Er det rom for å være irrasjonell uten å bli "banket" her inne??

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne... dette er vanskelig. Jeg har ønsket meg jente fra jeg var liten jente selv.. Under graviditeten har jeg funnet både jente og guttenavn, og alt har vært helt ok. Under ultralyd fikk vi vite at det ble en liten gutt. Jeg reagertre så voldsomt. Hele værden raste sammen for meg. Jeg har vært i kjellern for å si det slik. Dette var en svært uventet hendelse. Jeg føler meg helt kald. Klarer ikke helt ta meg på magen....

 

Jeg ringte og fortalte dette til jordmor på helsestasjonen. Hun forstod meg heldigvis. Hun fortalte at dette var en helt vanlig reaksjon og mange var i samme båt. Hun forsikret meg om at dette ville gå over.

 

Det er en uke siden,og jeg føler meg roligere og har begynt å glede meg igjen.

 

Jeg hr dårlig samvittighet ovenfor barnet og mannen min.

 

Jeg jobber som psykolog. Jeg har ikke hørt om lignende tilfeller før.

 

Jordmor sa dette er et tabu tema. Ja, jeg føler meg virkelig alene om dette. Noen som vil dele sin historie???

 

Jeg vet jeg er irrasjonell. Jeg har virkelig vondt av dette.

 

Til dere som svarer:

 

Jeg trenger oppmuntring, ikke stygge meldinger. Jeg har det nok vanskelig fra før.

 

 

[Serial mom]

Jeg har ikke opplevd det samme,så kan ikke dele erfaringer,men ville bare si at jeg synes ikke det er så forferdelig å være litt irrasjonell innimellom! Man kan jo ikke styre sine egne følelser,selv om man noen gang skulle ønske det!

 

Siden du alltid har vært innstilt på jente,og ønska deg det,så har du jo knyttet masse forventninger,tanker,planer og drømmer opp til den dagen du skal bli mamma,så det er jo ikke så rart at du reagerte med sånn skuffelse da du fikk vite at det blir en gutt.

Om det hadde handlet om noe annet enn et barn,så hadde det vært akkurat det samme,bare mer "lovlig" å bli skuffa.

 

Du vet jo at du kommer til å bli oppover ørene forelska i sønnen din når han kommer,og du har dessuten enda lang tid på deg til å stille om tankene dine og knytte bånd til gutten i magen.

 

Du kan jo begynne å fixe rommet hans,kjøpe inn litt søte gutteklær,begynne å bruke navnet hans når du snakker om han osv osv.

 

Dette ordner seg,vettu,og er helt sikkert veldig normalt!

 

Mange klemmer

[babykos71 med en flott PRINS.]

Kjære deg vennen....Skjønner dette ikke er lett siden det er et tabu tema. Svarer deg ikke for å dele min erfaring i samme situasjon siden jeg ikke har opplevd dette, men man kan jo tenke seg til hvordan du har det.

Jeg skjønner dette er vanskelig for deg,og det måtte jo være skikkelig vanskelig da du fikk høre hva det skulle bli......

Jeg har 3 jenter fra før, og den gang hadde jeg planer om å få 3 jenter. Jeg elsker å strikke,sy og handle masse stæsh som hårpynt,vesker,kåper osv. til de.

Jeg var absolutt ikke innstilt på gutt når de var unner veis, og følte jeg skulle ha 3 jenter og de kom som perler på en snor på 4,5 år.

Denne gang bare måtte jeg få gutten. Og jeg som aldri har ønsket meg gutt.

Merkelig......Fra dag 1 jeg ble gravid håpet jeg og håpet det skulle bo en gutt i magen min.

Vi var på ul og når de sa det var en gutt der inne begynte tårene å trille. Jeg ble så sinnsykt glad og brikkene fallt på plass i puzzlespillet mitt.

Men du ønsker deg så inderlig en jente, og du føler det er helt feil med gutt..........

Skjønner................

Brikkene i ditt puzzlespill fallt ikke på rett plass, og det ble ikke rett følte du.

Vet ikke helt hvordan jeg skal si det men du må tenke:

- tenk så heldig du er med et friskt nurk i magen din.

- tenk på alle som kunne ønsket å ha det.

- tenk på all den tiden du og nurket skal oppleve sammen.

- tenk på det at dere ligger i sengen en morgen, han i lyseblå søt nattis og får pupp....Dere ligger bare å koser...og små lyder kommer fra han om at han koser seg og du er verdens beste mamma for han.

