Hormoner på tur?

[chianti70]

Er jeg overfølsom eller er det mannen min som plutselig har fått mine svangerskapshormoner?

Jeg sitter her og føler meg forferdelig ensom i både svangerskapet og i ekteskapet og prøver å tenke at det nok er bare svangerskapshormoner som gjør meg ekstra sårbar nå.

Vel, jeg har problemer med å få sove også, så kanskje det er det. Har noen problemer med vann i bena og urolige ben, i tillegg til halsbrannen. Men nå ser det ut til at jeg får vite hva bekkenløsning er også, noe som ikke plaget meg i forrige svangerskap. Finner ikke noen god liggestilling om natta - liker å ligge på magen og det går ikke lenger. Det gjør vondt i bekkenet å ligge på siden - og på ryggen da kommer halsbrannen med en gang. Jeg spiser Gaviscon, men det virker ikke i lengden. Gruer meg til å gå og legge meg selv om jeg er så trøtt at jeg stuper.

Ja, også skjer dette: Vi stopper på bensinstasjonen for å fylle bensin og jeg ser ei venninne jeg ikke har snakket med på noen måneder i et butikkvindu. Vår 4 år gamle sønn sitter i baksetet og spør meg om hva jeg skal da jeg er på vei ut av bilen for å snakke med venninnen min. Jeg sier at jeg blir ikke lenge. Mannen min blir ferdig med å fylle bensin og får med seg at jeg bare skal hilse på henne. De venter i 5 minutter og så bare kjører de uten å si i fra til meg. Da jeg kort tid etter kommer ut, leter jeg etter dem over hele parkeringen men de er borte. I bilen ligger veska mi med nøkler, mobil og penger. Vel, etter å ha ventet en stund gir jeg bare opp og tar bena fatt på hjemturen. Jeg går et par kilometer og finner gressklipperen i garasjen. Jeg er halvferdig med plenen når de kommer hjem. De snakker ikke til meg før jeg kommer inn etterpå. Sønnen vår skjønner ingenting. Hvor hadde mamma blitt av? Jeg spurte mannen min om hvorfor de ikke ventet og fikk høre at de hadde ventet i 5 minutter og siden jeg ikke kom bare kjørte de.

Jeg skjønner ingenting jeg.

Jeg er bare så veldig trist og lei meg. Får følelsen av at jeg er helt alene både i svangerskapet og i ekteskapet. Det er jeg som tar hovedansvar for barnet og huset, jeg må føde alene da mannen min ikke vil være med, og det tas ikke hensyn til min tilstand. Kanskje jeg bare er sår nå? Eller kanskje jeg ikke gir mannen min nok oppmerksomhet? Nei, jeg vet virkelig ikke...

Sorry, for et negativt og trist innlegg, jeg prøver virkelig å holde motet oppe, bare at i dag er ikke den dagen da det er så lett...

[2. gangs]

Unnskyld at jeg sier det,....men herregud for en mann!!!!! At det går AN!?

Føler med deg, og du har god grunn til å være trist og lei! Greit nok det at vi ikke er alene om å ha tanker og følelser i et svangerskap....ikke så enkelt å være mann hele tiden.....men man må kunne vente 5 min. på hverandre uten at det skal blir til et verdensproblem. Hvordan klarte han å forklare gutten deres at de ikke kunne vente på mamma da? Det er vi som er voksne i et forhold, og da må vi oppføre oss slik også. At man kan si og gjøre ting man angrer på når man er alene voksne er en ting....men man må skjerpe seg når det er barn til stede. Synes ikke noe om oppførselen til mannen din. Og synes det er rart at han ikke kunne komme med en bedre forklaring på hvorfor de ikke kunne vente.

 

Huff.....stakkar deg....du har min fulle sympati....

 

Håper dagene dine ikke blir som dette heretter. Lykke til

[Motti]

Hei,

klarer ikke helt å holde meg unna denne siden : ) må jo følge litt med av og til om hva som skjer her - og med dere. Til trøst: jeg følte ofte under svangerskapet at mannen min var "hormontrollet", liten tålmodighet f.eks. Kanskje ikke så lett for dem å sette seg inn i hvordan vi har det? Ikke til unnskyldning for dårlig oppførsel, men en slags forklaring. Det de ikke forstår, melder de seg litt ut av, er ikke det mer typisk menn? Nå var mannen min veldig flink til å ordne opp her hjemme med vasking og matlaging, så skal ikke klage på det, men jeg tror de sliter litt når vi blir så annerledes, svangerskapet er jo i stor grad vår "reise". Barnslig oppførsel fra deres side sårer veldig når vi er så følsomme som nå (og etterpå...) Håper du får det bedre og at du får sove, du trenger det senere, jeg gleder meg til jeg en dag kan sove mer enn 3-4 timer i strekk, har jo ikke gjort det på månedsvis. Men den plenklippinga, da! Den hadde jeg droppa...

