Klarer ikke å glede meg.. :(

[mamma&urokråka]

Jeg føler meg som en helt forferdelig person som skriver det her, men jeg klarer ikke å glede meg. Er 11+6 i dag, og har visst det lenge. Har fortalt det til hele familien og alle gleder seg bortsett fra meg. Jeg gruer meg ikke, men jeg ser liksom ikke fram til det heller. Føler meg så slem, som ikke tenker sånn som veldig mange her inne. Føler meg nesten utakknemlig, når jeg leser om alle dere som ønsker dere så inderlig å få barn. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, for jeg har så veldig lyst å klare å glede meg, men så gjør jeg det ikke. Jeg blir bare stressa og tenker på at det tar enda flere år før jeg blir ferdig med videregående. (har bare tatt GK). Jeg skulle ønske jeg klarte å gå og se på babyklær og uten å være likegyldig. At jeg var interessert i å lese boka som jeg har kjøpt om å ha små barn, osv. Er det ingen andre her inne som har det sånn? Eller har noen tips til hvordan jeg kan klare å se fram til det?

[Gjest]

Tror du skulle hatt litt samtalehjelp jeg =) Få tak i noen fagpersoner eller familie som du kan prate om alt med. For disse tankene må du dele med noen andre også, så du ikke stenger det inne i deg selv. Bra du vil skrive om det her!

 

Tror nok dette vil roe seg litt til senere når magen begynner å vokse og det blir liv i magen. Du vil nok føle litt bedre da kanskje =)

 

Har ikke så mange tips å gi deg, men tror som sagt at du skulle ha snakka med noen om dette. Du har nok en liten depresjon som du bør komme deg over. Og du er IKKE unormal =) Alle har sine ned. og oppturer i livet.

 

Vil ønske deg masse lykke til jeg! Dette skal gå bra.

 

Stor klem!!!

["husmor"med lille Nora]

eg ville rådet deg det samme som Lalla.

vid det er ingen i familien din du føler du kan snakke med så snakk med fastlegen din om dette. hun/han hjelper deg garantert! eller kansje du kunne kontaktet jordmor?

 

nei du er ikke unormal! du er nok ikke den eneste som føler det slik. eg syns det at du bare har skrevet om dett eher er en god begynnelse, kansje litt terapi for deg og?

 

ønsker deg virkelig lykke til videre:) håper du ser positivt på ting snart:)

 

husk at her inne kan du skrive nett det som kommer i tankene dine:)

 

[ღFiskenogPrinsessa2007ღ]

Ville bare gi deg en god trøsteklem jeg!

Det er slettes ikke uanlig og føle det på den måten, det er mye som forandrer seg, både psykisk og fysisk, og ikke alt er like enkelt og takle.

Håper du har en snille kjæreste/venninne som du kan prate med når du føler for det!

 

Mange klemmer fra

[VinterSol+2]

vet du hva, er slettes ikke uvanlig å føle det på den måten!

så ikke klandre deg selv.. du er ikke såå langt på vei, og kroppen har nok ikke forandret seg noe særlig eller noen ting.. føles ganske fjernt, ikke sant?

 

tror ikke jeg innså egentlig skikkelig at jeg skulle bli mamma før to-tre dager etter at ungen kom ut jeg!

joda, jeg gledet meg mye sånn innimellom, men jeg var mer vettskremt, likegyldig eller dritt lei... egentlig..

men etterhvert som magen vokser, du kjenner spark osv, så blir det litt mer ekte..

 

og når du først har født dette lille knøttet, som er så fullstendig avhengig av deg.. da skjer det noe med deg.. så ikke ha dårlig samvittighet eller noe.. bare la tiden jobbe me ddeg du!

 

(og tro meg, selvom du føler deg mest likegyldig... dersom du skulle oppleve blødninger eller tro at noe er galt med lille.. da er du plutselig ikke likegyldig lenger, samme hvor uvirkelig det føles!)

 

klem fra meg:)

[Mor&barn]

jeg er 23+4 og klarer fortsatt ikke glede meg. Alle er overbegeistret og nevner til enhver tid at de er missunnelige og hvor heldig jeg er. De jeg har prøvd å prate med om det sier bare at det går over når det nærmer seg, og at jeg må tenkte på hvor bra det blir når han kommer ut. Men jeg klarer fortsatt ikke se hvordan det blir noe bedre. håper det kommer seg.