Husk - dere er IKKE AVHENGIGE TOTALT av Norsk gratis statlig helsetilbud ...

[Anonym bruker]

Anonym:

 

En kan ha hatt en traumatisk førstegangsfødsel selv om en ikke revnet "alle veier".

En kan ha opplevd å ikke bli ivaretatt av Jordmor, en kan ha opplevd en veldig lang fødsel som gjorde at en fikk en svært utmattende, smertefull og negativ fødselsopplevlese. Slike ting kan sette varige spor på sinnet - ofte mye mer enn om en "bare" hadde revnet.

Å føde er vondt for de aller fleste, men ikke alle har en negativ opplevelse av situajsonen. Det kommer an på så mye mer enn smertene. Men det er uansett viktig å vite at selve smertene under åpningsriene varier fra fødsel til fødsel. En og samme person kan ha to vidt forskjellige fødsler både mtp varighet og hvor vonde riene er.

 

Selv revnet jeg bak (partiell ruptur) og er fremdels plaget nesten 1 år etter fødselen - fikk også en grusom og lang fødsel grunnet ulike ting.

Jeg kommer derfor til å søke om KS neste gang - tviler sterkt på at det kommer til å bli i nærheten av en så negativ opplevlese som min vaginale fødsel ble.

 

Synes likevel ikke at noen bør drive med skremselproaganda hverken i forhold til KS eller vaginal fødsel ;-)

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vil absolutt si at jeg forstår at du ikke har lyst på en vaginal fødsel til, siden du tross alt sliter med dette ett år etterpå. Min første fødsel varte i 37 timer etter at jeg ble lagt inn. Hadde jordmor sagt *en* gang til at jeg hadde tre cm åpning, så hadde jeg hoppa ut av vinduet! Det verste for meg var at pga dryppet så måtte jeg ligge med det forbaska beltet på, og jeg fikk alt av smerter i ryggen, og da dryppet ble satt på formiddagen ba jeg om epidural, men det ville ikke rekke å virke fikk jeg beskjed om. Jentungen kom halv elleve på kvelden.... Hun pustet ikke selv pga at navlestrengen lå rundt halsen, og også bremsa henne på vei ut. Rett før pressveene begynte var jeg så sliten og lei at jeg trua med å dra hjem! En snau time senere var jeg endelig ferdig, da hadde de gjort klar tanga, men den slapp jeg heldigvis unna.

Men selv om JM sa i ettertid at jeg hadde hatt en rimelig tøff fødsel, og at jeg absolutt burde fått epidural, så gruet jeg meg ikke så mye andre gang, jeg nektet bare å tro at det kunne bli like jævlig en gang til...

Og det ble det jo ikke heller, det gikk utrolig kjapt og greit, eksen rakk ikke fram til sykehuset, så jeg hadde et par sykepleierstudenter hos meg. Spilte ingen rolle det, rakk nesten ikke tenke å det en gang:)

 

Men uansett om det kan forsvares at man vil ha ks etter en traumatisk fødsel, enten det er pga smerter, revning, folka rundt deg eller hva som helst, så forstår jeg fortsatt ikke dem som ikke tør bli gravide *første* gang før de er lovet ks. Det er da fortsatt vaginal fødsel som er normalt, og de aller aller fleste overlever faktisk...

 

Jeg synes det blir galt når trådstarter gang på gang framstiller ks som det eneste saliggjørende, hun er jo ikke engang gravid... Alle operasjoner medfører en viss risiko, og det er nok en grunn til at ikke alle barn blir forløst med ks, og at legene holder litt igjen...

[Anonym bruker]

Godt å høre at du fikk en flott andregangsfødsel :-).

Ja andregangsfødsler er ofte både raskere og lettere heldigvis - men ikke alltid. Har en da en traumatisk førstegangsfødslel som en sliter med å bearbeide og opplever enda en fæl fødsel så kan vedkommende bli nødt til å slite psykisk i årevis etterpå. Da tenker jeg ikke på revning, men på den psykiske biten.

