Min fødselshistorie (ble igangsatt) LANGT!

[Luans mamma]

22.juni, dagen før terminen min, var jeg på en vanlig kontroll hos jordmor. Der fant vi ut at SF-målet mitt kun hadde økt med 1 cm de siste 4 ukene. Derfor fikk jeg en time på sykehuset tirsdag, 26.juni.

 

På denne kontrollen viste det seg at jeg hadde lite fostervann igjen. De sjekket meg nedentil og fant ut at jeg hadde 1 cm åpning, men var ikke noe videre moden... ( Dette synes jeg var forferdelig vondt! Hun måtte jo kjøre hånda laaaangt opp, og jeg følte at legen kløna litt. Blødde en del etterpå...) Så ble det bestemt at jeg skulle bli lagt inn dagen etter. Jeg må innrømme at jeg hadde veldig blanda følelser for dette. Ville jo egentlig bare at fødselen skulle starte naturlig, siden det er det beste. Men på en annen måte var det deilig å vite at jeg kom til å bli mamma om noen dager.

 

Onsdag, 27.juni ble jeg lagt inn. Mannen min var selvfølgelig med, selv om de sa at dette kunne ta noen dager... (Ville jo ikke være alene!) De satte en hormonkur på meg. Dette er en gelé, som de sprøyter inn i skjeden, for at det skal modnes. Så ble jeg koblet til et CTG-apparat og måtte ligge stille i 1 time, slik at mest mulig av geléen ble værende inni skjeden. Etterpå kunne vi rusle rundt og gjøre som vi ville, bare vi holdt oss på sykehusområdet, i og med at jeg var innlagt. Nå var det bare å vente på riene. Men noen rier kom aldri den dagen. Jeg fikk veldig sterke mensmurringer i korsrygg og mage, og kjente at noe var i ferd med å skje, men det var det...

 

Dagen etter, 28.juni, ble jeg sjekket nedentil på nytt. "Oi, ja her har det skjedd mye. 2 cm åpning og ganske så moden. Her blir det nok baby i løpet av dagen..." Det var helt fjernt å få den beskjeden...

Så da var det på´n igjen med en ny kur. Da var klokka 10. Denne gangen var mannen min på jobb, og jeg skulle bare ringe ham når riene begynte å komme. Husker jeg lå tilkoblet CTG-apparatet med gelé i skjeden, legen hadde akkurat gått og jeg sendte en melding til mannen min om at "her blir det nok en baby i løpet av dagen. Ringer når jeg merker noe..." Så gikk det 10 minutter og da sa det PANG! Jeg fikk så utrolig vondt i korsryggen, og begynte å skjelve helt ukontrollert i bena. Det var så utrolig vondt å ligge, både på ryggen og på siden, og jeg ba jordmor om å få slippe å ligge sånn i en hel time. Men jordmor sa at jeg måtte nok bare bite tenna sammen og at det var for det beste for både meg og babyen. Da ringte jeg mannen min og sa at han måtte komme. Dette orket jeg ikke å gå alene igjennom. I løpet av 20 minutter var han på plass.

Det var en lettelse å få koblet seg av dette CTG-apparatet og å kunne få lov til å reise seg opp og gå. Vi var heldige, for det var i grunn ganske stille på fødeavdelingen, så vi fikk lov til å få en fødestue, selv om jeg bare hadde 2 cm åpning. På fødestuen gikk jeg rett i badekaret. Men jeg klarte fremdeles ikke å ligge, så jeg måtte stå på alle fire...Mannen sprutet varmtvann med dusjhodet på korsryggen min og det var nydelig. Han masserte meg også med olje. Aner ikke hvor lenge jeg ble i badekaret, men plutselig fikk jeg helt hetta. Det ble altfor varmt! Fikk på meg en sykehusskjorte og ullsokker. Prøvde å legge meg litt i senga, i og med at jeg var sliten i bena, men det var helt håpløst. Riene kom som hagl, og de ble vondere og vondere. Jeg stod på alle fire på gulvet, men begynte å få vondt i knea, selv med 2 puter under. Jordmor foreslo at jeg skulle stå på knea i senga og lene meg over rygglenet. Dette var litt mer behagelig. Men det ilte fra korsryggen og nedover i låra, og gjorde fryktelig vondt. Fikk tilbud om akupunktur. Hadde aldri prøvd dette før, og ville i grunn ikke ha noen nåler stikkende inni meg... Men de klarte å overbevise meg til slutt. (Man er liksom villig til å prøve alt som kan hjelpe mot disse smertene der og da. Alt du snakket om før fødselen, om å føde uten smertestillende, betyr ingen ting lenger!) Fikk derfor 4 nåler i korsryggen og det hjalp.

