Lang fødsel, lang historie

[Mams88 <3Benedicte<3]

Søndag 24. juni kom og gikk, en helt vanlig dag. Kjedelig vanlig faktisk, hadde ikke gjort noe om det hadde skjedd noe spennende, en fødsel for eksempel.

Lå og leste i senga mens min kjære sov søtt ved siden av. Jeg tenkte med meg selv at han var bra heldig som fikk sove, selv klarte jeg ikke å finne en eneste liggestilling som fungerte. Kynnerne rev tak med de vanlig, lange mellomrommene og alt var normalt. Klokka passerte midnatt, og kalenderen sa at det var termindato, 25. juni, en magisk dato, datoen jeg hadde sett frem til i mange måneder.

 

Klokken hadde nettopp passert 01.00 da jeg merket meg at kynnerne kom veldig gjevnt, og at de gjorde vondt. Begynte like så godt å ta tiden på dem, hadde jo ikke noe annet som kunne ligne spennende å gjøre. Ti minutter mellom hver, ganske nøyaktig. Jeg kjente pulsen stige i takt med at kynnerne ble sterkere. Skrekkblandet fryd er vel det som kan beskrive følelsen best. Klokken 03.00 var det rett og slett skikkelig vondt for hver sammentrekning, og jeg viste med meg selv at dette var rier. Lå nå og ventet at de skulle ta skikkelig tak, men rundt klokken 06.00 sovnet jeg.

 

Rundt klokken 10 våknet jeg med et rykk. Magen trakk seg sammen så jeg trodde ungen bare skulle ramle ut. Men det var nok bare fordi jeg skvatt så forferdelig, for ingen unge kom. Sto like godt opp og gikk på do, spiste frokost, gikk på do, prøvde å hvile, gikk på do, og slik gikk dagen. Riene kom og riene gikk. Jeg ble bare gående i ring på gulvet, skulle nok egentlig hvilt, men jeg var så spent. På ettermiddagen skjedde det noe som skulle få ennå mer fart i pulsen min. Kvart på 6 gikk jeg for n'te gang på do for å tisse. Jeg skvatt godt da jeg kjente at slimproppen gikk, en ekkel følelse, men samtidig veldig herlig. Nå viste jeg at det ikke var så lenge igjen.

I 10 tiden på kvelden ble jeg liggende i senga, klarte ikke lenger å løpe rundt som en stressa sau på stuegolvet. Det var fortsatt 10 minutter mellom hver rie, men smertene hadde begynt å bli mer intense. I 11 tiden begynte jeg å tenke på å ringe legen og høre om jeg kunne komme til en sjekk. Men endte bare opp med å karre meg ut i stua og slå på tv'en. Spennende greier der, så jeg ble sittende. Kvart på 12 hev jeg inn håndduken og slo nummeret til legen. Det gjorde jeg mange ganger den neste halvtimen. Ikke snakk om at noen ville ta telefonen. Jeg ble mer og mer forbannet for hver ri som tok tak, og jeg skvatt skikkelig til da en dame plutselig svarte i andre enden. Paff som jeg ble fikk jeg ikke ut annet enn "jeg har rier". Etter en kjapp samtale fikk jeg beskjed om at jeg skulle sendes rett til sykehuset i Kirkenes. Ingen legesjekk her i gården nei. Så da ble baggene pakket, og vi dro til helsestasjonen i Tana Bru der ambulansen ventet.

 

Jeg var så spent at jeg skalv de første milene. Underveis når jeg fikk roet meg ned kom riene med 5 minutters mellomrom. Mamma ble ringt opp, og hoppet i bilen sin.

På sykehuset (i tre tiden på natta) ble vi tatt godt imot av en svensk jordmor (som jeg ikke husker navnet på) som satt meg rett til registrering. Det var veldig fascinerende å se på et ark når riene kom og hvor sterke de var. Mamma kom til sykehuset ikke så lenge etter at vi var kommet. Alle var spente på om dette var slutten på svangerskapet.