Jeg for min del plages mer av den psykiske biten mtp hvordan jeg ble behandlet under fødselen min (inkompetent, fraværende jordmor - fikk ingen ros eller støtte under åpningsriene), enn på skaden jeg fikk.

Det forteller kanskje litt.

 

Ang førstegangsfødende og fødselsangst så skjønner jeg at legene prøver å ovetale de til å føde vaginalt - det er tross alt billigere for sykehuset, barnet får ut fostervannet i lungene og det er ofte bedre for den fødende mtp rekovalensen. Men er mange som får store skader i underlivet - dette tallet er stigende til tross for at flere og flere tar KS.

Jeg mener likevel at de ikke skal trakasseres av overlegene og ikke bli tatt på alvor (som jeg får inntrykk av at en del opplever). En fødselsangst er mer enn å bare være redd og engstelig for å føde, det opplever jo de fleste til en viss grad.

Jeg gledet meg masse, var selvsagt litt bekymret for hvordan det kom til å bli/oppleves osv, men jeg gledet meg mest!

Var veldig bekymret for å revne stygt - noe jeg også gjorde desverre.

 

Så elv om jeg ikke har opplevd å ha fødselsangst osm førstegangsfødende, så mener jeg at de som har det bør respekteres og et KS ikke bør nektes. (så fremt de er klar over og blitt informert om ulemer ved inngrepet).

 

Et KS kan gå veldig bra, en vagnial fødsel kan bli et mareritt - og motsatt. Enhver gravid bør vite om både fordeler og ulemper ved begge forløsningsmetodene mener jeg.

[kvinneforkjemper]

Det er så VANVITTIG MANGE KVINNER som får ødelagt underlivet sitt og sliter med skader i mange år etterpå .... Og i tillegg opplever å ha smertefull og vond sex i flere år etter vaginal fødtsel . Det gidder jeg ikke å ta sjangsen på - og da er KS ENESTE UTVEI hvor jeg 100 % sikkert vet at selve underlivet er i det minste er skadefritt etterpå . Jeg vil heller ha vondet en annen plass - nemlig magen .... mye bedre syns nå jeg . Og enklere å oppsøke " hjelp " med et KS ARR om det skulle oppstå problem - enn ekle revningsskader i underlivet . og sansynligvis reoperere underlivet i ettertid pga fødtselsskader .Er jo desverre mange som må det .....eller går år etter år og lider i stillhet med sine tabubelagte underlivsskader . Stakkars mennesker - rett og slett GRUSOMT ! . Ikke mye gøy å måtte " løpe ned " gynlegene med div flaue og tabubelagte problemer i ettertid ..... ekkelt ....Hater å ligge i gyn - stol ...Jeg har aldri født - og underlivet mitt er perfekt og skadefritt i dag - og jeg vil at det fortsatt skal være som det er rett og slett SUNT , FRISK OG SKADEFRITT .Det betyr utrolig mye for meg . Uten god helse også i underlivet - er hele livskvaliteten betydelig redusert - både for meg selv og min mann - ja vårt parforhold ville direkte lide . Han får jo ikke tilgang til det - om jeg har vondt eller skader .Og hverken jeg eller han ønsker å måtte risikere å nærmest leve i sølibat sammen - er jo mange parforhold som nærmest lever i et platonisk forhold etter å ha fått 1 barn ... hører om mange og leser om det på nettet . Vi skal jo kunne være " kjærester " etter å ha fått barn også ..... og ikke bare foreldre ... Dersom jeg skulle bli stygt skadet under vaginal fødtsel - og det har en ingen garanti for når en føder vaginalt .

Merkelig nok syns jeg mange andre jenter ikke er like redd for understellet sitt som jeg er .... rart ....

