Da lilla vacra Anna ble født, 060407

[*Sirkeline*, Snuppa og Snippen]

Det var skjærorsdag og 5.april 07. Vi var på en liten påskeferie hjemme hos familien. Jeg hadde vært hos jordmor tirsdagen før og hun mente babyen iallefall ikke ville komme den dagen eller dagen etter. Dermed tok vi sjansen på å reise. Det er 17 mil å kjøre og vi hadde planer om å være borte fra onsdag til fredag. Resten av påsken skulle vi bruke til å bare være kjærester og ordne litt i leiligheten til babyen skulle komme. Terminen var jo ikke før om 1 ½ uke.

Denne torsdagen var vi på den årlige familie-skogturen med familien til sambo. Vi satt på i bilen til svigers. Hompende bak i en Caravelle innover en hullete skogsvei fikk jeg endel kynnere, men dette var jo heeelt vanlig. Hadde hatt masse kynnere de siste ukene og tenkte ikke noe mer over det. Vel inne på skogen plasserte jeg meg godt tilrette i en god stol, spiste godt og virkelig koste meg. Kynnerne dabbet av. Så ville kjæresten til broren til sambo kjenne på magen og hun klemte og dyttet en god stund. Fikk masse respons fra vesla i magen. Kynnerne kom tilbake, klokka var nå ca 14. Disse varte ved og ble sterkere og sterkere, men jeg skjønte fortsatt ikke at noe var i gang. Detvar jo ikke så veldig vondt. Utpå ettermiddagen fikk vi telefon fra et vennepar om at de hadde fått jenta si, en mnd før termin. Jeg ble så sur at jeg gråt fordi jeg skulle jo føde FØRST (skylder på hormonene jeg ) Var jo selvsagt glad på deres vegne, men...

Tok meg et trøstebad mens jeg snakket med den nybakte mamman i telefonen. Kynnerne vedvarte etter badet, men jeg skjønte fortsatt ingenting.

Utover kvelden spiste vi hos svigers, var på besøk hos ei venninne og hos noen slekninger. Under besøkene flyttet kynnerne seg fra øverst i magen til nederst og til korsryggen og ble verre, MEN igjen, jeg forsto ikke hva som var på gang. Snakk om å være treig... hehe... Hadde det i tankene, men alle hadde jo sagt at når fødselen er i gang, så bare vet du det. Og der og da visste ikke jeg det.

Da vi kom hjem fra det siste besøket var klokka ca 24 og desiste par timene hadde det begynt å gjøre litt vondt. Jeg ble kvalm og begynte å skjelve i tillegg, så jeg sa nokså forsiktig til sambo at jeg tror kanskje noe er på gang og at vi bør reise hjem, sånn i tilfelle. Vi hadde jo tross alt 2 timer å kjøre. Vi tok tiden på ”kynnerne” og da var det 4-5 minutter i mellom. Obs...! Mens han pakket satt jeg på do og skalv. Kastet opp gjorde jeg også. Han vekte moren sin og sa at vi dro. Klokka var nå 01.00 , 6.4.07. I bilen kom riene (som jeg etterhvert skjønte at det var) tettere. Etter 4-5 mil kom de bare med 1-2 minutters mellomrom, men vi tok det hele med knusende ro. Enda var det ikke så forferdelig vondt, men sambo gasset nok litt ekstra. Plutselig ser vi politiet står rundt en sving. Vi blir vinket inn og sambo blir spurt om vognkort og førerkort. ”Eh, fint om du kan se litt fort på det, for vi er på vei for å føde”, var sambo`s utsagn. Politiet svarte nokså kort at vi bare kunne reise. Sambo var storfornøyd, dette hadde han alltid drømt om å kunne si.

Vi var vell hjemme ca 2.45. Jeg gikk i dusjen, mens sambo pakket ferdig sykhus-bagen. Deretter la han seg for å sove litt. Det var deilig å dusje, men hjalp ikke så veldig. Da jeg kom ut igjen måtte jeg på do, og da kom slimproppen, iallefall litt av den og litt vann. Fra nå av begynte det å gjøre nokså vondt. Riene haglet på, og det kom litt vann under hver ri. Jeg ringte føden ca klokka 4, og jordmor spurte hvor langt det var imellom hver ri. ”Mellom 1 og 10 minutter”, svarte jeg. Var helt tåkete der og da. Jeg hadde jo ikke tatt tiden på lenge, så jeg ante egentlig ikke hvor lenge det var. Jeg fikk til svar at jeg bare kunne legge meg å slappe av siden hun trodde det var tidlig i fødselen enda. ”Lett for henne å si”, tenkte jeg. Jeg gikk rundt og klarte da å få på meg klær, ordne litt på sveisen og faktisk sminke meg litt mellom riene. (Måtte jo være fin til fødselen....hehe.... hvor rar man bli oppi en slik situasjon).