 

Etter registreringen fortalte jordmor at det ikke så ut til å bli noen fødsel i dag. Hun kjente om jeg hadde åpning, og den var på 1 cm, men livmortappen var fortsatt par cm. Skuffet og frustrert gikk jeg med på å legge meg i badekaret. Vi alle trodde at det varme vannet ville stoppe riene siden de var falske. Det var så herlig å ligge i vannet, riene kjentes ikke som annet enn sammentrekninger i magen, ryggsmertene ble borte og alt var flott. Men siden vannet skulle være så varmt klarte jeg ikke å ligge lengere enn tre kvarter. I samme sekund som jeg reiste meg opp, kom en ny rie, og den jog som et vepsestikk gjennom meg. Det var så vondt!

De neste timene gikk med til å prøve å hvile, ligge til registrering og gå litt rundt for kanskje å få satt ting i sving. Jordmor prøvde også å tøye litt, og du søte så vondt det gjorde etterpå. Livmora ble bra irritert etter det ja.

 

I 10 tiden ble jeg flyttet fra hovedfødestua til lillefødestua. Jeg ble registrert nok en gang, og jordmora sjekket nok en gang om det var åpning, og det var ikke kommet noe lenger enn første gang. Mamma fant ut at hun skulle kjøre hjem til Vadsø, og sa vi bare skulle ringe når det skjedde noe.

Jeg tuslet litt rundt sammen med en spent barnefar, men måtte tilbake i badekaret for å ta en lengre pustepause. Jeg klarte å ligge der lenge denne gangen, for min kjære løp frem og tilbake mellom meg og vasken med en kald vaskeklut. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten ham.

 

På ettermiddagen var åpninga fortsatt ikke blitt større. Jeg hadde så vondt og var så sliten i 5 tiden på ettermiddagen at jeg gråt til min kjære og ba ham om å stoppe det, jeg trodde ikke jeg klarte mer. Mer frustrert gutt har jeg aldri sett før, alt han kunne gjøre var å tørke tårene mine og holde meg i hånda når neste ri tok tak. Han ble ennå mer fra seg da jeg begynte å spy. Smertene var så intense at kvalmen kom i bølger i takt med riene. Alt jeg drakk kom opp igjen, så en stund nektet jeg å drikke, men væske må man ha, så jeg drakk litt med jevne mellomrom.

Jordmor kom og sa at jeg skulle få noe å sove på den natta hvis ikke åpninga var blitt større til kvelden. Så dere kan tro resten av dagen gikk sakte. Jeg klarte ikke å tenke på annet enn den søvnen hun hadde lovet meg. Tårene sluttet til og med å trille.

 

Da det gikk mot kveld ble jeg flyttet til et vanlig rom, jeg ble sjekket og hadde nå nesten to cm åpning og litt under en cm med tapp igjen. Da klokken var rundt 11 på kvelden kom jordmor med en sprøyte hun satt i armen på meg. Hun smilte og sa at jeg kom til å få sove rundt tre-fire timer, og at når jeg våknet ville fødselen komme skikkelig i gang. Med dette i tankene kjente jeg at smertene avtok, øynene gled igjen. Jeg måtte slite dem opp for å fortelle min kjære at han kunne gå og legge seg, for nå skulle jeg sove. Og det ble bra mørkt på loftet... Våknet omtrent hver halvtime av rier som kjentes ubehagelige, heldigvis ikke kjempe vonde.

 

Litt over kl 01.00 den 27. juni våknet jeg av sinnsyke smerter. Ble liggende i senga og puste meg gjennom riene. Hadde heldigvis en klokke på veggen som hjalp meg. Hvert 10. minutt kom en rie som varte i litt over minuttet, da var det godt å ha sekundviseren som hjelp. Var lettere når jeg så den gå rundt og jeg viste at når den nådde helt rundt var ria nesten over. Pustet meg gjennom disse til klokka var omtrent 2, da ringte jeg etter jordmora. Det kom en dame inn og fortalte at de var midt i en fødsel, men at jordmora skulle komme inn til meg straks hun var ferdig.

