Dere som selv har adhd, hvordan har dere det "inni" dere?

[Anonym bruker]

En del av familien min har adhd. Datteren vår (på snart 5), skal muligens utredes etter skolestart, men vi skal se hvordan hun fungerer i den sammenhengen før vi evt. skal ta kontakt med bup. (Dette pga tics, raseriannfall, grovmotoriske vansker og at hun har slitt litt sosialt.)

Men jeg tenker litt på meg selv også...

jeg er en ganske så rolig person, men god oversikt og livredd for å miste kontrollen. Venner og kollegaer vil nok kalle meg kontrollfreak...

Har klart meg helt greit på skolen og har mange venner.

Men når det kommer til følelseslivet er mye vanskelig for meg. jeg tekler ikke konflikter, trekker meg unna med en gang. Vi sliter litt i samlivet vårt, men jeg klarer ikke sette ord på noe, blir bare stille og gråter.. Vil helst gjemme meg unna, slik jeg gjorde som barn. Krangler vi, klarer jeg ikke "delta", men løper vekk og vil være alene.

jeg har også en konstant vond "byll" inne i meg, som gnager og gnager...

Har forsøkt antidepressiva, men uten resultat. (Føler heller ikke jeg er deprimert, men har på en måte en konstant angst-følelse inne i meg.)

Jeg blir fort stresset, og takler dette dårlig. Får et kjempe "sug" i magen om jeg har glemt noe, og jeg er så redd for alt ting. Redd for å ikke gjøre riktig, eller for å ikke si de rette tingene... Men blir oppfattet som pliktoppfyllende og pålitelig. Jeg har dårlig hukommelse, glemmer hva jeg selv har sagt og hva andre har fortalt.

 

 

Jeg hadde blitt veldig glad om noen her kunne skrevet litt om hvordan dere har det med dere selv?

(Har også legeskrekk, tør liksom ikke å ta opp følelsene mine hos legen.)

[Anonym bruker]

iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiindre uro hele tiden...ritalin hjelper noen ganger..

[Anonym bruker]

Har så og si akkurat det samme som som deg, den uroen innemeg..

Er redd for allting jeg og..

Har aldri fått diagnosen for jeg hadde ikke så veldig store problemer med noen av de testene. Men er urolig inni meg nesten hele tiden.

[Anonym bruker]

Dytter litt jeg. Kunne godt tenke meg flere svar på dette.

 

HI

[Anonym bruker]

Hei.Ta ett par timer til psyk.å se om du får diagnosen.Må igjennom noen papire,spørsmål å snakke litt.Trenger ikke være adhd.Må tenke godt om.ADHD blir du født med,å problemene følger etter med alderen.Store konsentrasjonsvansker,vansker å høre etter va andre sier.Vi er forskjellige.Jeg har slitt med hele oppveksten.Mye inni meg som ikke foreldrene mine kunne se også.Stille englebarn,sky på skolen.Fantete drittunge heima.Klødde i skolestolen,telte timer dager når skolen sluttet.Prøvde virkelig å få til prøver lekser,men bare dårlih.Gjorde mye med selvtillitten da.Depresjon,angst som barn.Følte meg udugelig i alt.Rett å slett dumm.Føles som maur i kroppen.Terges så at man blir sprø.Lignende etter drukket myyyye kaffe,+mye annet.Har hatt mye sinne.Min far hadde også adhd.Min sønn også.Hardt liv,men Ritalinen redder mye av dagen.Med adhd,følges som regel med dårlig psyke,angst depresjon,sinne osv.Min far ble feilmedisinert i alle år..Fant ut i alder 54 han hadde adhd.pga meg å min sønn var til utredning,å det gikk opp ett lys for han å legene som har medisert min far i alle år med alt mulig.Han er død idag.Alder 55.Han kunne vært i live idag.Han skulle fått hjelp som liten,men ingen viste va adhd var da.Så han ble psykisk syk.Slet i mange år.Syns og skjekke opp sånt tidlig,er ikke dumt..

[Anonym bruker]

Jeg startet en gang for noen år tilbake en utredning med tanke på ad/hd eller add.. Jeg avsluttet aldri pga at jeg hadde ingen "connection" med psykologen, jeg ble en annen person med en gang jeg trådte inn døra der..han sa det han også at jeg stengte meg fullstendig inne. Og da sluttet jeg bare, for hva var vel vitsen i og med at en stor del av utredningen går på psykologi.. Jeg har alltid manglet guts når det kommer til det å takle motgang. Gir meg i stedet. Og jeg er heller ikke noe flink til å fullføre ting. Jeg er KJEMPEengasjert når jeg får en ide, eller når jeg kommer på noe jeg har lyst til å gjøre, men så bare dabber det av og jeg takler ikke å fortsette.

Jeg er 29 år nå, var flink på barneskolen, men falt sammen ila ungdomsskolen. Har like under 3 i snitt fra vdg.skole. Har forsøkt å studere på universitetet men stryker bare. Har over 200 000 i studielån men har ingen utdanning eller grad i noe. Jeg tror jeg har forsøkt ALLE studiemåter, men har ikke nubbsjangs til å få med meg noe av det jeg leser. På uni. så leste jeg sammen med en venninne, ei flink venninne, veldig strukturert etc. Jeg forsøkte å lese, men begynte å fjase og tegne i boka(har jo en del bra tegninger da, i det minste;) ), strikket(JA, jeg tok faktisk med meg strikking av alle ting, for jeg tenkte at da kunne jeg prøve å koble av litt med det innimellom), gikk ut og inn av rommet..

Jeg er nå alenemor, og får dermed dekket yrkesrettet utdanning og alle sier at DET bør du benytte deg av! Ja, jeg vet det! Men jeg er livredd!! Er så redd for nederlaget når jeg stryker.. Og jeg vet ikke hva jeg vil studere. Takler heller ikke press særlig godt, så jeg backer ut..

 

Jeg er til tider deprimert. JEg er rastløs. Jeg er kontrollfreak. Jeg har et eksplosivt temperament. Jeg har anfall med panikkangst. Jeg har tvangstanker. Jeg klarer ikke følge en vanlig samtale med mindre jeg har KUN den tingen og INGEN andre ting rundt somkan forstyrre. Jeg klarer av og til ikke å tenke ferdig en tanke før jeg har begynt på en annen tanke, så lett er jeg å distrahere:)

 

Det er ingen spesiell grunn til at jeg skriver dette egentlig.. Lufter litt bare:)

Har forresten en halvbror som har ad/hd. Han er 14 og har nå gått en stund uten medisin, og takler skole og hverdag ganske bra:) Jippi! Vi har en mor som står på for oss 100% og hun har klart å få med lærere etc slik at han har fått tilrettelagt undervisning helt fra barneskolen. Det har vært mange runder med både sinne og skuffelse, men omsider har de da forstått hva det går ut på, og at han ikke var en bråkebøtte.

SÅ til dere som sliter med å bli forstått, STÅ PÅ, ikke gi dere! Om dere ikke har kontakt med deres lokale AD/HD-forening så ta kontakt med dem..så har dere i alle fall støtte og forståelse:)

 

Er bare å spørre forresten, om det er noe som jeg kanskje kan svare på ift erfaring fra min brors diagnose:)