Hvordan har dere det etterpå?

[anrø]

Hei!!!Jeg står mellom å beholde og ta abort. Er 6+2. Samboern min vil ikke ha barnet nå. Jeg har skrevet på 1.trim.hvorfor.Orker ikke å gå gjennom detaljer igjen. Lurer på hvordan dere kvinner har det psykisk etterpå. Har dere skyldfølelse? Jeg ønsker dette barnet,men er redd barnefaren gjør noe drastisk.Har hadt 2 sa med eksn,og en ma m min nye. Og alle gangene var jævlige.

[Anonym bruker]

Hei, jeg kan ikke si at du burde gjøre det ene eller det andre, men vil gi deg min erfaring.

Jeg ville beholde, men xen slo seg helt vrang og dermed tok jeg abort, mot min vilje men pga press fra hans side.

Visst du er i min situasjon så anbefaler jeg deg til og tenke veldig nøye igjennom valget ditt.

Hvor gammel er du forresten?

Fordi jeg tok valget mot min vilje så sliter jeg med det psykisk.

Jeg er en av de som ikke klarer og se på babyen i magen som bare en "celleklump", det gjorde det nok verre også.

Hadde jeg vert i din situasjon nå hadde jeg beholdt, tar du abort mot din vilje vil du komme til og angre og slite med det i ettertid.

Vet ikke om det var noe hjelp, men håper virkelig du tenker deg nøye om, du har fortsatt noen uker så tenk nøye på det.

Lykke til.

Klem fra meg.

[Anonym bruker]

Nå leste jeg hvorfor, på 1.trim.

Xen truet med det samme, men etter at jeg hadde tatt abort så innrømte han at det var for og presse meg fordi han ikke vil ha barn nå.

Jeg vet ikke hvordan det er med din kjæreste, men han er voksen og må ta ansvar for sitt eget liv.

Du burde tenke på deg selv og dine ønsker.

Vil du ha barn så anbefaler jeg på det sterkeste og ikke ta abort, det vil du komme til og måtte slite med visst det ikke er ditt ønske.

lykke til

[*kuli*]

Valget står til syvende og sist på deg, men jeg kan fortelle deg litt om hvordan jeg opplevde det.

 

Ble gravid i april i år, og kjæresten min så ikke noe positivt i å beholde. Han var meget klar på at han ønsket abort, og ville ikke helt se mulighetene i det hele tatt. Da jeg sa at man kunne slite i ettertid ved en evt abort sa han at jeg bare lagde en 'big deal' ut av det og at det neppe skjedde alle.

Etter noen forferdelige uker bestemte jeg meg for å ta abort. Jeg ville ikke bære frem et barn som var totalt uønsket fra en av partene. Og det var det tøffeste jeg har vært igjennom.

Kjæresten min stilte ikke opp i det hele tatt, og tiden etterpå var helt jævli for å si det mildt. Plutselig var det gravide og småbarn overalt, og jeg som innerst inne hadde ønsket det barnet angret innmari..

Jeg hadde en lang tråd her inne hvor jeg fikk mye innspill og hjelp,- og mange sa at jeg burde være litt egoistisk og tenke på hva JEG faktisk ville. Der og da syntes jeg det virket feil. Å bare tenke på meg når barnet tross alt har to foreldre. Men i ettertid skjønner jeg mer av det. Å kunne klare å lytte til dine ønsker er utrolig vanskelig i en sånn situasjon.

Mange sa at det også ofte tar litt tid for mannen å akseptere og glede seg over det som har skjedd. Jeg fikk for ikke lenge siden vite at kjæresten min angret veldig på at jeg hadde tatt abort. Og det er helt forferdelig å få høre to mnd etter at du lå på sykehuset og kvittet deg med et barn mest fordi han ville det... Jeg sier ikke at det blir sånn for deg, jeg bare vil fortelle det..

Forholdet mellom meg og kjæresten er også så og si over. Vi klarer ikke finne tilbake til sånn det var før jeg ble gravid, kanskje mest fordi jeg er så skuffet over hvordan han oppførte seg. I tillegg til å få vite nå at han hadde vært 'klar' for et barn er noe som skjærer i hjertet.

Jeg har nå innmari problemer med meg selv. Ja,- det høres kanskje dumt ut, men den skyldfølelsen og angeren jeg sitter igjen med er ikke god. Og når kjæresten min sa at hvis jeg bare hadde vært litt mer egoistisk og beholdt, så hadde vi hatt det bra sammen nå. Indirekte skylder på meg for at det ble abort når han var den som sto på sitt og ville for ikke lenge siden.

 

Dette blir kanskje rotete og veldig langt, og jeg skriver kanskje litt for meg selv og. For å få ut litt tanker og sånn...

Men jeg sover knapt om natten lenger, tenker hele dagen og natten, gråter når ingen ser og er innmari lei meg for at jeg ikke blir mamma i desember...

 

Så det jeg prøver å si, er at du må lytte til deg selv i denne situasjonen. Det er du som må kunne klare å leve med valget som blir gjort!

 

Vet ikke om det var til så mye hjelp, men ønsker deg i alle fall lykke til.