I 3 tiden kom hun, endelig. Alt hun gjorde var å smile og si at nå var fødselen i gang. Deretter gikk hun for å vekke min kjære. Jeg ventet og ventet, men ingen dukket opp igjen. Jeg ventet på en ri, og det sekundet den var over løp jeg på do, pusset tenner og var akkurat tilbake i senga før neste ri tok tak. Etter et par rier løp jeg og vekket kjæresten, men jeg var ikke rask nok, så en rie ble gjennompustet på en stol inne på papparommet.Så bar det tilbake i full fart.

 

Var ute og tuslet litt i gangene før jordmora sjekket meg igjen. Nesten 5 cm og ingen tapp igjen! Alt jeg klarte å tenke var "nesten halvveis" før jeg ringte mamma og sa at det skjedde ting. Par timer senere var hun på plass igjen.

 

Resten av fødselen er litt i tåka, men skal prøve å fortelle uansett

 

Jeg ble flyttet tilbake til fødestua i 5 tiden. Der ble jeg satt til registrering, og fascinert så jeg på hvor sterke riene var. Fortsatt ville de ikke ta skikkelig tak, og de kom med ujevne mellomrom. Spydde ikke så mye nå, men det kom vel av at jeg nesten ikke drakk noe. Dessuten tok riene all konsentrasjon jeg eide. Ikke hadde jeg klokke med sekundviser på heller, men jeg klarte meg ved å telle på fingrene. Lystgass ble servert, og jeg prøvde den med glede. Etter en halvtimes tid fant jeg ut at det ikke var noe for meg. Jeg var kvalm fra før, og det ble ikke bedre av gassen og det faktum at det snurret bra fort oppe i hode mitt. Så den ble lagt vekk.

Da mamma kom måtte hun spørre jordmora om jeg var tilbudt noen andre former for smertelindring, selv klarte jeg ikke å tenke. Hadde øynene godt plantet i øynene til den kjekke gutten som satt ved siden av meg og holdt meg i hånda og sa "bare klem du". Registrerte ingenting annet enn smertene som kom så altfor ofte og varte så altfor lenge etter min mening.

Jordmora spurte om jeg ville ha epidural, og jeg nikket. "Hva som helst for å slippe disse smertene en stund!"

 

Amnestilegen kom litt før klokken 8 og satte epiduralen. Mamma og min kjære dro ut til byen slik at jeg skulle få hvile meg alene en times tid. Men etter en halv time med småsoving ga jeg beskjed til jordmor at smertene ikke ble borte fra venstresiden, tvert imot, de ble bare verre!

I 9 tiden ble jeg og jordmora enige om at hun skulle prøve å ta vannet. Det var skikkelig ekkelt da hun vaset rundt der nede for å få vannet til å gå, men det gikk da tilslutt.

 

Da mine to kom tilbake fra byen var smertene så intense at jeg var sikker på at jeg skulle dø. Jeg lå i konstant registrering nå, og jordmor sa at riene mine var for korte. Så det ble satt drypp for å få litt action i leiligheta til babyen. Jeg syntes ikke det skjedde så mye, men de neste timene er ganske borte fra minnene mine. Det var så vondt, jeg var så trøtt og sliten og jeg hadde mer enn nok med å puste, så det er vel ikke så rart...

 

Da klokken nermet seg 12 fikk jeg en sakkosekk i senga som jeg skulle henge over. Jordmora sjekket, og jeg hadde 9 cm åpning, det var bare 1 forbanna cm igjen! Nå drakk jeg mer enn jeg hadde gjort tidligere, og mamma og min kjære ble løpende mellom meg og vasken. "Kald klut" og "vann i flaska" var vel stortsett det jeg klarte å si. Ja, og "jeg klarer virkelig ikke mer!!". Prøvde å stå under et par rier, men det kjentes ut som bena skulle knekke sammen under meg, så krabbet opp i senga igjen.