Virker som deres eneste glede i livet er å få barn ......rett og slett -

på tross av tidligere stygge alvorlige fødtsels- skader ......fortsetter de å få flere barn ......merkelig , skjønner ikke at dere tør ! Kanskje dere ikke prioriterer deres mann og ikke verdsetter sexlivet deres like mye som enkelte andre - kvinner er jo veldig individuelle og forskjellige når det gjelder sexlyst og nytelse ....... en kan jo lure ....hvordan dere tenker egentlig . Barn nr 1 for dere koste hva det koste vil , så hunden , så prioriteres mannen deres ...? Alltså på sisteplass .. Det er jo veldig vanlig - leser og hører om det overalt .

Tviler på at MANGE BARN gir lykkelige parforhold ....hvordan blir det da tid til parforhold da i det hele tatt ?Stakkars dere mannfolk som har slike kjerringer sier nå jeg ! BRUKT og kunn god nok som sædgivere når kvinnen vil ha baby ....... og god nok til å betale regningene og forsørge familien .... ellers ALDRI sengekos & hengivenhet & oppmerksomhet fra kjerringa . Jeg verdsetter i hvertfall parforholdet mitt og ønsker mer ut av mitt parforhold enn bare masse masse unger ...en skal ha LYST til å også være kjærester iblant og ikke bare foreldre ... Vanvittig mange menn har jeg hørt klage sin nød .... forstår dem godt . Vel - jeg er tydeligvis absolutt ikke som dere andre her inne forstår jeg . Derfor har jeg vell også andre ønsker og meninger enn dere . Selv om jeg er kvinne selv - så greier jeg ikke å forstå dere eller identifisere meg med dere andre kvinner . Dere virker så likegyldige i deres eget underliv og helse . Eneste mål dere har i livet og glede er visst å få barn etter barn . Men ikke alle kvinner er som dere .Noen prioriterer et RIKT & FLOTT SAMLIV med sin mann - fremfor å være fødemaskin .Det er ikke mitt drømmeliv i hvertfall . Hver sine lyster har vi alle .Vi får bare akseptere hverandre og godta at vi alle har forskjellige mål og meninger med livet vårt - enten som karierekvinner , eller de som lever og ånder for sine hobbyer / sport eller er rene babyprodusenter og ønsker gjerne både nr 5 og 7 barn velkommen .

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Kvinneforkjemper:

 

Jeg for min del verdsetter absolutt underlivet mitt - jeg var livredd for å revne ved fødsel og tenkte mye på dette da jeg gikk gravid. Dette fordi jeg visste og vet at det er mange - altfor mange - kvinner som opplever å få stygge skader på underlivet og som lider under dette resten av livet til tross for operasjon. Det foreligger store underrapporteringer og derfor mørketall da dette tema fremdeles er tabu og flaut å oppsøke hjelp om.

Da jeg var gravid forberedte jeg meg så godt jeg kunne; leste opp og ned om revning, grader, hvordan en kan forebygge revning og eventuell operasjon - senkomplikajsoner osv. Jeg hadde med et ønske brev til føden hvor jeg skrev opp punktvis hva jeg ville jordmor skulle gjøre for å hindre revning. Jeg revna likevel - ikke totalt men delvis.

 

Dette er hovedgrunnen til at jeg ikke kommer til å føde vaginalt igjen.

Jeg tar ikke sjansen rett og slett. Det er meg knekkende likegyldig om leger og andre forteller meg at det er midnre sjanse for å revne som andregangsfødende. Dette er snakk om mitt underliv, min helse både fysisk og psykisk. Jeg vil ikke bli inkontinent for avføring eller å ikke klare å nyte sex.

 

Så jeg skjønner deg 100% mtp frykten din for revning.

 

Men du skriver en del i innlegget oppforbi her som er veldig ufint og stigmatiserende mot mange kvinner. Det synes jeg ikke noe om.

 

Jeg tror en del av årsaken til at en del kvinner ikke virker å bry seg/bekymre seg for underlivet sitt i forbindelse med fødsel er at de ikke vet nok om dette. En del setter sin lit til naturen og tenker at det er jo naturlig...hvor galt kan det gå liksom?

 

Naivt? Ja det synes jeg, men det må vær opp til den aktuelle kvinnen å avgjøre om hun er villig til å innhente informasjon/kunnskap, gamble med helsa og underlivet sitt eller ikke.