Hold ut, du får belønninga når nurket ligger på armen din og ser deg inn i øynene. Klem

[bodilnf]

Det er mulig at dette kan forklares med mannens psykiske forandringer under et svangersakp, men kommer ikke unna at dette er dårlig oppførsel!

Dette må dere snakke om slik at det ikke skjer igjen. Fortell ham hvordan du opplevde dette.

 

Jeg hadde blitt rasende og veldig lei meg hvis det var min mann som gjore dette. Det er jo også uansvarlig og forlate en gravid dame med bekkenløsning alene på den måten.

[mamamimmi]

Kjaere deg,

Visst er vi hormonelle nå i graviditeten, og når sånnt som dette skjer blir vi ekstra lei oss. Men det mannen din gjör her synes jeg ikke er godt, uansett. Ufölsamt.

 

Dessvaerre opplever jeg litt av detsamme som deg. Jeg elsker min mann, men kjenner at han er ufölsam og urettferdig ibland. Men han pröver alltid å rette tingene opp, så det blir bra til slutt. Men ibland lurer jeg virkelig på om menn og kvinner kommer fra samme planet.

 

Vel, jeg har et veldig godt liv, og elsker ham dypt fra hjertet, men dette med relasjoner krever en del..

 

Tilbake til deg:

Kan du snakke med ham om hvordan du har det?

Du kan alltid snakke med jordmor også. Det er godt å kunne åpne seg for en som står utenför. Dine fölelser er ikke uten grund, og du trenger å vite at du har stötte og stor verdi i deg selv.

 

Kjempestor klem

[chianti70]

Tusen takk, for mange gode svar og trøst! Føler meg litt bedre i dag, og må nok innse at det dere sier er rett. Det er vel ikke så lett å være han heller. Og det hører med til dette at han er den med fødselsangst og har nok begynt å grue seg skikkelig. Jeg har kommet inn i en fase med rydding og preparering. Gjør rent det som vi brukte til forrige mann og legger det klart, og det er vel heller ikke med på å roe han ned. Jeg elsker mannen min og den gutten vi har fra før - det er ikke det, men jeg blir litt usikker på hvordan en skal ta opp disse problemene som handler kanskje mer om andre ting enn akkurat det at han kjørte fra meg. Dessuten var jeg jo så forbannet da han gjorde det - og ikke den rette tiden å ta det opp på.

Jeg synes at det er vanskelig å forholde meg til disse mennene i blant. Det er som om vi er fra forskjellige planeter ja. Forhold er heller ikke lett når en samtidig skal være sterk og ikke miste seg selv i forholdet, og samtidig være forståelsesfull og egentlig føler seg svak og sår.

 

Det er en liten trøst at det er flere av dere som har det sånn. Det var verre i forrige svangerskap, og det er også en trøst. Nå får jeg sikkert mer hjelp i dagene etter fødsel også, da han sist var livredd for å holde, miste eller på noen måte skade gutten vår.

Ja, også får vi en gutt til. Kanskje skjebnen prøver å fortelle meg noe? Omgir meg bare med menn, mener jeg. Jeg må jo lære å håndtere dem, ja. :-)

Klem til alle sammen og takk for svar!

[Litenspire *150711*høygravid]

Huff, så leit Chianti. Dere må jo bare prøve å få snakket ut om dette. Alle gjør jo dumme ting innimellom, men hvis man får snakket ut om det og kan legge det bak seg bli det så mye lettere å takle.

Ønsker deg lykke til, du trenger støtte og omsorg nå, og det er viktig at mannen din skjønner det.

Og du, klippe plenen kan vel han eller noen andre gjøre, det er ikke en type aktivitet som gagner bekkenløsningen din...i det hele tatt.

[nicco]

Føler med deg, alt blir liksom litt dobbelt opp når en er gravid, og kanskje kan det være slik for mannfolka også.

 

Jeg har en alle tiders mann som stiller opp og gjør mer enn andre jeg kjenner. Likevel klarer jeg hver dag å finne et par ting å irritere meg over. Noen ganger sier han bare ja, ja, og jeg tror han skjønner hvorfor jeg er slik. Andre ganger blir han irritert, og da blir jeg ennå mer irritert fordi han ikke skjønner hvorfor jeg er slik. Ikke lett det der. Du tror liksom de kan lese tankene dine, og helst før du har tenkt dem selv.

 

Likevel, jeg synes mannen din gikk langt over streken, og dere får ta dere en prat. Si at du føler deg alene. Mange gjør jo det i svangerskapet fordi det er så mange følelser vi tross alt er alene om. Mye rart som surrer rundt.

 

Håper dere finner ut av det, denne tiden trenger du noe trygt og suikkert rundt deg. Ønsker deg lykke til.