Når Guttongen kom til meg.

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

Min fødselshistorie.

 

Nå er det 5 år siden jeg ble mamma. Har ikke forsøkt å få det ned på papiret før, men nå prøver jeg. Men tar hele historien, for selve fødselen var unnagjort på 7 min.

 

I det jeg satt med to blå streker visste jeg at jeg ble alene, typen var langt fra klar. Så jeg avsluttet forholdet, og startet planlegging og forberedelser til å bli mamma. Jeg hadde et herlig svangerskap, ble sugen på bare sunne ting og var i mitt livs form.

 

Når jeg var 6 mnd på vei fikk jeg vite at jeg var med i et forskningsprosjekt for å avdekke årsaken til hjerneblødning hos nyfødte. Tenkte ikke mer over det før jeg ble innkalt til utvidede undersøkelser i 7 mnd. De hadde avdekket at jeg hadde en blodplatetype som brøt ned blodplatene til fosteret, og jeg hadde på dette tidspunkt utviklet antistoffer mot barnet jeg bar. Dette innebar at faren for store blødninger hos barnet under fødselen var meget stor, og det ble derfor besluttet keisersnitt i uke 35-37. Takk og pris for legevitenskapen, forstå meg rett, men jeg ble mektig skuffet når det ble klart at jeg ikke skulle få føde på vanlig måte. Men alternativet var jo så mye verre. Måtte til Tromsø for undersøkelser i forkant, bla gjentatte UL for å se etter blødninger i barnets hjerne, lever og milt, men alt så bra ut. Og siden jeg ikke hadde en eneste kynner, og ikke fantes moden fikk jeg gå lengst mulig, og KS ble bestemt til å skje uke 37+2.

 

Jeg ble innlagt om kvelden før snittet. Måtte gjennom de vanlige undersøkelsene, bla måtte jeg ligge to timer med en slik rie-registrerings-greie på magen, enda jeg ikke hadde hatt verken rier eller kynnere, og alt var som normalt. Men rutiner er vel rutiner. Også opp på ny UL. Legen spurte om jeg ville vite kjønn, men jeg svarte som sant var: har gått i 8 mnd uten å vite, 10 timer til klarer jeg. Fikk perm noen timer før jeg skulle legge meg, og da bar det på Yonas for å innta pizza. Mmm!

 

Sov som en stein den natta, og jeg som hadde trodd at det var en jente som gjemte seg i magen drømte nå om den lille gutten min som jeg snart skulle få møte.

Ble vekket og stelt, fikk venefloner i begge hender, og kateter (grøss!!). Pga den litt spesielle situasjonen ble jeg tatt inn først, og teamet besto av over dobbelt av det vanlige ved keisersnitt: 17 stk, bla kirurger, leger, spesialister, anestesi, spedbarnspleiere, UL-team, sykepleiere i hopetall osv. I tillegg var det 5 studenter der, men jeg ble skjermet fra dem. Satt på operasjonsbenken og fikk beskjed om å krumme ryggen for å få satt spinalbedøvelse. Lettere sagt en gjort! Og anestesilegen var profesjonell nok til å si rett ut at det var pga jeg var så feit at hun ikke fikk til å stikke. Jeg var 87 kg i det øyeblikket, ikke enormt mye til å være en kvinne i 9.mnd. 7 ganger bommet hun før den satt.

 

Føttene “forsvant” og jeg fikk legge meg ned. Når magen ble vasket spurte de om hvordan det kjenntes, for å sjekke om bedøvelsen virket. “Hvitt” svarte jeg, kom ikke på at det het kaldt, og jeg tenkte på snø, som jo er kald, men også hvit. Kjente mye romstering i magen, og med ett kjente jeg at jeg ble sulten: babyen var ute, og magesekken fikk plassen sin tilbake! Anestesisykepleieren som satt ved min side kunne fortelle det var en gutt, og jeg fikk se han i et kort glimt. Mamma som var med på snittet ble med Guttongen til spedbarnsintensiven mens jeg ble sydd sammen igjen.

 

Etter en times tid ble jeg sendt på oppvåkning. Hadde ennå ikke sett babyen min, men en barnepleier kom til oppvåkningen med en liten album de setter sammen til disse barna som har en litt uviss og tøff start. Med bilder, litt info om vekt og slikt, og alt håret de måtte barbere av for å komme til en åre i hodet. Gjennom den åren fikk han tilført blodplater, som det viste seg at han var hel fri for ved fødselen. Fikk senere vite at på tur til intensiven hadde han hatt pustestopp og stans-alarmen satt i gang. Takk og pris for at jeg ikke visste dette der jeg lå!

 

Noen timer deretter kom jeg på barsel, og her fikk jeg heldigvis enerom siden jeg ikke hadde babyen min hos meg. Var ikke spesielt gangfør, men utpå kvelden fikk jeg så vidt hilse på Guttongen. Han var så perfekt!!! 2875 gra, 47 cm, og med litt mellomblodt dun på ene siden av hodet, resten var tatt bort. Om morgenen dagen etter fikk jeg opp å gå, og fikk besøke ham. Fikk mate han litt med kopp, og lagt ham til brystet. Så satt han fast der i 10 mnd. Og om ettermiddagen kom en barnelege og spurte om jeg ville ha Guttongen utskrevet til meg. Ikke nei i min munn!

 

Vi ble liggende på sykehuset i èn uke, til han var utenfor fare, og hadde begynt å produsere egne blodplater. Underveis ble vi selvsagt plaget med både det ene og det andre, men alt i alt en ok opplevelse. Guttongen hadde alt for kort tungebånd, så amming var AU! til jeg fikk tak i brystskjold, han utviklet gulsott og måtte ligge i sol, jeg fikk spinalhodepine, og kraftig blødning der spinalbedøvelsen ble satt. På toppen av det hele var det avis-streik, og den varmeste uka i Tromsø i manns minne.

 

Det “verste” var allikevel personalets oppfatning av at jeg ikke burde kunne noe, siden jeg var alene og ung (22). De skulle lære meg alt fra å amme, skifte på, bade han og hvordan jeg skulle holde han. Ble rett og slett kjempestressa av at de fleste der ikke hadde tiltro til at jeg skulle kunne klare å ta meg av han. Og jeg har fra første sekund kjent min sønns signaler, og visst akkurat hva han behøver og tåler. Men, men. Blir det en neste gang så slipper jeg forhåpentlig vis akkurat det.

 

Helt til slutt: de fryktet for skader på Guttongen, han var den med lavest blodplatetall som hadde overlevd til da. Så en stund var han tett fulgt opp. Men nå, som 5-åring spiller han gitar, leser, regner, har utmerket syn og hørsel, god ballanse, god motorikk, godt utviklet empati og følelsesspekter, meget godt utviklet språk og henger med så det holder. Så ikke bare sitter jeg igjen med et mirakel som overlevde, han kom fra det uten mèn også.