Riene kom veldig ofte og jeg fikk nesten ikke pauser, så jordmor begynte å snakke om at jeg kunne få epidural når tida var inne. Men jeg hadde fremdeles bare 2 cm åpning, og da er jo ikke fødselen i gang. (Er det ikke sånn at når fødselen starter naturlig, blir man sendt hjem hvis man ikke har 4 cm eller mer...? Hehe. Litt annerledes når man blir igangsatt og det er en stille periode på føden...)

Klokka 14 sa jeg til mannen min at han måtte ringe på jordmor. Nå kom riene så tett og de gjorde så vondt at jeg måtte ha noe smertestillende. Hun sjekket meg og jeg hadde 3 cm åpning... Herregud, tenkte jeg, dette kan ta tid! Jeg ville ha epidural, men det fikk jeg jo selvfølgelig ikke. "Du må vente til du har en ca. 5 cm åpning for ellers kan vi risikere at fødselen stopper opp". Jordmor begynte å ta tiden på riene, 4 rier på 10 minutter... Med andre ord; lite pauser.

 

Så fikk jeg tilbud om lystgass, og det var som å komme til himmelen. Endelig klarte jeg å slappe litt av. Pustet meg effektivt gjennom riene i maska og tok den vekk så fort rien var over. Det var godt å ha noe å konsentrere seg om. Av og til måtte jeg rusle litt rundt i prekestolen, bare for å få beveget bena litt. Og så fløy jeg stadig på do for å tisse...hehe. Men fra jeg hadde 3 cm åpning, klokka 14, gikk det unna. Riene kom like ofte, men de var vondere og vondere. Klokka 16 måtte jeg på do og denne gangen følte jeg for å trykke. Jeg sa dette til jordmor og hun sjekket meg. ”Oi, 8 – 9 cm åpning....”, sa hun. ”Her går det fort!” Nå kunne jeg få lov til å begynne å trykke litt forsiktig, men måtte stoppe når hun sa ifra. Hun sa at hun skulle gjøre alt for at jeg ikke skulle revne, så jeg måtte ikke stresse meg opp, for nå var vi snart i mål. Det var en lettelse å kunne jobbe MED riene og trykke litt, men fy katta så slitsomt... Da hodet var nesten ute, presset jeg så hardt at jeg ble helt kvalm. Fikk en maske med oksygen til å puste i under pausene, for babyen trengte visst ekstra oksygen under denne fasen. Husker de satte elektroder på babyens hode for å følge med på hjertelyden. Det var litt ekkelt å høre at hjertelyden stoppet helt opp i de sekundene jeg trykket for harde livet... Mens så slo hjertet like fint igjen etterpå.

Mannen min var en utrolig støtte hele veien, men jeg husker det spesielt godt under denne fasen av fødselen. Han holdt meg i begge hendene, og jeg klemte for harde livet. Han tørket svetten av meg med kald klut og ga meg vann. Han strøyk meg over håret og fortalte meg hvor utrolig dyktig jeg var...

Da hodet var helt ute, sprengte det veldig der nede og å ligge å vente på denne siste rien for å få ut resten av babyen, er de lengste minuttene i mitt liv. Men så kom rien og PLOPP, så kom lille Luan til verden... Han skrek litt, men så roet han seg kjapt. Han ble tørket litt og lagt på brystet mitt. Gutten var så myk og varm. Han var helt rolig og lå og kikket på meg og pappaen sin. Mor og far kysset hverandre og lille Luan og tørket tårene.

 

Jeg revnet litt og fikk en 2-3 sting. Det var fordi Luan kom ut med den ene armen ved siden av hodet sitt...

 

Like etterpå var jeg på bena igjen og gikk i dusjen. Da satt pappa i en stol med bar overkropp og holdt den lille kroppen tett inntil sin. Så fikk jeg på meg en ny sykehusskjorte og vi så på at barnet ble målt og veid, dusjet og kledd på. Han var 51 cm lang, 3055 gram og hadde en hodeomkrets på 35 cm.

 

Hadde hørt mye negativt om å bli igangsatt, men jeg synes i alle fall at jeg hadde en fin fødsel.

 

Nå er Luan blitt 18 dager gammel, og til tross for en del ammetrøbbel, koser vi oss masse.

Gled dere! Dette er det største man kan oppleve...

 

 

[m@rie82]

gratulerer så masse!!

 

dette virker som en flott fødsel. flink du var!!