Fødselshistorie fra Kaktus - fin og rask fødsel (langt)

[Kaktus 14.06. - 11 dager]

13 dager over termindato var jeg så lei av denne store magen at jeg trosset bekkenplagene og tok meg en handletur. Inne på Åhlens måtte jeg plutselig stoppe opp litt fordi jeg følte det stakk så i underlivet. Like etterpå følte jeg at jeg at litt av vannet gikk og skjønte at det kanskje var på tide å spasere hjem igjen.

 

Vel hjemme tenkte jeg at det var kanskje greit å ringe sykehuset for å bare forhøre seg litt. Er ikke av den bekymra typen, men det kunne jo hende de ville te en kikk. Følte jo ikke noen flere smerter så rier var hvertfall ikke i gang. Kom inn hit sa de, så tar vi en liten sjekk. Og i 16-tida dro vi inn til Bærum sykehus - med kofferten i bagasjen for sikkerhets skyld. Der kunne de fortelle meg at babyen hadde det topp og at det nok ikke var vannet som hadde gått. Jeg var heller ikke særlig moden, så jordmoren røsket litt til mens hun sjekket meg. Følte jeg hadde jenve kynnere mens jeg lå der, som alle slo ut på registrering. De foreslo at jeg jo kunne komme tilbake etter noen timer, men jeg ville heller dra hjem. Jeg hadde jo overtidstime morgenen etter og nå hadde jeg ventet så lenge at jeg ikke trodde på noen tegn lenger.

 

Senere på kvelden kjente jeg at takene nederst i magen ble litt sterkere enn de hadde vært tidligere. Og ved 21-tiden begynte jeg å ta tiden litt så for gøy. De kom ganske jevnt med 6 minutters mellomrom og varte ca 40 sek. Nå er det igang tenkte jeg, og samboeren min og jeg gikk og la oss for å prøve å sove litt. Klarte faktisk å sovne - småvåknet nok litt innimellom skuffet over at det ikke var skikkelig i gang - men ca 04 på natten våknet jeg av noe som måtte være mer enn bare sterke kynnere. Og da jeg reiste meg kom det masse slim i trusa. Vekket kjæresten min og sa at jeg trodde det var igang, men at det var jo ikke så vondt som sist, så det var sikkert en stund til vi måtte dra. Men, jeg klarte ikke å sove og måtte gå og puste litt hver gang en rie kom. Ved 5-tiden bestemte jeg meg for å ringe fødestua for råd. De sa: Skaff barnevakt du, og kom når du føler for det, men ikke vent for lenge da. Fin beskjed å få synes jeg. Søsteren min ble ringt opp og kl 06 følte jeg meg klar.

 

Det var en helt rolig og fin start på en fin fødsel. Jeg fikk fine pauser mellom hver rie, og jeg pustet og gikk under riene helt inntil den siste timen. På sykehuset ble jeg lagt til registrering igjen, mens slitne og lattermilde jordmødre avsluttet en hektisk nattevakt. Ca 08.15. kom en fantastistisk fin dansk jordmor for å sjekke meg og da var det 3 cm åpning. Endelig tenkte jeg - etter at kroppen hadde ropt litt ulv-ulv noen uker var det nå igang. Hadde det fremdeles helt greit, ikke for vondt og gode pauser mellom riene. Fikk fødestue ved 9-tida, og fra da skjedde alt veldig raskt. Riene var fremdeles ok, måtte legge inn noen stønn under pustinga. Kjæresten min masserte meg litt på ryggen og jeg forsøkte også å gå litt rundt. Klarte å spise en brødskive også inni mellom dette. Ved 10-tiden ble det plutselig litt vondere og tårene presset seg litt på. Da ville hun sjekke meg igjen og fortalte at det nå var 5 cm åpning. Så her blir det fødsel innen 2 timer! Oy - det var en herlig beskjed. Bestemte meg da for å ikke bruke noe badekar, men holde lystgassen klar om det ble vondere. Og det gjorde det jo så klart!

 

Så fra ca kl 10-11 brukte jeg lystgass til åpningen var full, og fra 11-11.10. presset jeg lille gull ut. Han ble altså født 14 dager over termin, den 28. juni. Det var rart å kjenne den følelsen igjen som det er når man presser babyen ut. Først sviene smerte når hodet står i åpningen, den sprø følelsen av at en fisk svømmer ut av deg når kroppen kommer og den herlige lettelsen over at nå er det over når morkaken også er vel ute. Husker at jeg tenkte: det var sånn det var ja innimellom alt sammen. Og det var så herlig da jeg hørte han skrike og han kom opp på brystet mitt. 42 uker er jammen lenge å vente!

 

Fødselen gikk kjempefint og jordmoren var fantastisk. Hun var der hele tiden de siste to timene og var akkurat passe tilstede. Under pressriene spurte hun meg om jeg hørte hva hun sa? Og jeg svarte: Nei, som sant var. Jeg brølte jo så selv at det var vanskelig å høre noe som helst. Skjønte at hun ville at jeg skulle gjøre som hun sa den siste fasen, så jeg sa tilbake: du må rope høyere! Samboeren min hjalp til som forsterker de siste minuttene og gjentok når jordmoren sa press eller pust. Litt morsomt å tenke tilbake på hvor klar man plutselig kan bli over hva man vil eller ønsker :-)

 

Siden alt var bra med lillebror og meg, og siden vi har en datter fra før, dro vi hjem dagen etterpå. Nå er lille Nils Ivar (oppkalt etter besteforeldre) 1 uke og vi holder på å lære oss hvordan vi skal være stor familie sammen. Ganske folksomt men veldig fint i senga om morgenen!

 

Lykke til alle dere andre. Min andre fødsel var veldig annerledes enn min første. Nå følte jeg meg som en aktivt fødende kvinne som hadde oversikt over hva som skjedde hele veien. Det er selvsagt vondt å føde, men veldig raskt glemt når alt gikk så fint som det gjorde nå.