Da Martin kom til verden! Har endelig fått somlet meg til å skrive ned den lange historien :D

[Som Natt & Dag]

Seks uker har gått, så det er sannelig på tide å dele historien om da Martin ble født med dere.

Historien er lang og detaljert, men er ikke skummel.

 

Mange av dere her på BIM fikk med dere at jeg gikk med uregelmessige rier i ca 3 uker, og litt åpning i 2 uker, det var både vondt og slitsomt. Legen på Ahus mente lenge at Martin ville komme tidlig, så de hadde ikke satt opp noen flere svangerskapskontroller til meg etter den 29. mai. Legen var overasket over at jeg fortsatt var gravid da jeg kom til kontroll den dagen. Han turte ikke å sjekke om åpningen var blitt større. Men ville ha meg tilbake til kontroll en uke senere. I resepsjonen fikk jeg vite at beklager alt var fullt, de hadde ikke ledig time til meg før om to uker...

Jeg tente på alle ti og kranglet til meg en akutt time hos en annen lege og JM. Av erfaring vet jeg hvor fort ting kan endre seg på slutten.

Uken som fulgte fortsatte med masse vonde ureglemessige rier. Så på fredag 1. juni døde svigerinnen min brått og uventet, dette slo meg selvfølgelig helt ut...

Alt var ille, jeg levde på pepsi og sigaretter, ikke heldig når man er gravid og har svangerskaps diabetes....

På lørdag ringte jeg føden og spurte om det ville være mulig å be om å bli strippet eller kanskje igangsatt på kontrollen på tirsdag. De var veldig imøte kommende og sa at jeg kunne komme når som helst, så ville de se hva de kunne gjøre for å hjelpe meg.

Jeg valgte å bite tennene sammen og avvente litt, ville ha litt avstand mellom dødsfall og fødsel. Samtidig fryktet jeg at jeg ville komme til å føde under begravelsen, og jeg var så sliten at jeg ikke hadde krefter til å glede meg over svangerskapet eller fødselen som nærmet seg, ikke klarte jeg å sørge heller, jeg gikk bare rundt i et vakum...

Tirsdag 5 juni møtte jeg opp til timen min på sykehuset, ble satt i en stol på gangen for å vente på at legen skulle få tid.

Jeg satt og gråt stille, alt var bare vondt og feil. Min faste lege så meg sitte der og sa, 'Kom, da går vi inn til meg' Jeg forklarte at jeg ikke skulle til han,men til legen ved siden av, fordi resepsjonen ikke hadde funnet time til meg... Han så litt forvirret ut, og sa 'Tulleball', sendte meg inn på sitt kontor, og satte kursen til resepsjonen. Det virket som han var irritert på resepsjonen, han kom tilbake og sa at det var en selvfølge at jeg skulle ha ukentlige kontroller hos han frem til fødsel, uten noen diskusjon.

I det jeg skulle legge meg på benken startet en ny økt med rier. han undersøkte meg med UL og så at Martin var veldig langt nede. Da han sjekket åpningen 'spratt' Martin oppigjen, så han var alt annet enn festet. Han mente at åpningen var ca 3 cm. Jeg spurte han om jeg kunne bli strippet, men han svarte at det ville han ikke, derimot ville han heller legge meg inn på føden, for her begynte ting å bli klart til fødsel,

Han ringte opp og sa at han ville at jeg skulle bli satt på drypp. Til meg sa han på flep at jeg kunne velge om jeg ville opp på føden, eller dra hjem, men om jeg skulle dra hjem anbefalte han trange truser, så babyen ikke ville gå i bakken, hehe.

Oppe på føden ble jeg tatt i mott av en hyggelig jordmor og en jordmorstudent. Jeg ble lagt på registrering og de sjekket atter en gang åpning, de mente at den var snaue 3cm, kanskje 2,5... Jeg hadde rier, men de var veldig ureglmessige både i styrke og i varighet.

