Hjelp?

[jente08&jente2010<3]

jeg er 14 uker på vei...termin i starten av januar! 21 år blir 22 det året barnet blir født. min mor og stefar vet at jeg skal ha barn og tilbudt meg endel utstyr osv. men, jeg har enda ikke turt si noe til min far jeg...vet han kommer til å syns det er forferdelig!

opplevde noen av dere sterke reaksjoner?

kom de som regel tilbake igjen senere, etter at de hadde rast fra seg? aner ikke hvordan jeg skal si det til han, men burde snart...ettersom det begynner å synes...

kall meg feig, men pappa er så opptatt av at alt skal være perfekt, og komme riktig her i livet....

noen med erfaring?

[Kiwi med maispire]

Samma med min mor:(

Ble gravid i høst og hadde en sa i uke 8 men min mor fikk vite det i uke 7. Hun lå oppe hver kveld og gråt(bor i leilighet i hennes hus), hatet min sambo og var så frekk:/

 

Hun ble kjempe glad for å høre at jeg mistet....

 

forbanna d****kjærring...

[mamma&urokråka]

Da hadde jeg slått kjerringa! (eller hatt veldig lyst å alle fall...)

 

Jeg ville sagt til samboeren min (eller jeg sa jo noe sånt som det her da) at jeg er sent ute med mensen og at jeg har tatt to (siden jeg tok to) tester som begge er positive. Jeg visste at kjæresten min egentlig ikke var klar for det, særlig siden jeg ikke er ferdig utdannet og vi bare har en 2-roms og sånt... Og han er VELDIG redd for forandringer. Han takler det ikke. Men jeg fortalte han hvor redd jeg også var. At jeg ikke bare var glad. Jeg ville ikke ta abort, og det kom til å skje, og at jeg trengte han, fordi det er like vanskelig for meg som for han å plutselig få livet snudd opp ned. Også gråt jeg litt.. (Litt med vilje).

 

Det jeg mener er at det kommer jo som er sjokk for veldig mange. Men jeg syns vi som er gravide skal kreve å få litt omsorg og omtanke. Det er ikke så lett som at enten ønsker vi oss barn eller så tar vi abort. Det er jo en veldig stor ting å ta abort. Det er ikke bare lett. Så mitt råd er å fortelle det, men ikke på en måte som "presser" han til å tenke at alt bare er flott og fint. Det kommer etterhvert uansett. La han synes det er kjipt en stund. Og la han høre alle de gleder og bekymringer rundt det og. Ikke få han til å føle seg alene om å "ikke glede seg", eller hva jeg skal si. Samboeren min gleder seg mer enn meg nå. Nå som han er vant til tanken, som han sier. hihi