- tenk når dere skal ute å trille, der ligger han du har laget og produsert fram, søvnig innpakket i sin gode pose og hviler og har det bare godt.

- Det er blitt så mye fint guttetøy, linbukser,strikkevester,tøffe skjorter,stilige sko,jakker(frakker),fine farger i beige,olivengrønn,fine blåfarger,hvitt,rødt.....ja mye fint.

- tenk at du må glede deg over babyen din i magen, han kommer til å bli skjønneste du noen gang har sett...........tenk så nydelig han kommer til å bli da!!!!!

Det er fantasktisk å bli mor, og du kommer til å NYTE det. Bare vent.

 

Lykke til å mange klemmer fra en snart 4 barnsmor og stolt som en hane..........

Men snakk for all del med jordmor.Hun er proff og vet hva som skal til for at du kan få vinklet situasjonene til noe positivt.

Kos deg, gå ut å handle noe søtt, kanskje du strikker. Det gjør jeg og det er så skjønt å sitte å lage noe til den i magen..

 

Hurra vi får en prins:-))

Du kommer til å glede deg snart tror jeg............Trenger sikkert litt tid å komme over budskapet.

 

Ha en fin dag.

 

[Anonym bruker]

Tusen takk! Det er slike som deg jeg trenger nå. Jeg har en bedre følelse allerede. Min terapi blir å bruke guttenavnet og handle gutteklær til helgen. Jeg prøvde se på gutteklær i går, men stanset opp med de fine kjolene. Jeg prøver igjen i morgen og lørdag.

 

Jeg vet det blir fint med en gutt. Jeg er snart 35 år og dette er den første, så jeg kommer til å elske knøttet. Jeg må bare bruke tiden.....

 

[Anonym bruker]

Takk!! Jeg strigråter... Takk for fine innlegg.. Vi hadde bare tenkt oss et barn. Er 35 år. Problemet er at jeg ikke tør få en til, tenk om...... Men jordmor sier at neste gang er det lettere for da vet man at man blir GLAAAD i barnet uansett.

 

Takk igjen. Var så redd for å få helt kjipe innlegg tilbake.

 

Jeg elsker rosa, blonder, kjoler osv... er skikkelig jente jente selv. Så for meg dukkehuset osv... Men min mann sier det blir bilhus til gutten.

[babykos71 med en flott PRINS.]

Uff, så trist at du er såå lei deg.

Kan du ikke handle litt søtt bebisting da??? Ordne og dille litt, da blir ting mere virkelig....

Det er sååå mye søtt til guttene også....Helt sant!!!!

Litt koselig butikker som fru lyng,bennetton,monsoon,reflex...de har litt mere design og matching synes jeg da.. Men smaken er forskjellig. Jeg liker slike klær og er ikke så glad i mørke farger,flammer etc...visst du skjønner................

Går du hjemme og har god tid kan du jo lage noe til han om du liker det.

Det er så koselig. Sett på en fin cd, kok deg en kopp te og nyt så heldig du er.............

 

Det er bare å sende meg en melding visst du har behov. Jeg er sykmeldt og har aldri hatt så god tid i hele mitt liv.

Nå skal jeg ned å male og ta fram gamle kunstnertalent ( tror jeg om de ikke har forsvunet helt) hehe...............

Noe må man finne på i dette drittværet på østlandet.Regn regn regn..

Klem fra prinsen min til prinsen din:-)))))))))

[Serial mom]

Blir trist når jeg ser at du er så lei deg,HI.

 

Tror ikke at noen her dømmer deg pga hvordan du føler det,så du må slutte å få dårlig samvittighet,det gnager deg bare opp innvendig.

 

Å få en gutt er supert,tenk så masse kule ting du kan finne på med han! Og gutter forguder jo alltid mamman sin,de er SÅ avhengige av dem! Han kommer til å trenge deg til alt mulig,gutter er jo skikkelige mammadalter,hi-hi:-)

Og så slipper du å bekymre deg for voldtekter,tenåringsgraviditet(ok,skal jo en gutt til også da,men...),at hun går kledd utfordrene,treffer eldre men... Er søtt med små frøkner,men de blir fort små monstre når de bikker tenåra! (vi har alle vært der!)

 

Dessuten,selv om du er 35 er det jo muligheter for flere barn,om dere ønsker! Det trenger ikke være vanskeligere å bli gravid selv om man er over 35. Dessuten kan man adoptere,eller ta inn fosterbarn,dersom det skulle bli savn etter flere enn lillegutt som kommer!