Fredrik kom opp til sykehuset med baggen min, han skulle egentlig ha vært i møte med begravelses byrået sammen med sin mor og søster. Heldigvis mente Karin og Kristine at de ville klare å ordne opp i alt, og at Fredrik skulle være hos meg.

Jordmødrene så på klokka og fleipet seg i mellom om at her ville det bli en ’sen lunch baby’. De fulgte oss til en fødestue, jeg ble atter en gang lagt på registrering og 30 min senere satte de den første modningspillen, da var kl 14.

Riene ble mer regelmessige, men ikke mer kraftige. Jeg skulle ligge i en time etter at pillen var satt, før jeg skulle opp å gå og være i bevegelse så mye som mulig før neste pille skulle settes kl 18.

Fredrik og jeg så på hverandre med srekkblandet fryd, vi ville snart få den lille gutten vår...

17.30 kom Jordmødrene, nye denne gangen, for å sjekke åpning, den var fortsatt på 3cm...

Atter en gang ble jeg koblet til registreringen, og 30min senere satte de pille nr to.

Riene ble kraftigere, men nå var de helt uregelmessige. Tiden trakk ut, vi kjedet oss... Vi ville så gjerne få møte sønnen vår.

I 21 tiden kom det en jordmor, vi snakket litt om mine ønsker for fødselen. Jeg sa som sant var at det kun var to ting som var viktig for meg; Jeg ville ha epidural, jeg var livredd for å føde uten smertestillende, siden jeg hadde hatt en veldig tøff fødsel sist. Mitt andre ønske var at jeg kulle klipes om nødvendig, jeg ville ikke oppleve igjen å ligge å kjenne at jeg sakte revnet like ille som sist.

Hun gjorde notater og sa at hun kunne si seg enig i mine ønsker. Så var det atter på tide med registrering, før de satte den 3. pillen kl 22, fortsatt var åpningen på bare 3cm.

Riene var nå veldig vonde, og jeg ble kjempe frustrert da jeg hørte at ingen ting hadde skjedd i forhold til åpning. Jeg begynte å bli sliten, og Fredrik var bekymret.

Rundt midnatt var jeg på gråten, jeg hadde så vondt, samtidig som jeg følte at smertene ikke ledet til noe.

Nærmere kl 01 tilaklte Fredrik en jordmor og spurte om de kunne gi meg noe for smertene, jeg fikk en varmeflaske og tilbud om akkupunktur.

En eldre jordmor kom inn, hun var sur og grinete, og hadde en tone og holdning som gjorde at jeg følte meg tråkket på og nedverdiget. Hun gnålte i vei om at det skulle gjøre vondt å føde, sånn var det bare. Og jeg var virkelig en pyse som grein allerede så tidlig i fødselen. Hun fant frem akupunkturnåler, og forklarte om hvordan de ville virke.

Jeg fikk opplyst at det ikke skulle gjøre vondt om nålene ble satt rett, jeg ville kun føle elektriske støt. Hun satte en nål i håndbaken min, en på insiden av håndleddet, to nåler i mellom korsryggen og baken, en på innsiden av den ene ankelen. Den sjette nålen satte hun oppå foten min, den var sinnsvakt vond, smertene strålte gjennom foten og benet., jeg sa at den nålen var vond, men fikk til svar at nei, den var ikke vond, den satt som den skulle gjøre. Hun skulle komme tilbake etter 20 min å fjerne nålene. Smertene fra riene var borte,nå hadde jeg kun sinnsykt vondt i beinet og foten, jeg hadde kvalmebølger og skalv ukontrollert, tennene mine klappret og svetten silte.. Etter 30 min kom den hyggelige jordmoren tilbake. Hun snakket om å gi meg noe å sove på så jeg kunne få litt krefter til neste dag. Jeg spurte henne om ikke nålene skulle fjernes snart, hun ble overasket over at jeg fortsatt hadde dem. Hun fjernet de, og straks kom smertene fra riene tilbake, mens smertene i foten og beinet forsvant. Det eneste var at jeg var blitt kraftig blå og hoven oppå foten.

