hvordan du har det som faktisk alt blir satt til side i forhold til mye. Misforstå meg rett.. Jeg tror du er veldig glad i de du alt har dermed blir kanskje valget enda vanskeligere?

 

Alt vil medføre en sorg og et tap enten ved abort eller ved at du utsetter utdannelsen din ytterligere. Og samme hva kommer du igjennom det hele. Men du skal også leve med tapet.. Og for meg ser det faktisk ut som du taper mye mer enn utdannelsen ved å beholde barnet. Det virker som du alt har tapt mye ved deg selv bare i grublingen over det hele...

 

Hva med å sette deg ned med mannen din og forklare hvordan ting er for deg nå og spørre om han kan hjelpe deg litt?

 

Ellers ville jeg kanskje satt opp en liste (vet det kan høres litt enkelt ut, men systematisering av tankene hjelper iallefall ofte meg når jeg er midt oppe i noe, man har så lett for å fortrenge det som faktisk egentlig teller mest). Skriv hvordan du har det nå, hvordan du ville taklet en abort, hvordan du ville taklet en baby til i huset (gjetter at minstemann nå er ganske liten fortsatt?), hvordan blir det for de 2 du alt har å få enda et barn i huset? hva kan mannen din hjelpe deg med? Er det noen mulighet for at mannen din kan være hjemme og du kan få ekstra støtte av lånekasse/sosialkontor?... Prøv ¨å skriv stikkord og la alle små tanker få komme med, legg det hele fra deg og gå tilbake til det etter en stund. Se hva som er viktigst for deg, kanskej notatene vil hjelpe deg?

 

Vet ikke om det er til noe hjelp for deg, men dette er iallefall mine tanker ) Masse lykke til i valget, og husk at det er mange her inne som gjerne deler tanker med deg dersom du har behov for vinklinger på ting.. man skal ikke måtte ta så store valg alene.. Men til syvende og sist er det ditt liv, ditt valg, og det viktigste er at du klarer å leve med dette videre!

 

Tvi tvi til deg!

 

 

[Miss Misantrop]

I dette tilfelle kan man vel ikke skrive at alle gode ting er tre. Jeg tenker at siden din mann er mot aborten vil du bli veldig alene om dine følelser etter en eventuell abort. Du har gjort alt du kunne for ikke å bli gravid igjen, men noen ganger virker ikke selv de beste prevensjonsmiddler. Det er derfor ikke så rart at det kom som et sjokk for deg. Kanskje kan du ta opp studiene dine igjen ved et litt senere tidspunkt. Livet er jo ikke over fordi om du blir 5 år eldre. Selv har jeg et yrke og et studie bak meg som er umulig å kombinere med barn (ulovelig). Derfor så jeg helt klart for meg at hvis (u)lykken skulle være ute måtte jeg ha avbrutt mitt studie. Og senere startet helt på nytt igjen. Det er ingen lett avgjørelse du har forran deg. Håper du finner en løsning du kan leve greit med. Det virker jo som om du har ressurser til 1000 så dette kommer nok til å gå helt fint på den ene måten eller den andre.

[Anonym bruker]

"Hadde vi råd til at han kunne være hjemme med barnet, hadde alt vært lettere."

 

Dere kan jo bruke regelen for gradert uttakt. Da tar du ikke permisjon fra studiene, og far kan gå hjemme med foreldrepenger samtidig som du mottar fødselsstipend fra Lånekassen. Velger du fag for høsten 2008 som IKKE har obligatorisk oppmøte så kan jo du også være hjemme, og det gjør ikke noe om du stryker til eksamen.

 

Har lest det her på gravid og student:

http://www.barnimagen.com/forum/thread/7628559

http://www.barnimagen.com/forum/thread/9606155

[Anonym bruker]

Hadde jeg vært deg HI, hadde jeg lagt studiene på hylla i noen år, og tatt i mot barnet, og tatt meg av de 3 ungene 100%. Ikke at jeg tror at du gjør en dårlig jobb, men det er altfor slitsomt å studere og være småbarnsmor samtidig. Faktisk kan det være mye hardere enn en jobb, for da får man FRI etter jobb, og har ikke lekser, øvinger, eksamenslesing etc.

Studiene venter på deg.

Ungene vokser- de venter ikke.

(Mye sykdom kan også komme av at det er mye stress i heimen...)

Og du vil jo ikke ta abort. Så ikke gjør det- for din egen skyld :-)