Nå begynte det å gjør VONDT, og jeg vekte sambo. Han sov så hardt at jeg måtte skrike til han for å få vekket han. Åååå, jeg ble så irritert. Hvordan kunne han bare ligge der å sove mens jeg hadde så vondt. Jeg hang mot veggen og stampet med beina under riene. I pausene pakket jeg alt sambo hadde glemt å pakke i bagen. Så reiste vi på føden. Fra vi parkerte og til vi var på fødestua hadde jeg 8-10 rier. Ikke mye pause nå nei.

Klokka 5 kom vi endelig opp på fødestua og der lå det to jormødre slengt på sofaen og så på TV. De hadde ikke fått beskjed om at det kom noen, men var på pletten med en gang. Jeg ble fulgt rett inn på ett av føderommene og de spurte om papirer og diverse, men skjønte fort at her var det ganske godt i gang. De fikk av meg klærne og undersøkte meg med en gang.

 

FULL ÅPNING!!!

 

Åååå, da var jeg glad!!!! Hadde forestilt meg at det var 2-3 cm og beskjed om å reise hjem. De foreslo lystgass og jeg takket ja med en gang. Det hjalp litt de 2-3 neste riene, men deretter var det ikke særlig virkning. Fortsatte å puste i den allikevel da. Deilig å ha noe å klemme i og konsentrere meg om. Klokka 5.30 fikk jeg trykketrang, men pressriene var ikke så effektive enda, så jeg sto litt med prekestol i håp om at det skulle hjelpe. Hadde ligget på siden eller sittet i senga frem til da. Korsyggen verket forferdelig, spesielt i slutten av hver ri og rett etter, så jordmor brukte akupressur. Klemte en finger på hver side i korsryggen, og det hjalp veldig. Prøvde massasje også, men det var bare vondt. Klokka 6 flyttet jeg meg over i sengen igjen hvor jeg lå på magen over en saccosekk. Deilig å slappe av litt i mellom riene. I følge journalen presset jeg ikke aktivt enda. Og jeg som trodde jeg var så flink...=( Men hodet begynte nå å synes. Ved 6.30 tiden spurte jeg jordmoren hvor lenge hun trodde det var til babyen var ute og hun svarte ca en halv time. Det var veldig motiverende! Men ingen baby var å se klokken 7. Jeg kommenterte det, og jordmor lo litt og sa: ”Jeg trodde ikke du fulgte så godt med på klokken midt oppi dette her”.

Jeg snudde meg over på ryggen, lent mot saccosekken og kunne nå begynne å presse aktivt. Holdt mine egne bein, haka i brystet og presset så jeg trodde øynene skulle sprette ut. Klarte mellom 3 og 5 press på hver ri, og fikk masse skryt.

Jordmor mente jeg burde gå å tisse midt mellom to rier fordi blæren virket så full og hun trodde dette ville holde igjen babyen litt. Forsøket var mislykket, så hun måtte sette kateter. Jordmor foreslo deretter at jeg skulle stimulere brystvortene for å få litt mer fortgang i riene. Og det funket! Riene kom hyppigere og var mer effektive. Nå følte jeg virkelig at det begynte å skje noe. Deilig! Nå gikk det bare kast i kast. Riene kom hyppig, pappan kunne se hodet og oppmuntret meg veldig med det og det var vaktskifte. Hodet sto i åpningen mellom riene noen ganger, og det gjorde fryktelig vondt, men klarte å tenke at dette var bra med hensyn til revning. På den siste rien kjente jeg at jeg revnet litt likevel, men det var ikke vondt. Og ut kom jenta vår. Og Gud for et herlig sekund klokken 7.37 langfredag morgen! Synet av jenta vår som kom ut og opp på magen min var helt ubeskrivelig! Pappan måtte gråte litt og jeg var så glad og rusa på egne endorfiner at jeg klarte ikke gråte en gang. Det eneste jeg klarte å si var ”Ååå, så lik pappan sin.”

 

Vi fikk en sprøyte hver, morkaka kom ut og jordmor klipte navlestrengen. Måtte også sy bittelitt, noe som ikke var vondt. Vi bare lå og koste med jenta vår, så alt utenfor var uten betydning.

Anna Linnea ble målt til 3750 gram og 50 cm. Hodeomkretsen var 37 cm, og hun fikk apgar-score på 9-10. Helt perfekt lita jente!

 

GLED DERE ALLE SAMMEN. Å FØDE ER HEEELT FANTASTISK!

 

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Så fin historie...håper dere koser dere skikkelig med påskejenta deres!