Hun kom med isvann, to smertestillende og en sovetablett, jeg tror aldri jeg har blitt så glad for 3 små piller noen sinne!

Vi sov til kl 08, fikk stellt oss litt og spist frokost. Den første jordmoren fra dagen før var tilbake på vakt, hun sa at kl 12 tar vi vannet, så i dag blir det baby!

Jeg tok det med en klype salt, turte ikke å ha for høye forventninger.

Jeg sendte Fredrik hjem så han kunne få fanget inn katten, stellt seg og få seg litt hvile. Han var sliten, fordi han hadde sovet kjempe dårlig.

Jeg tuslet en tur i butikken, bunkret opp med sjokolade, frukt og drikke. La meg godt tilrette i sengen og forbredte meg på enda en lang og kjedelig dag.

En stund før kl 12 ble jeg spurt om jeg ville ha klyster, noe jeg takket ja til. Fikk beskjed om at jeg skulle få det så snart ett av badene var ledig. Jeg hørte aldri noe mer om det klysteret. Kl 11.30 kom jordmor og en ny student. De sjekket leie, og åpning (fortsatt 3cm), ny runde med registrering, så strippet og tøyde de meg, noe som ikke var så vondt som jeg hadde trodd det skulle være.

Studenten tok vannet mitt kl 12, mens jordmor presset magen min hardt så ikke Martin skulle vikle seg inn i navlestrengen, hodet var ikke festet.

De satte en skalp på hodet hans, dvs de satte to, den første virket ikke.

Jormor fortalte at veldig mange fikk spontane, gode rier når vanet ble tatt. Så de ville vente i 30 min for de evnt skulle stette drypp.

Plutselig kom det rier, vonde tøffe rier som virkelig tok tak. De kom tett, veldig tett. Åpningen ble sjekket, den var nå 5cm. De ba meg om å ringe Fredrik og be han komme, for nå var babyen på vei.

Jeg ringte han, og han var alt på vei, han satt og ventet på bussen som skulle komme to min senere.

Jeg lå på siden og klamret meg til nattbordet hver gang det kom en ny rie, de kom tettere og tettere, og nå var de virkelig vonde.

Fredrik kom, det var godt å holde i hendene hans og få trøst når riene kom, han minnet meg på å puste, og gjorde alt han kunne for at jeg skulle ha det så godt som mulig.

Rundt kl 12.30 minnet vi jordmor på at jeg skulle ha epidural, hun sa hun skulle bestille det. Hun ga meg en stikkpille mens jeg ventet.

Så fikk vi en ny jordmor, jeg spurte atter en gang etter epiduralen, den var tydligvis glemt.

Jordmor bestillte den, og ga meg drypp for å klargjøre meg.

Anestesilegen kom, endelig skulle jeg få epiduralen min!

Jeg satte meg på sengekanten, legen vasket ryggen min og skulle til å sette bedøvelse da alarmen gikk...

Hun måtte løpe avgårde til et akutt tilfelle. Jeg var fortvilet, redd og frustrert. De lovet at hun snart skulle komme tilbake.

Jordmor ville at jeg skulle legge meg over i fødesengen, men jeg nektet, jeg ville bli sittende på sengekanten og vente på at anestesilegen skulle komme tilbake...

Klokken var nå 14.00.

Plutselig følte jeg at jeg måtte tisse, jordmor sa hun ville sette kateter og fant frem det hun trengte, samtidig gikk det opp for meg at jeg ikke måtte tisse, men presse.

Jeg sa til jordmor at jeg hadde pressrier, og fikk til svar at ’Nei, du har ikke kommet så langt, men kom over i fødesengen så vi får sjekket åpningen. De trillet fødesengen inntill sengen, så jeg kunne krabbe over, jeg kom halvveis da det kom en ny pressrie. På et eller annet vis klarte vi å få meg over på ryggen. Jordmor sjekket åpningen, og utbrøt overasket at jeg hadde 9cm åpning. Hun ringte etter barnepleier.