 

Dette blir kjempebra skal du se,du kommer til å være overlykkelig for gutten din,bare vent! :-)

 

 

 

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk!! Når jeg leser de fine innleggene begynner strigråten gang på gang... Jeg trodde jeg skulle få stygge, kjipe meldinger tilbake. Takk for tips til butikker. Jeg liker heller ikke flammer, kjipe mørke gutteklær. Er også sykemeldt. Interessen for å ligge helt stille å kjenne etter spark bare forsvant, så utrolig kjedelig følelse for meg. Men har hatt hånden litt på magen i dag.

 

Klem

 

 

[Serial mom]

*tørker tårene*

 

Du får lov å være lei deg,men håper det gir seg snart da,er ikke noe godt å gå rundt å være så trist og føle sånn skyld for noe du ikke kan noe for!

 

Jeg er også sykemeldt,og vet hvordan det er å ha hele dagen til å tenke og tenke og tenke,er ikke bra det heller om man har ting man er lei seg for eller bekymrer seg for. Se om det er noe du kan finne på for å få timene til å gå,og for å få tankene over på noe annet. Om du er i form til en bytur,så kan du jo ta en liten shopperunde,både til deg selv og babyen :-) Ta med en venninne,eller avtal treff med noen av oss her på bim,er alltid noen som går hjemme på dagtid å kjeder seg,sikkert også noen i den byen du bor i.

Føler meg alltid bedre etter en Oslo-tur(bor utenfor) når jeg har hatt mye å stri med en stund,er godt å se litt folk rundt seg,ikke bare stueveggen og tv'n!

 

Du vil også kjenne at babyen sparker oftere og kraftigere nå i dagene og ukene som kommer,utviklinga går temmelig fort nå etter ordinær UL-tid,det merka jeg selv!

 

 

[jyda med nr 4 i magen]

Hei.

 

Tenkte jeg skulle fortelle deg om min graviditet for 11 år siden. Tenkte kansje det hjalp litt.

For 11 år siden oppdaget jeg at jeg var gravid. Var overlykkelig selv om jeg bare var 19 år. Jeg ønsket meg en gutt over alt på jord. Hadde ønsket meg en gutt sin jeg var liten. Så var jeg på ul og fikk beskjed at jeg ventet en jente. Ble skikkelig lei meg og følte livet falt i grus. Jeg følte meg misslykket som person, for at jeg ikke hadde klart å lage en gutt. Var veldig langt nede en periode, men tiden gikk og magen vokste og sakte men sikkert begynte jeg å glede meg over den lille jenten jeg skulle få. Så en dag fikk jeg veldig vont i magen og trodde noe var galt. I det øyeblikket var jeg bare kjempe redd for den lille jenta i magen min.

(det var ikke noe galt, bare falske rier, men det skjønte jeg ikke da)

 

Så jeg håper at med tiden så vil også dine føleser endre seg. Vi kan dessverre ikke hjelpe for hvordan vi føler det, men føleser kan heldigvis forandre seg. Håper dette skjer for deg også. Ønsker deg lykke til videre i svangerskapet og håper det ordener seg for dere.

 

