Min mann er svært bestemt og dominerende!

[frøkna]

Må bare få ut litt frustrasjon..vi har vært gift i 1 år, og sammen i 7 år. Det har vært et berg-og-dalbane forhold, noe jeg mener først og fremst skyldes hans væremåte. Han er unormalt sta og takler ikke å prate om problemer. Han blir sur hvis det f. eks er noe han leter etter og ikke finner, og det går alltid ut over meg. Av og til renner begeret over for meg, men hvis jeg blir sur da slår han seg helt vrang. Eneste mulighet for at forholdet skal kunne fungere godt er hvis jeg finner meg i alt, tåler alt og ikke blir sur. Men jeg må da ha rett til å være misfornøyd og si i fra om ting jeg og!! Jeg finner meg jo i at han støtt og stadig kritiserer meg for ting (har ofte innvendinger men orker ikke komme med det, for da kan jeg risikere at han er sur opptil en uke..). Vi har ei nydelig datter, og det er for å bevare husfreden at jeg finner meg i såpass mye. Før vi fikk barn kranglet vi mye oftere. Når jeg først blir sur, sier han ingenting, han blir så sur at han stikker. Jeg prøver alltid å få han med på en avtale om at vi kan prate når vår datter har lagt seg, men han svarer aldri, han gidder aldri prate om våre problemer. Det er så frustrerende. Føler meg så innmari respektløst behandlet!!! Da sprekker jeg fullstendig, men får så dårlig samvittighet ovenfor vår datter når jeg blir så sur.

Skulle gjerne hatt guts til å forlate mannen, men vi har jo barn sammen, og ei til er på vei. Dessuten er jeg nokså sjenert og stille av meg, og føler at livet som alenemor ikke passer meg.

Føler meg veldig fastlåst. I tillegg tar han meg forgitt, jeg stresser sånn i hverdagen, lager mat, rydder, vasker, jobber 100% et godt stykke unna der jeg bor. Jeg har sjelden andre avtaler, for mannen min jobber så mye, og jeg føler ikke for å spørre han så ofte om å ta seg av dattera vår mens jeg er ute og farter. Dette ble langt, kunne ha skrevet myyye lengre men det var uansett godt å få ut noen tanker.

Selvfølgelig har vi mye fint sammen også, familien betyr svært mye for han, men det er så innmari vanskelig å leve med en som blir fort sint, er langsint og som det ikke er mulig å diskutere problemer med. Da blir jeg sittende alene med mye frustrasjon!! Vurderer å gå til familieterapeut alene, men når skal jeg få tid til det?

[petite fleur]

Dette hørtes helt forferdelig ut....Sjenert eller ei, jeg ville seriøst vurdert å gå fra en slik mann!

[frøkna]

Takk for svar! Når jeg leser mitt eget innlegg ser jeg jo at jeg må vurdere det hele, og ta kontrollen over mitt eget liv. Men det er flere skjær i sjøen, vi har vært nær brudd før, og da har han sagt at han vil ha rettsak for å få omsorgen for dattera vår! Jeg er så innmari knytta til henne, og er redd for at han som er så veltalende vil vinne en slik rettsak:-(

[eliseh1]

Jeg skal ikke komme med noe "forslag"/råd på hva du bør gjøre, men jeg må ærlig talt si at måten han behandler deg på er svært nedverdigende. Slik du har det i hverdagen må jo gjøre deg svært deprimert?!? Kan nesten med hånden på hjerte si at du aldri vil klare å "endre" hans væremåte. Dere trenger profesjonell hjelp. Her er det absolutt kommunikasjonsproblemer ( noe som det er i 90% av alle familiesaker). Ta kontakt med et familierådgivningskontor, og forklar situasjonen. Det er lang ventetid, men siden du er gravid og dere har også et barn fra før, vil dere nok komme inn på hastegrunnlag. Si til din mann at du har snakket med at familiekontor for du er deprimert/fortvilet over familiesituasjonen. Hvis han ikke vil, så spør om han ikke kan være så snill å gå på noen samtaler for din skyld. Lykke til.

[Anonym bruker]

tror jeg ville vist ham innlegget her. Mannen min er verdens beste, men han har en tendens til å heve stemmen når vi er uenige. Jeg forklarer det til ham gang på gang at det da ikke blir en likeverdig diskusjon/ Krangel, men at jeg demper meg fordi han overtar alene.

Han var faktisk ikke klar over at han gjodre det, nå har vi en avtale om at jeg skal få minne ham på det, selv om vi er sinna begge to.

 

*fighter*

[frøkna]

Tusen takk for svar, godt å få litt råd, og ikke minst at noen bryr seg:-) Skal bestille time hos familievernkontoret snarest!!

[indianerjenta]

Hei, jeg blir virkelig trist på dine vegne når jeg leser om situasjonen du er i, mest fordi jeg har hatt det AKKURAT slik selv. I fire år levde jeg slik. vi forsøkte familieterapi, til ingen nytte. Han bare lovte å løy! For ham lå dette så grunnleggende i personligheten hans, at det var umulig å gjøre noe med. kanskje mest fordi han ikke så det selv. Han fikk jo alltid bra respons fra andre mennesker, han var jo så ok utad, men hjemme var det ingen som så ham.Jeg gjenvant virkelig lykken da jeg kastet ham ut, og fikk harmoni inn i hjemmet igjen. Både barna og jeg merket den forskjellen. og ett år etter dette igjen, dukket virkelig den store kjærlighet opp. vi lever nå i et likeverdig forhold, og jeg er hundre prosent meg selv!

Tenk på deg selv og barna, du klarer deg fint selv om du er sjenert og stille!

lykke til!

 

 

 

[-Hengebuksvinet-]

Dessverre er vi ikke helt likestilte ennå på dette området, så mor får i de aller fleste tilfellene hovedomsorgen. Og dessuten er det sannsynligvis mye tomme trusler fra han. Når du ikke vil spørre han om å passe barnet sitt i utstrakt grad, sier vel det alt om hvem som har tatt seg mest av barnet til nå. Og som dermed mest sannsynlig vil havne opp med hovedomsorgen...

 

Eksen min var også veldig veltalende, syntes jeg før. Han truet også i det lengste med at han ville ha minst 50% omsorg, selv om han aldri prioriterte å gjøre noe sammen med gutten før det ble slutt. I ettertid ser jeg at han ikke er så himla veltalende, men at han tvert imot var manipulerende.