Det kom en barnepleier som sa at hun var opptatt i en annen fødsel, jordmor sa at hun trengte henne her, nå, for her kom det baby.

Jeg innså at jeg ikke ville rekke å få noen form for smertestillende.. jeg ble vettskremt, klarte ikke å puste, prøve å holde igjen, jeg turte ikke å føde, jeg var for redd for smertene, minner fra forrige fødsel pøste på.

Jeg hadde ingen kontroll, kjempet i mot og presset på samme tid... Husker vagt at jordmor sa at jeg ikke måtte presse, da ville jeg revne like ille som sist, men jeg klarte ikke å la være. Jeg hadde panikk.

Så kom han ut, smerten var intens, men samtidig god... Kjente han gli ut av meg, jeg gråt av glede, smerte og lettelse. Den 6. juni klokka 14.19 ble Martin født!

Han ble lagt på brystet mitt med en gang, en varm, våt liten bylt, som kom med spinkle knirkende gråtelyder og hadde et misfornøyd utrykk i annsiktet.

Fredrik klarte å vikle seg inn i ledningen til dryppet jeg hadde fått, og røsket veneflonen ut av hånden min, blodet sprutet, men det gjorde ingen ting, jeg var likegyldig, alt som betydde noe var denne lille skapningen.

Jeg fikk en sprøyte i låret og like etter kom morkaken, det var ikke vondt. Jordmor sa at jeg hadde revnet bittelitt og fått litt skrubbsår, endte opp med 3 sting invendig og to sting utvendig (mye bedre enn sist hvor jeg endte opp med over 30).

Martin tok puppen med en gang, og jeg lå der og forelsket meg.

Etter en stund tok de han for å veie, måle og kle på han.

Han var 52cm lang, veide 3170gr og hadde en hodeomkrets på 36cm.

 

Om jeg ser bort i fra at jeg ikke var forberedt på å føde uten smertestillende vil jeg si at jeg hadde en fin fødsel, rask og uten komplikasjoner. Men det var veldig skremmende å ikke få smertestillende når man ikke er mentalt forberedt på å føde uten.

Ja, fødselen hadde blitt mer langvarig med epidural, men det hadde verdt å foretrekke.

Og når det gjelder jordmoren som satte akupunkturen, så burde hun endre sin holdning,man er veldig sårbar under en fødsel, og alle opplever smerte på forskjellig måte, det siste en trenger er en jordmor med nedlatende tone, som gnåler i vei om at det skal være vondt å føde og at man selv har valgt smerten når man velger å bli gravid.

Hun bure sette seg inn i betydningen av ordet ’empati’, og høre på en når man sier at akupunktur-nålen sitter feil, ikke insistere på at den sitter riktig.

Foten min var hoven og blå og det tok et par døgn før jeg klarte å få på meg sko. Det tok over to uker før den ble normal igjen.

Resten av personalet på Ahus tok godt vare på meg. Ahus er kanskje nedslitt, men (de aller fleste) som jobber der er dyktige og gjør en fantastisk innsats!

 

Dette var den lange historien om når Martin ble født

 

 

 

[mill@jenta Fødte Lucas 7/6]

Gratulerer så mye på etterskudd! Du fødte ca ett døgn før meg da, min ble født 7.juni kl.17.47

 

Selv om du hadde en tøff fødsel første gang, så virker det som det var en mye bedre opplevelse for deg denne gang. Så du sitter nok igjen med en mye bedre følelse etterpå, var iallefall slik for meg, første fødsel var 60 timer, denne gang varte det 1 time fra 3 cm åpning og en kant til han var ute, var forferdelig mens det stod på, for alt du kan tenke på er smertestillende som man vil ha, men nå i ettertid synes jeg det var veldig bra med en rask og heftig fødsel, hvis jeg sammenligner med første fødsel.

 

Ønsker deg all lykke videre med det lille nurket, og håper at ting ser lysere ut for deg, til tross for tragedien du nettopp opplevde med svigerinnen din.