[kvinneforkjemper]

Godt at det FINNS noen som har evne til å forstå hvorfor jeg ikke lovpriser og romantiserer vaginal fødtsel fremfor KS . Forstår veldig godt at jenter vet lite om risikoene de utsetter seg for - men romantiserer og tenker mest bare på gledene og " stoler " på naturen ... Sikkert ganske naturlig - jo yngre og mer naiv en er .Jeg har nesten kunn møtt lite respekt , trakasering , kalt pyse og det som verre er av andre kvinner , jordmødre og leger og til og med fra min egen mor ....... Latterliggjøring har de og prøvd . Alltså 0 respekt eller forståelse for at man ikke vil føde vaginalt selv .Slik DE gjør og eller HAR gjordt . Er ikke lov å gjøre ting annerledes enn alle andre tydeligvis . Da er en unormal . Eller er det bare " sjalusi " fra andre jenter over at jeg faktisk har vett nok til å undersøke på forhånd risiko , fordel & ulemper ved dette - før jeg " kaster meg ut i det " selv . Og dermed slipper selv å ende opp med ødelagt sexliv og underliv ...? Kvinner er kvinner verst ...... sjalu og jævlig av og til mot hverandre etter mine erfaringer . Ikke alle unner at andre skal få det lettere enn dem selv .... mistenker jeg .Men anbefaler samme behandling til andre kvinner ..... og sier at neida - gikk så bra så og " mye bedre " og føde vaginalt ..... jeg er heldigvis alltfor inteligent til å tro på det der ....

Jeg tror faktisk kvinner som velger KS - ER MER INTELIGENTE enn andre ? For enkelte kvinner tror jo fortsatt at det kunn finns en måte å få unge på - og det er vaginal fødtsel .Da mangler de evner og interesser til å søke informasjon og tenke og vurdere sine handlinger PÅ FORHÅND - tydeligvis .

[Anonym bruker]

Gidder rett og slett ikke lese flere av de uendelig lange innleggene dine, altfor mye SKRIKING der...

Men er du i det hele tatt sikker på at du kan bli gravid? Er ikke alle som blir det vet du, og da har du jaggu brukt mye tid på å ungå en fødsel, alt til ingen nytte...

 

At du ønsker ks er helt i orden for meg, men den "kampanjen" du driver med her, *mot* normal fødsel, og *for* keisersnitt på engelsk privatsykehus, til "bare" 100 000... Den blir bare for dum. Når du til og med oppfordrer folk til å ta opp forbrukslån for å betale for dette, da blir jeg rimelig oppgitt...Du må jo skremme vett av en del førstegangsfødende med alt snakket ditt om alt som kan gå galt ved en vaginal fødsel...

 

 

[Anonym bruker]

Godt å høre at du fikk en flott andregangsfødsel :-).

 

 

***

Sa til en venninne av meg etter at jeg hadde fått sistemann, at nå ville jeg ikke ha flere, for nå hadde jeg hatt en lang hard fødsel, en kjapp og lett, og ett ks, hadde liksom prøvd alt. Da kom det litt småbittert, *du har ikke prøvd setefødsel*! Hehe, og det er jo sant, og ennå en grunn til å gi seg mens leken er god;)

 

Bør uansett ikke få flere etter at jeg hadde blodproppen, var hvertfall det jeg fikk høre av legene. Men jeg og nye samboern har til sammen fem stykker, så det får være bra:)

 

Leit at du fikk oppleve en sånn fødsel, det skulle ikke være nødvendig. Drittkjerringa av en jordmor mener jeg...

[Anonym bruker]

Tror ikke det handler om intelligens om en vil føde via KS eller vaginalt hehe...

 

Må ikke glemme at en del kvinner føder helt uproblematisk - uten å få alvorlige revner. En del kvinner har også lette og korte fødsler. Hadde jeg tilhørt gruppen jeg snakker om her så hadde jeg også født vaginalt en gang til.