 

Plutselig kjente jeg en vannvittig trang til å presse. Jeg hylte og sa at "det presser på jo". Jordmora kom inn og sa at jeg bare skulle presse. "Jeg regner med at du er ferdig til klokken 2" sa hun. Svaret mitt var vist "kan vi ikke si klokken 1?!", mamma sier jeg fikk et skikkelig fandenivoldsk uttrykk. Snart ferdig, snart ferdig var tankene mine mellom riene.

Pressriene var ikke vonde på samme måte som åpningsriene. Jeg hadde bare vondt de første par sekundene av hver rie. Men fortsatt hadde jeg for korte rier, så dryppet ble justert opp (det startet på 45 og ble justert opp til 175 underveis).

 

"Det går ikke" sa jeg etter en stund. Det kjentes virkelig ut som jeg bare skulle knekke sammen. Kreftene var nesten brukt opp, men det er ikke så rart, hvor lenge skal liksom et menneske gå rundt og ha så vondt med minimalt med søvn?

Jeg husker at min kjære svarte at jeg var så flink, at jeg snart var ferdig og at han var så stolt av meg.

På en eller annen mystisk måte klarte jeg å fortsette å presse

Jeg ble lagt på siden og presset og presset og presset. Jeg kunne kjenne hodet gli inn igjen for hver gang riene stoppet opp. Frustrerende!

Plutselig kjente jeg at hodet ble stående. Ventet tålmodig på neste ri, nå skulle virkelig den ungen ut!

Da rien kom presset jeg så hardt og så lenge at ria sikkert var slutt lenge før jeg sluttet å presse. "Et par til så er det over" hørte jeg at en eller annen sa.

Neste rie kom, jeg presset på og kjente at noe liksom løsnet. Jeg kjente at det rant ut av meg *plask* sa det faktisk. Hodet og skuldrene var ute, så jeg ga en liten press til og resten av kroppen var ute.

 

Jeg var blitt mamma!

 

Det første skriket, klokka var 13.38, se hva det var, "jente" sa jeg, opp på magen, bæsj over hele meg, klemte ut morkaka, pappaen klipte navelstrengen, babyen tatt fra meg og vasket, sydd par sting, jeg ble vasket, over i ren seng, babyen ved puppen.

LYKKELIG!!!

 

Litt over 60 timer etter at det begynte å gjøre vondt var prinsessa endelig ute

Var så fascinert av henne at jeg ikke klarte å slutte å se på henne. Fikk besøk av farmora hennes den dagen, jeg følte meg opplagt til tross for at jeg ikke hadde sovet noe ennå.

Jeg trenger vel egentlig ikke å si at den natta sov jeg bra godt

[de tre bukkenebruse]

så gøy:)

fælt med alt det vonde men det er en herlig følelse å få babyen opp på brystet:)

hvor stor var hun cm og gram?

 

har født en gang for snart 3 år siden og skal på en ijen i desember:)

[Mams88 <3Benedicte<3]

3380 gram, 50 cm lang og 35 cm i hodeomkrets

 

Joda, ikke bare var det vondt, men det tok så lang tid. Da hun ble lagt på brystet sprengte tårene på, men jeg var så sliten at jeg ikke klarte å gråte... hehe

 

Åh, gratulerer

[prebs]

Gratulerer masse, Mams88! Utrolig morsomt beskrevet fødsel! (Skjønner at det ikke var så morsomt at det varte så lenge,da!)

Alt godt fra

[L-O-V-E&prinsen+spireimagen:)]

gratulerer så kjempe masse fra

[Solbollatilmamma]

Gratulerer Mams88, høres ut som du hadde 3 tøffe dager

 

Fødte et par dager etter deg i knes, så vi var sikkert samtidig på barsel - med mindre du hadde kjapp hjemreise etter fødselen da. Kan ikke skryte på meg at jeg så så mange andre mens jeg var der, men det kommer vel av at jeg var helt alene på gangen de siste dagene - forferdelig kjedelig for både meg og personalet

[Cinnamonnroll]

Fy fader så tøff og lang fødsel du hadde! All ære til deg som klarte å gjennomføre fødselen!

 

Gratulerer (litt sent men hehe) med jenta :-)