spiseforstyrrelser!

[Anonym bruker]

hei.

jeg er gravid for første gang og gleder meg helt vanvittig til å bli mor.

jeg måtte slutte på antidepressive da jeg fant ut at jeg var gravid og er nå 9 uker på vei. jeg har slitt en del med div spiseforstyrrelser før, og synes dette er det vanskligste med svangerskapet. jeg spiser flere ganger om dagen, noe jeg ikke gjorde før jeg ble gravid, fordi jeg vil gi barnet alle næringsstoffer det trenger. men jeg føler meg helt elendig. griner hver gang jeg ser meg i speilet eller veier meg. er utrolig vanskelig å takle at kroppen blir større.

vet det høres ut som om jeg er en forfengelig tenåring, og jeg hater meg selv for at jeg lar dette bli et så stort problem. men det er virkelig noe sliter på meg og som er vanskelig.

er det noen som har liknenes problemer og hvordan takler dere det?

[Gjest]

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser tidligere, men ikke

i forbindelse med svangerskap. Jeg spiste helt normalt, og babyen får i seg det den skal ha. Kroppen blir jo større, men det har ikke noe med å være usunn eller fet. Det er jo en liten baby der inne som må få vokse og bli stor, slik at den får ut og treffe den vakre mamman sin )

 

Kjære deg...jeg håper at du har det litt bedre enn når du skrev innlegget ditt. Det er trist å høre at du har det dårlig mens du går gravid. Jeg var på en måte helt motsatt...Jeg har aldri elsket kroppen min mer enn når jeg gikk gravid. Jeg gikk jo med et vidunder i magen )

 

Jeg håper du klarer deg bedre etterhvert!

Lykke til!

Klem

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat som deg. Spiste utrolig lite og drakk mye kaffe før jeg ble gravid, har også spist ephedrinetabletter og brukt amfetamin for å holde vekta i sjakk tidligere. Siden jeg fant ut at jeg var gravid har jeg spist når jeg har vært sulten, og det er jo nesten hele tiden. Var ikke særlig kvalm i starten og kastet aldri opp så vekta raste opp 10kg de to første mnd. Nå har den stabilisert seg og øker gjevnt. Men det er helt forjævlig. Hater kroppen min, føler meg bare feit, magen ser ikke så gravid ut enda føler jeg. (20+1 i dag) Jeg trives over hode ikke i kroppen min, og har nesten ingen klær som passer lengere, bare noe nytt som jeg har kjøpt. Har ikke lyst til å gå ut og vise meg blandt folk, for jeg føler meg så jævli. Sex med samboern er også uaktuelt, liker heller ikke at han ser meg naken. Jeg gleder mag bare til å bli ferdig med svangerskapet og få tilbake kroppen min igjen. bare 4 mnd igjenn nå...

 

Så for å svare på spørsmålet ditt om hvordan jeg takler det..hmmm.. klarer å ignorere det å tenke framover. "Jeg er da gravid folk legger på seg da".. Og det går over, får kroppen min tilbake igjen. Men innimellom så sprekker det og jeg bare gråter å hater kroppn min noe helt forferdelig å vil bare gå i dvale å våkne igjen om 4mnd..

[Anonym bruker]

Hei sann

 

Først vil jeg si at dere er kjempetøffe som klarer å spise regelmessig og trappe ned på de ekstreme slankemetodene.

 

Jeg vet litt om det dere sliter med, men klarte selv etter noen år med helvete å bestemme meg for at sånn vil jeg ikke ha det lenger. Det er ikke noe godt å hele tiden gå rundt og hate kroppen sin. Og for meg i alle fall ble ikke dette hatet noen mindre, samme hvor tynn jeg ble. Mao, det blir ikke noe bedre av å fortsette på den samme stien, det blir verre.

 

Jeg bestemte meg for å få et bedre liv, og etter en del slit og en del tårer, har jeg faktisk klart det. Ingen lege, psykolog, venn eller forelder fikk det til for meg, eller trodde at det var håp. Jeg bestemte meg for at jeg skulle gi livet en sjanse, og først da var jeg mottakelig for den støtten jeg kunne få. Det er jeg virkelig virkelig glad for i dag.

Jeg håper at dere kan ta det til dere, og se at det faktisk finnes en vei ut. Livet vil bli så mye bedre både for dere og kjærestene (som helt sikkert vil sette pris på en kjæreste som ikke er dødsens ulykkelig, og som har glede og overskudd til dem. (vårt sexliv har blitt hundre ganger bedre;))

 

Med fare for å moralisere, kan jeg ikke la være å nevne at barna våre er best tjent med mødre som har det bra både psykisk og fysisk. Kanskje dette er anledning og grunn nok til å søke seg hjelp og til å bestemme seg for å bryte den onde sirkelen?

 

Vet det er lettere sagt en gjort, men kanskje kan graviditeten bidra til at du/dere klarer å se mer positivt på kroppen? Det er jo helt fantastisk at den bringer frem et menneske. Det er stort sett babyen som gjør magen stor.

Kanskje kan dere nyte graviditeten bare bittelitt? Jeg håper det. For livet kan være veldig bra, om man bare tør å møte det:)

 

[Anonym bruker]

uff, det er helt jævlig. jeg har begynt å prøve å ignorere det at kroppen min vokser, men er så vanskelig når ikke magen har kommet ennå... har det som deg når det gjelder sex også, prøver bare å skjule kroppen under lag på lag...