Dagrdrømmer om å flytte fra han..

[Anonym bruker]

Jeg frykter ikke det å bli alene.. Frykter bare min egen dårlige samvittighet, frykter at jeg i svake øyeblikk ville angret, frykter at han skal hevne seg, true meg, gjøre meg usikker i forhold til både den lille som kommer og meg selv..

Jeg drømmer meg bort noen ganger, titter innom leiligheter til leie på finn.no... Ser koselige små steder hvor jeg og den lille kan bo uten han, kose oss og puste ut... Så enkelt hadde det jo ikke blitt..

Er så glad i han, men det er så mange omstendigheter og problemer som gjør at jeg tviler veldig... Sider ved personligheten hans som skremmer vettet av meg... Et temperament uten kontroll.. Urasjonell tankegang.. Evnen til å trekke små bagateller opp på vanvittige nivåer med hevn og trusler...

Jeg må bare tenke.. Bestemme meg... Gi det litt mer tid..

 

Babyen min, du skal få det godt uansett... Mamma er villig til å ofre alt for deg lille venn. Du er så veldig sterkt ønsket...

[Anonym bruker]

ikke for og skremme deg, men menn forandrer seg ALDRI!!

Kom deg unna nå som du har mulighet, det er ikke sikkert ting er like enkelt med et barn på et par år!

Dette klarer du, vi er mange i vanskelige situasjoner her inne, og vi er flinke til og støtte hverandre!

 

[Skurvelurven]

Kjære anonym.

Jeg er også veldig glad i barnefaren, men som din kjæreste har han visse uheldige personlighetstrekk.

Nå som jeg skal bli mamma har jeg valgt å sette vesla i magen foran alt annet. Det betyr at jeg kommer til å få det trangt økonomisk fremover, men heller trygge rammer for vesla enn noen ekstra tusenlapper i måneden.

Det er kjempebelastende for et forhold å få barn, og det blir slitsomt for deg om du skulle gå på tå hev hele tiden i redsel for at barneskrik skal gjøre ham irritert.

Da er det bedre for deg å finne deg en leilighet nå før du føder enn å måtte flytte med en liten baby på lasset. Uansett, det er aldri for sent å forandre livet til det bedre.

Er det en ting jeg har lært, så er det at det alltid ordner seg. Kanskje ikke slik man i utgangspunktet hadde tenkt, men på et eller annet vis en eller annen gang.

Kanskje du skal snakke ut med kjæresten din om at du tenker på å flytte fra ham. Bryr han seg om deg og barnet tar han dine tanker og følelser på alvor. Hvis ikke får både du og babyen det bedre alene.

 

 

[Change]

hei...

 

...fikk vondt av deg når jeg leste innlegget ditt....men jeg mener helt seriøst at dersom du har så mye tvil...så er det MYE lettere å gå nå...jo lenger du venter, jo verre blir det...for babyen din også...

 

Selv var jeg samboer med min baby`s pappa....men han friket helt ut når vi fikk vite at jeg var gravid. Jeg flyttet og så meg aldri tilbake- det er tøft, men det går- og økonomisk går det også, vi har heldigvis et samfunn som tar vare på babyer..)

 

Lykke til- og stå på!