 

Det handler ikke om at de lyver når de sier at de syntes det å føde var helt greit og at de gjenre kunne gjort det 100 ganger til - det handler om at de var heldige og at de faktisk ikke hadde en jævlig fødsel.

 

Men dersom de samme kvinnene sier at det å føde generellt er ingenting å grue seg til, "er ikke så vondt som de alle skal ha det til" og at det er sååå naturlig osv bare fordi DE SELV var så heldige og fikk lette fødsler - de kvinnene har jeg lite respekt for.

Dette fordi det virker som at de ikke klarer å forestille seg at ikke alle fødsler er like. De virker å tro at det er deres egen fortjeneste at de fikk en lett og ukomlisert fødsel.

 

Slike kvinner mangler empati og forestillingsevne spør du meg.

 

 

[kvinneforkjemper]

Jeg syns kvinner " tier " mye og ikke forteller sannheten .....for å ikke " skremme " andre jenter . Det syns jeg ikke er å være snill - men heller motsatt ....Jeg syns egentlig det er uærlig og dumt og ikke fortelle de virkelige følgene .... akkurat slik det er . Men har man " hjerne " så oppsøker man selv informasjon her og der på godt og vondt .Min mor har aldri snakket om noe som har med kropp å gjøre ..... i hvertfall ingenting som har med fødtsler å gjøre .... er visst tabu allt som har med kropp å gjøre . Egentlig en elendig mor syns jeg i dag - slik vil ikke jeg bli i allefall , med så dårlig og lite åpent forhold til sin egen datter - men det er nok slik hun selv har vokst opp - allt som handler om det " under beltestedet " er tabu og forbudt å prate om . Må finne ut allt selv ...Men greide å få henne til å snakke litt ...... etter utspørring ..i voksen alder . Men det var ikke noe populært tema det dær forsto jeg .Hun ble nesten litt sint ... på meg . Det var tydeligvis ikke mange positive minner , nei .Så skjønner det var så jævlig at hun ikke gidder å prate om det engang .... sikkert derfor ekteskapet gikk til helvete og vi ble skilsmissebarn .... ! Parforholdet fungerte ikke . pappa ble jo regelrett OFTE kastet ut fra soverommet midt på natten mens hun hylte og skrek at han var en jævla horbukk gråtende og gal .... m.m - husker jeg ennå ....og vi var små barn og vettskremte vitner til det .. - og har mange uhyggelige & fæle minner fra barndommen kan jeg love dere ...rene marerittet deres forhold .... stakkars mamma & pappa . Huff - jeg greier aldri glemme allt jeg har sett og hørt ....Vel ..... jeg har det så utrolig fint sammen med min egen mann i dag .....jeg ville aldri kastet han ut av soverommet og kaldt han en horbukk ..slik mamma kalte pappa ....

Et eller annet må ha vært fryktelig galt mellom mine foreldre i hvertfall - er jo en glede å ha sengekos / SEX , det syns i hvertfall jeg i dag som aldri har født barn selv - ikke en PLAGE og rene mareritt slik mamma oppførte seg som om det var .... var jo derfor far ble regelrett kastet ut av en aggresiv gal og GRÅTENDE kjerring .......Jeg vil aldri bli som min egen mor var ..... hun kan ikke ha vært HELT frisk en viss plass ..... muligens mellom bena tenker jeg i dag

Jeg mistenker hun hadde helseproblemer vi ikke kunne forstå ...... derfor fikk vi og en hard barndom på mange måter .... med husbråk , krangling og måtte leve med en psykisk ustabil , aggresiv mor ....

Grusomt . Jeg vet bare - at slik vil jeg aldri selv bli .....

Men tror nok at jeg selv kunne blitt slik ..... om jeg ble stygt skadet under fødtsel og måtte leve med det - som normalt i et parforhold . Er ikke enkelt det å være bli og glad og happy og lykkes med ekteskapet - når en lever med handicap og plager - som i tilegg er tabu og forbudt eller flaut å prate om ....æsj ---- livet er jævlig ...av og til