Tanker fra en som gjorde med. abort

[Festis]

Jeg tog en med. abort i uke 9 og jeg må si at det nesten tok 1.5 år før jeg klarte lese/tenke om abort uten at gråte eller bli lei meg.

For meg var det et nederlag, at bli gravid uten at ha en far til barnet.

Jeg synes det er vanskelig når venninner/ bekjente forteller om hvordan det er at være gravid og at jeg bør glede meg.

Hva ska jeg si?! "jeg har allerede prøvd det at være gravid å kvalm, jeg vet hvordan det føles"

 

Selve aborten var helt grusom, fikk ligge på ett rom sammen med 3 andre jenter og vi løp om hverandre på do når kroppen støtte ut barnet.

Jeg blødde MYE i dagene som kom og lovte meg selv at aldrig komme i denne situasjonen igjen!!

 

Noen dager angrer jeg litt på mitt valg, men er alikevel overbevist om at jeg tok riktig valg der og da.

En venninne blev gravid omtrent samtidigt og hver gang jeg ser hennes datter blir jeg minnet på at mitt barn kunde vært like gammelt, det gjør vondt.

 

MEN, nå er jeg sammen med en mann som jeg virkelig vil ha barn med og har i tillegg fått en "datter" på kjøpet og jeg storkoser meg med henne.

Gleder meg til den dagen vi bestemmer oss for at "bli gravide"!!!!!

[Anonym bruker]

Det der er som å høre meg selv...

 

For hva skal man si ?! Har vært i situasjonen flere ganger før, fristet til å si at jeg har også vært gravid, dele symptomer, erfaringer, etc. Men...-det var liksom ikke meg. Det skjedde ikke.

 

Trist...

 

Gleder meg også masse til den dagen vi skal bli gravide:D