jeg trenger sårt noen råd...

[Gjest]

jeg er 22 år og er akkurat ferdig med det første året av i alt fem års studier. jeg bor sammen med min kjæreste gjennom 3 år(25 år). vi har det fantastisk flott sammen og elsker hverandre over alt. i familien min er det mye barnløshet så jeg har alltid forestilt meg at dette er noe som gjelder meg også. av den grunn har vi vært lite forsiktige med prevansjon de siste mnd. for en fire dager siden testet jeg positivt på to tester. jeg fikk sjokk...egentlig ble vi begge glade fordi vi kan få barn, men likevel så kommer dette på sånn et utrolig dårlig tidspunkt. har vært i samtale med stiftelsen Amathea og de er helt utrolige. de gav oss to uker til å tenke godt gjennom hva vi vil før vi skal snakke m de igjen...jeg er 5 uker på vei så kan fremdeles ta med.abort etter de to ukene.

skjønner på samboeren min at han nok ser at abort er det rette. likevel sier han ofte at vi klarer dette uansett...men jeg vet ikke om jeg vil bære frem et barn med den visshet om at han egentlig ikke vil ha det...jeg er livredd for å miste han...i øyeblikket betyr han mye mer for meg enn barnet, men begynner å merke forandringer i kroppen og får på en måte mer og mer forhold til dette lille barnet...

men jeg skjønner alle argumentene hans. det er ikke en praktisk tid å få barn på. begge er ferdige med første års studier og jeg vet inegnting om jeg kan kombinere studier med barn...vi bor i en by langt fra besteforeldre og får dermed lite hjelp, vi er som sagt studenter og har dermed ikke verdens beste økonomi...vi har kjøpt leilighet men den har bare ett soverom...jeg (og han) vet ikke om vi er klare for å gi opp friheten vår enda...og ansvaret skremmer oss...

på en annen side er jeg utrolig gla i barn og har en familie som alltid støtter opp. det har han også..

 

dette er den vanskeligste tiden jeg har hatt og jeg er utrolig takknemlig for alle som kan gi meg noen råd..

 

 

[Anonym bruker]

Jeg var i så og si nøyaktig samme situasjon som deg før jul. Den eneste forskjellen på oss er at jeg er 4 år eldre enn deg. Men jeg hadde akkurat de samme argumentene som de du skriver... Jeg endte meg å ta abort. Jeg visste at jeg ville klare det, men jeg visste også at jeg ville klare det mye bedre om jeg ventet litt. Ville ha mer tid, bare sambo og meg, dårlig økonomi, liten plass å bo på, osv...

 

Jeg angrer egentlig ikke, og vet at jeg kommer til å være mye mer forberedt når det gjelder alt, neste gang jeg blir gravid. MEN - hadde det jeg fått valget igjen så ville jeg beholdt. Jeg har nå fått tingene på avstand, og føler at jeg ikke hadde "gode nok" agrumenter for å ta en abort. Jeg var i et stabilt forhold, og egentlig er det det viktigste. Som stundet får man også en del utbetalt fra lånekassa, (litt over 9000 i mnd) + engangsstønad på 33 000 - altså en helt brukbar økonomi.

 

Så jeg synes du skal tenke godt over det. Du kan fint klare det nå, du kommer helt sikkert ikke til å angre, og studenttilværelsen lar seg ofte godt kombinere med barn.

 

Men husk også å se den andre siden; er dere klare, har du fått "nok tid" med samboeren din, hvordan er studiet lagt opp, er du villig til å gi opp "ungdomstilværelsen" allerede?

 

For meg ble det viktigste argumentet at jeg vil ha sjansen til å kunne tilby mitt barn alt - både av meg selv, og økonomisk. Og jeg vet at jeg kommer til å være i stand til å gjøre det mye bedre om noen år - enn det jeg ville gjort om jeg hadde fått et barn nå i sommer. Men som sagt; jeg hadde beholdt om jeg fikk velge igjen.

 

Jeg kan jo ikke råde deg til noen ting. Jeg vet akkurat hvor frustrerende dette er, men desverre er det helt og holdent opp til deg å avgjøre hva det blir til.

Dere får sette dere ned med penn og papir, skrive opp fordeler/ulemper, veie for og i mot.

 

Lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Heisann

 

Jeg har ikke vært i situasjonen din, la meg bare si det, men jeg forstår litt av det du går gjennom. Har vært sammen med helten min helt siden jeg var 15, og tanken på at ting kan skje har alltid vært der. Jeg har til og med sittet og telt måneder(etter f.eks. jeg har oppdaget glemte p-piller) og fundert på om jeg rekker å fullføre dette skoleåret før evt baby kommer, helt siden ungdomsskolen faktisk.

 

Vi hadde veldig stor hjelp i at vi hadde diskutert muligheten på forhånd, og for oss har abort aldri vært et alternativ(av etiske årsaker). Akkurat det gjorde ting litt enklere for meg, for på en måte trengte jeg ikke å ta noe valg, vi hadde bestemt oss. Selvfølgelig kan en jo ombestemme seg da, men det ga meg litt fred i usikkerheten. Jeg er 100% for selvbestemt abort, og mener at alle har rett til å bestemme selv.

 

Jeg synes det høres ut som samboeren din er veldig snill og støtter deg, og det er veldig bra at dere diskuterer det saklig og får hjelp. Jeg tror du/dere ønsker egentlig barnet, men "det passer dårlig". For noen høres dette ut som en forferdelig tynn forklaring, og jeg tror dere må nødt til å smake ordentlig på den selv. Kan dere leve med det valget? Kan dere se dere selv i speilet i etterkant? Kan du se din samboer i øynene uten å etter hvert forakte ham, fordi han mente abort var det riktige? Jeg sier på ingen måte at dette vil skje, men det er hva jeg har hørt andre tenke i samme situasjon som dere er i. Å vurdere det på forhånd kan kanskje hjelpe dere til å takle eventuelle reaksjoner dere kan få, slik det har hjulpet meg.

 

Jeg er like gammel som samboeren din, helten min er noe eldre. Vi blir også vettskremt av ansvaret. Vi tenker også på om økonomien strekker til, selv om vi har fast jobb begge to. Kombinasjonen full jobb og barn er ikke nødvendigvis mye enklere enn studier og barn(men joda, litt enklere er det så klart). Vi - og de aller fleste førstegangsforeldre - har mange av de samme tankene som dere har. Hva jeg har brukt for å stagge angsten litt, er at når selv "idioter og galninger" kan klare ansvaret og bli gode foreldre, da kan vi også klare det. Barn trenger heller ikke å koste skjorta, hvis dere er litt kreative og ikke trenger det nyeste og flotteste på markedet(tror du babyen kommer til å bry seg om den ligger i toppmodellen av det dyreste vognmerket eller ikke?). For å gi svar på noen av tankene dine.

 

Jeg ønsker ikke at innlegget mitt skal høres ut som propaganda for å få dere til å beholde fosteret, for ingen kan diktere hva som er riktig for dere. Jeg sier bare som samboeren din, dere kan klare det, uansett. Og samtidig er det du(og han) sier helt sant: Det passer ikke helt nå. Men bruk tida, snakk sammen og få all den hjelp Amathea kan gi dere så klarer dere å treffe det riktige valget.