Om å slite psykisk uten å være en sliter

[Dreams-of-nr.2]

Hm, jeg regner med at flere vil synes at innlegget mitt ikke hører hjemme her, men ærlig talt vet jeg ikke hvor jeg hører hjemme. Rart nok har jeg imidlertid et stort behov for å bare fortelle om meg og håper vel ved det å finne noen som har det akkurat som meg. Tunge tanker og følelser er tydeligvis bedre å bære når man finner noe forståelse ute.

 

Mannen min og jeg brukte 3 år før vi faktisk klarte å bli gravid med pergotime i 2005 og i februar 2006 fikk vi jenta vår. Hun er altså nå omtrent 16 måneder gammel og vi har lyst på barn nr. 2 (jaja, snakk om å være "utakknemlig" for det man har og å ønske seg meeer).

 

Nå kommer det rare opp i det hele. JEG GRUER MEG TIL PRØVINGEN! Og det er ikke sex'en :-). Jeg gruer meg til sorgen, til tapsfølelsen, til misunnelsen, til sinnet, til alle de vonde følelsene som jeg husker så innmari godt. Og hvorvor tenker jeg sånt? Vel, nå har vi prøvd i bare en bitteliten pp og jeg kjenner allerede alle de gamle følelsene komme opp. Mensen kom i dag og jeg er lei meg, oppgitt og tenker "selvfølelig måtte du komme, ville vært rart om det hadde klaffet for oss". Og det bare etter en liten pp. Hm, noen som kjenner seg igjen? Noen som kan si til meg at det gjør ikke noe å ha det sånt, og at det blir bedre den gangen...Nei jeg venter vel egentlig ingen kommentarer, det er helt greit, hadde bare så innmari behov å fortelle noen min frustrasjon i dag og dette altså til tross for bare en pp.

 

Jeg ser at de 3 år prøvingen for vår lille drøm har tært på meg mer enn jeg nok ante etter at vi faktisk ble så innmari heldige å få et barn.

 

Og nå ønsker jeg dere alle lykke lykke lykke til

[Josefine_78]

Hei, følte meg så veldig igjen i følelsene dine, så tenkte jeg får kaste meg uti det og dette er mitt første innlegg her...

Jeg har ikke vært så heldig å få noen barn enda, men håper jo selvfølgelig at det skal skje noe snart. Sluttet på pillen i mai i fjor, men ingen tegn til spirer enda. Har vært til utredning med UL og alt ser fint ut, legen vil ha meg på pergo, men jeg vegrer meg. Har overtalt sambo til å sjekke seg, og håper at det ikke er noe med han heller... selv om det hadde vært godt å få en avklaring på det hele.

Det går ikke en mnd uten at noen vi kjenner eller vet om blir gravide/får barn føles det som, den ene etter den andre, og alle får fler barn, uten antydning til problem eller ventetid. Jeg blir mer og mer skuffet over meg selv, og tenker stadig oftere at jeg kanskje heller skal si at jeg ikke vil ha barn, for å slippe unna skuffelsen hver mnd.

Det er jo ingen menneskerett å få barn, og det er jo ikke sikkert at det er meningen at jeg skal ha barn... men da burde vel noen finne ut det, før jeg får helt panikk... eller?

 

Ønsker deg all hell og lykke med videre forsøk Dreams, håper det klaffer snart.

 

Og selvfølgelig all hell og lykke til alle andre prøvere og slitere også!

[Madammen]

Når man velger å gå inn i dette en gang til så risikerer man et nederlag, og frykter dermed disse følelsene. Og som du sier - minnene kommer tilbake.

 

Jeg syns du er kjempetøff som prøver igjen og jeg syns det står stor respekt av å velge å gå inn i det igjen på tross av de vonde minnene!

 

Vær stolt av at du tør dette og ikke bare resignerer.

 

Jeg har fått god hjelp mot stress hos akupunktør som er spesialist på fertilitetsbehandling.