Ps: da babyen ble født viste det seg at det var en gutt, men da var jeg så glad i jenta i magen min, at det ble et kjempe sjokk for meg. Tok litt tid å komme over det.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Og det var rart å se det på trykk, jeg synes du er modig jeg! Det krever mot å erkjenne noe slikt, og mot å fortelle jordmor om det. Jeg har ikke fortalt det til noen! Og signerer med anonym her nå, jeg synes liksom det blir lettere å forholde seg til det dersom ingen vet om det. Jeg har alltid tenkt at jeg skulle få ei nydelig lita jente når jeg ble gravid, og til og med kjøpt noen bittesmå kjoler på salg i ny og ne. Har liksom ikke klart å la være. Nå som jeg er gravid har jeg ønsket, håpet og planlagt at det ble ei lita jente. Jeg har klart å overbevise meg selv om at det måtte være ei jente der inne. Likevel var jeg uforberedt på skuffelsen på ultralyden. Jeg hadde nok ikke innsett at jeg var SÅ innstilt på at det skulle bli jente. Jeg reagerte ikke så sterkt som deg, men det ble litt tomt liksom. Jeg ble glad for at alt var som det skulle med fosteret, men det var en detalj jeg ikke klarte å legge fra meg. Som om barnet i magen ikke var helt mitt, som om det ikke var han jeg egentlig ventet på. Ettersom dagene har gått, har jeg vent meg til tanken. Men jeg kan bli litt irritert på han der inne, når han ikke vil bevege seg slik at jeg kjenner det, eller når jeg plutselig går opp litt mye i vekt, etc. Selvfølgelig vet jeg at det er fullstendig urimelig av meg. Og jeg tenker fortsatt på de tingene jeg alltid har sett for meg, forholdet til min førstefødte, min datter - som skulle bli slik forholdet mellom meg og min mamma var og er. Og jeg tenker på hvordan det vil bli å få en voksen sønn og ikke en voksen datter, og på at jeg kanskje skal bli farmor etterhvert. Det er rart å tenke på. Samtidig føler jeg skyld og skam over disse følelsene. Jeg er gravid! Jeg har vært så heldig å få være en av dem som får oppleve svangerskap og vil sannsynligvis få et friskt og nydelig barn. Og likevel synes jeg ikke det er nok. Det er forbudte tanker jeg tenker, og det var faktisk godt å skrive om det her. Kjenne litt på disse forbudte følelsene, om jenta som ikke er i min mage. Savn etter noe jeg ikke har og ikke har hatt - etter noe jeg har forestilt meg skulle bli. Jeg tør ikke tenke på hvordan det må være å miste underveis i svangerskapet, når jeg reagerte sånn på dette med kjønn! Samtidig som jeg er lykkelig over at jeg har en liten gutt i magen min. For jeg er lykkelig også, og kjenner på magen min og venter spent på han lille der inne. Jeg er lykkelig og har det bra - men må bare få omstilt tankene mine, og det tar litt tid! Innimellom er jeg innom butikken og ser etter fine og koselige gutteklær, det hjelper litt og gjør det mer virkelig. Det går bedre og bedre, og jeg tenker på den lille mamma-gutten som skal komme i november. Tenker på at jeg kommer til å elske han over alt på jord, og at jeg fra første stund kommer til å tenke at det virkelig ER han jeg har ventet på.

Lykke, lykke til!

[Anonym bruker]

Det er en stor trøst for meg og ha dere her nå. Jordmor sa jeg var tøff som ringte henne og fortalte henne min historie med gråtkvalt stemme. Jeg har kun hatt en kontroll med henne før, og vi fikk god kjemi. Hun ba meg lufte dette med en god venninne. Det har jeg gjort.

 

Men takk igjen for fine tåredryppende svar... Lykke, lykke til deg og som har følt litt av det samme....

[Anonym bruker]

Meg igjen - som la inn anonymsvar over her og som du ønsket lykke til. Tusen takk! Vi skal nok komme fint over det - det ble bare litt annerledes enn vi hadde tenkt. Min graviditet var ikke planlagt, så jeg brukte en del tid i starten på å venne meg til tanken. Det føltes litt på samme måte - men enda sterkere i starten. Jeg trøstet meg veldig med en sang av Sissel Kyrkjebø, som heter "Sarahs song" - det vil si, i starten klarte jeg bare å høre de første versene, for resten handler om grenseløs morskjærlighet, og det kjente jeg meg ikke akkurat igjen i. Men nå har jeg tatt frem sangen igjen, og tenker at ordene kanskje kan hjelpe meg litt igjennom dette. Har du hørt den? Den er veldig fin, barnet sin sang til moren. Dersom du har iTunes kan du laste den ned. Den er slik:

 

Mama how do I begin

to explain this situation we’re in

Angels heard the beautiful words

that you prayed

And showed me the way

to you

 

And they knew you were in love

so they sent me down from heaven above

Angels cried and kissed me goodbye

I was long gone

This is my song

to you

 

Jeg blir helt rørt, og tenker på den lille gutten inni min mage og i din mage. Som egentlig er så elsket, men bare kom litt brått på. Kanskje det er en mening med at akkurat de kom til akkurat oss?

 

Klem fra isa

 

[Anonym bruker]

Jeg er redd for å oppleve akkurat det samme som deg, og har derfor valgt å ikke vite kjønn før det lille nurket kommer til verden...

Jeg vet ikke om det er en lur avgjørelse, men jeg er redd for akkurat det øyeblikket, der det plutselig er en gutt, ikke en jente.

 

Det er egentlig ikke det at jeg ikke vil ha gutt, jeg tror jeg vil kunne bli glad da også, men jeg lengter etter en jente jeg kan "knytt bånd" med... Har aldri hatt noe særlig bra forhold til min mor, ikke misforstå, vi har det vel egentlig helt normalt, men mesteparten av forholdet bygger vel egentlig på de tre siste årene i livet mitt - etter at jeg fylte 18.