 

Klem fra meg

[Anonym bruker]

Vær så snill å tenk deg NØYE om, barnet er der for alltid, det er ikke sikkert at din samboer er. (unnskyld for at jeg skrev det, men det er jo tilfelle...)Syns det er utrolig trist å lese/høre om slike dilemmaer, men det er kroppen din som skal gå igjennom dette (uansett om du beholder barnet, eller tar abort) Jeg har fått to barn, og hatt to spontan aborter, og jeg må ærlig innrømme at jeg hadde ikke klart å ta abort. Og ihvertfall ikke på min samboer's premisser. Jeg har ikke lest hvorfor, men tenkte å gjøre det når jeg har svart på dette innlegget. Men please;tenk deg nøye om!!! Klem til deg Ps: jeg velger å være anonym, for at du (eller andre her inne) ikke klandrer meg for det jeg mener.

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg tok kir. abort i går og for meg kjennes det helt riktig. men forskjellen på deg og meg er at både jeg og mannen min var enige om at dette var eneste riktige valg for oss nå. vi har to barn fra før den menste r 1,5 år og vi har overhodet ikke energi til en til nå. lysten var ikke der i det hele tatt faktisk. jeg føler kun lettelse over å være ferdig.

 

Dersom du ønsker barnet må du tenke deg godt om, for det er et valg som blir der for alltid. vurder muligheten for å oppdra det alene hvis det er noe alternativ.

 

følg følelsen du har på hva som er riktig for deg!

Uansett hva du velger så ordner det seg for deg:)

 

ps. har du snakket med legen din om dette? jeg fikk veldig god hjelp fra ham.

 

[DiVe]

Dette svaret er delvis til hun som startet denne debatten, men også til Kuli.

 

Jeg fulgte nøye med på dine diskusjoner når du var gravid, og syntes du var så tøff! Jeg klarte ikke å skrive noe her på den tiden (fryktlig mye gråting altså...), og det var en stor hjelp for meg å lese mine egne tanker i dine innlegg. Selv om du er endel yngre enn meg, jeg er 27.

Jeg tok abort en uke etter deg, og husker jeg tenkte på det når jeg lå der...

 

Derfor er det trist at du opplever det slik etterpå, jeg har veldig vondt av deg.

Jeg var helt helt sikker på at jeg ville angre etterpå også, og alle, blant annet rådgivning og lege, mente meg og kjæresten min ville gjøre det slutt hvis jeg tok abort.

Så er i alle fall ikke tilfelle så langt. Jeg er kanskje heldigere enn deg fordi jeg har en kjæreste som var med meg også i den delen av prosessen, men han skjønner jo ikke hva dette betyr. Han blir overraska over at jeg tenker på det enda!! Jeg blir helt sjokkert!

 

Men til poenget: jeg har det veldig godt med meg selv nå. Selvfølgelig tenker jeg på barnet jeg ikke vil få, og jeg gruer meg til desember jeg og, men jeg vet det kommer en ny mulighet hvor alt vil bli så mye bedre. Nå vet jeg hvordan følelsen er, og det er noe jeg gleder meg til å oppleve, men jeg kjenner innerst inne at tiden ikke var inne nå. Kanskje er det urettferdig for den som ikke fikk komme, men det skal jeg ta igjen senere!

 

Kuli, jeg håper det går bedre med deg etterhvert. Du er innmari tøff og flink til å skrive, og du har vært til enorm hjelp for meg!! Tusen takk!

 

Til deg som lurer på hvordan det er etterpå, det er tøft, men det kan gå bra! uansett.

[ennaH]

Jeg har et helt ukomplisert forhold til at jeg en gang valgte abort. Barnefaren og jeg var skjønt enige om at graviditeten kom på et uheldig tidspunkt. Hverken jeg eller han har hatt noen kvaler i ettertid.

 

Forskning tyder på at de kvinnene som får problemer i etterkant, tok abort under press eller tvil. Det var altså ikke tilfelle for meg.

[Anonym bruker]

Hadde lyst til å svare deg. Da jeg ble gravid første gang, ville min samboer at jeg skulle ta abort. Det var helt forferdielig trist og jeg gråt masse. Fordi jeg ville beholdet det. Jeg ønsket meg det så inderlig. Vi snakket med noen. Men jeg ville ikke ta abort, og hørte på meg selv. Jeg kunne ikke klart det. Hadde jeg gjort det, ville jeg ikke vært sammen med barnefaren etterpå fordi det ville etterlatt noen dype sår. Jeg beholdt barnet og fikk støtte etterhvert. I ettertid har ting ordnet seg. Ingen har vel såret meg dypere da han ville jeg skulle ta abort. Tenker jeg på det gir det meg en trist følelse. Jeg har aldri angret et sekund på min avgjørelse. Jeg ville tatt hånd om barnet alene om jeg var blitt tvunget til det. Min samboer trengte litt mer tid på venne seg til tanken. Var ikke klar for å bli pappa. (siden det ikke var planlagt)

Men i løpet av svangerskapet klarte han å venne seg til tanken, og etterhvert glede seg også. Nå er han stolt pappa og som er verdens beste for mine barn.

 

Jeg håper det ordner seg for deg også :-)

Tenkte at selv om han er negativ nå kan det endre seg når han får litt tid på seg. Jeg mener du er den som tar det endelige valget. Lytt til deg selv

[Anonym bruker]

Jeg har ikke hattnoen psykiske kvaler etter at jeg tok abort. Minstemann var knappe halvannet år og jeg hadde nettopp påbegynt utdannelsen min. Jeg var meget lettet da jeg tok abortpillen og den grusomme kvalmenforsvant i løpet av en time. Jeg følte meg ti kilo lettere.

 

Jeg mener likevel at man skal følge magefølelsen sin, og jeg synes vel også at når man er i et forhold så bør begges meninger høres. Dere bør komme frem til en felles løsning.