 

Ikke har jeg noe særlig med venninner heller. Jeg har vel som alle andre de jeg kaller venner, men har ingen særlig nær venninne. Har vel vært litt mer sjenert enn gjennomsnittet opp gjennom årene, og synes det er vanskelis å slippe folk innpå... Nå når jeg og og min samboer både er forlovet og venter barn, skulle en tro at jeg gleder meg til bryllup. Slik er det ikke. Jeg gruer meg til den dagen jeg skal gå opp kirkegulvet. Ikke fordi jeg ikke elsker min kjære. Ikke fordi jeg ikke kommer til å være glad. Men fordi jeg ikke har en eneste venninne / venn jeg stoler nok på til å være min forlover, eller egentlig tørre å be i bryllupet.

 

Derfor har det blitt naturlig for meg å tenke at når jeg selv blir mor, skal jeg oppdra min datter på en slik måte at hun vil få det bedre enn meg.

 

Min samboer ønsker seg mest gutt, han. Skulle tro det alltid er slik med menn.

 

Da jeg var på ul sa jeg at jeg helst ikke ville vite kjønn, men jeg så jo selvsagt etter litt da vi kom til det området... Det jeg så etter var vel egentlig en liten tut... Noe som kan hjelpe meg til å tro at det blir en gutt, og at alt ordner seg. Og jeg så vel også noe som kunne minne om noe slikt. Enten det var det, eller ikke, eller om det bare er innbilning, så har jeg nå fått en guttefølelse. Og det hjelper.

 

Jeg omtaler den lille som han, selv om vi ikke har grunnlag til å tro noe... Da tenker jeg det vil bli ekstra stas dersom det blir en jente. Og kanskje ikke noen skuffelse hvis det blir gutt...

 

Men det er vanskelig...

 

~T~

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg har en jente fra før og ønsket meg sååååå en gutt, det var helt sprøtt hvor jeg tenkte på denne lille gutten. Hadde bestemt meg for om jeg fikk jente så ville jeg vente med å si til noen hva det var, for alle visste at jeg ville ha gutt. Tror skuffelsen hadde blitt stor om det ble jente men samtidig fikk jeg dårlig samvittighet ovenfor det lille nurket i magen. Det ble en gutt som jeg ønsket, men forstår situasjonen din veldig godt. Det er lov å ønske og drømme. Maaaange hr det sånn.

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

hei vet om flere som har hatt det sånt...

men de fleste har hatt en gutt fra før av...

hu ene sa til meg at hvis det var gutt ble hun kjempeskuffa..så erlig va hun...det viste seg å vere en jente,så hun gråt av glede...

hun sier tilogmed at hun føler dette svangerskapet betyr mere,å at hun antagligvis vill forskjellsbehandle på en diskre måte

men jeg tror nesten alle jenter inerst inne vill ha en jente.å hvis de bare får jenter tror jeg det ikke jør noe,,men hvis bare gutter tror jeg det er mange som prøver me flere barn for de skal ha den jenta..

har tenkt litt på det jeg og i begynnelse spesielt....men ikke nå mere..

har nesten press på meg til å få jente hehe...for alle i familien min har bare fått gutter...'

men jeg ville ikke vite det på ul...tar det som det kommer...

det høres jo litt grusomt ut når du sier det som du jør,må vere forferdelig å føle det sånt,føler kansje du svikter eller??

men jeg vil tro det går over om en stund når du har vendt deg til tanken

det går nok så bra så......

lykke til!

[Anonym bruker]

Hei jenter!! Det er meg som startet tråden. For en flott gjeng vi er i denne klubben. Jeg er så glad for alle tilbakemeldinger som har kommet. Det gjør meg veldig rørt og godt. Alle rundt meg har nok merket at jeg ventet på den lille jenta. Og føler som dere sier at jeg har sviktet litt. Jeg føler meg så urettferdig da jeg villet vært i ett hundre hvis jente. Da hadde kjoler osv villet vært kjøpt inn.

 

Jeg føler det litt bedre for hver dag som går. Jeg tror mannen min kommer hjem med noe til han i dag. Han har ikke turt i forhold til min reaksjon. Vi er blitt enige om at han skal opptre helt som normalt. Han er helt i hundre inni seg, men holder igjen i forhold til meg.

 

Klem til dere nok en gang....

[Vestlandske meierier A/S]

du kommer til å bli glad uansett!! tenk følelsen når ett lite liv sklir ut av deg , du jobber så hardt for det. da spiller det faktisk ingen rolle om det er gutt eller jente!!

 

Har to gutter, de er verdens herligste!! ville ikke ha bytta de bort for alt i verden.

 

Jeg kjenner jeg blir provosert av innlegget ditt, men skjønner også at en kan ikke styre følelsene sine så føler samtidig med deg.

[Anonym bruker]

Jeg ønsket meg veldig en jente...har alltdi gitt uttrykk for at jeg skal ha jente, og tenke seg til at jeg er så heldig å bærer en jente. men jeg begynte å tenke mer på reaksjoner nå etter å ha lest innleggene her...og ja, jeg tror jeg ville blitt veldig skuffet og falt litt ned i en grop hadde jeg fått vite at det ble gutt!! Så kan skjønne at det ikke er lett HI, men for all del...venninnen min fikk gutt for litt siden, og han er jo verdens skjønneste...vet du vil elske barnet ditt-prinsen din...like mye som alle mødre elsker sine barn.

Du har god tid til å venne deg til tanken:)

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg SÅ igjen i det du skriver!!

 

Jeg har opplevd det samme, og jeg synes du er kjempemodig som tør å erkjenne følelsene dine. Jeg sliter litt med det. Etter noen dager snakket jeg med mannen min om det, og det hjalp jo litt. Men han føler det på samme måte som meg, bare ikke like sterkt.

Det er tungt å slite med samvittigheten.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til!!

 

Klem

[nick_349267]

Jeg sliter med de samme følelsene. Send meg gjerne en pm, om du vil.

 

[Anonym bruker]

Til dere to helt på slutten her... Først til anonym... er det november barnet du har disse følelsene for, eller et annet barn?? Hvis det var for lenge siden ønsket jeg bare høre hvordan historien sluttet. Gutt eller jente som var ventet?

 

Til nick_.... er det gutt eller jente som var ønsket?? Ditt første barn? Vi er like gamle ser jeg... Jeg har alltid sagt at jeg vil ha et barn. Nå tenker jeg allerede på lillejenta. Men tør man prøve igjen???

 

Har handla litt blått i helga. Fin terapi. Men er ikke så opphengt i dager igjen av sv.skapet, spark osv. Men begynner og kjenne litt glede. Min venninne har termin en uker før meg. Hun skal ha jente. Når julen kommer håper jeg at jeg kan unne henne den lille jenta og være stolt som en hønemor over min lille gutt. Hun strikker søte kjoler, kjenner den svir litt......... rare meg....

[Anonym bruker]

hei.så bra det gikk fort over da:)nei du trenger ikke stygge mld.med min første for 6 år siden var jeg livredd for å få en jente,jeg ønsket meg så en gutt at jeg var helt syk!!!det var en gutt å da.men hadde det vist seg å være en jente likevel når han var født sier jeg rett ut at jeg hadde grine!!!!!uten at det betyr at jeg hadde ville sent en evt jente tilbake der den kom fra.sånnt ordner seg og uansett hva man ønsker seg føre så elsker man barnet som komeer UANSETT!!:)med nummer to ønsket jeg også gutt,menn min ønsket jente og gutt nummer to kom.ingen var skuffet eller lei forde.

nå venter jeg en til som ikke var planlagt i det hele tatt og jeg har vært ganske nedenfor for å si det mildt.jeg var sikker på det var en jente for jeg var så anderledes,men det viste seg at det var en gutt nummer 3 og JA...jeg var letta for jeg ønsket meg en gutt igjen.men jeg var helt innstilt på å få en jente og hadde begynt og glede meg til det også:)min mann hadde et blaff av skuffelse for han får nå aldri oppleve å bli pappa til en jente,for nå er det det stopp.hehehe.

tror dette er mer vanlig en folk vil si høyt.ikke noe å skamme seg for.ingen vil bytte ut det barnet de får uansett:)

[Amanda-]

hmm.. er ingen lett situasjon. jeg kan ikek si at jeg forstår det. jeg er ikke der selv og har ikke opplevd dette. men tror nok at det er helt normalt som jordmor sa. og at dette vil forsvinne når du får sønnen din i armene. jeg og har til tider vært negativ, og nærmest angret. men det går litt opp og ned. men når alt kommer til stykke. så tror jeg at det kommer til og gå helt fint. tenk på at det er jo barnet ditt uansett. det viktigste er ikke hva kjønn det blir. men at alt er bra. og barnet er friskt!=)