Ubetenksom kommentar?

[Gjest]

Jeg er gravid igjen etter å ha mistet i uke 18.Har flere ganger opplevd at andre kvinner har sagt til meg: "Det er vanlig å miste", hvis jeg har nevnt at jeg har vært litt bekymret i det nye svangerskapet fordi jeg mistet sist eller hvis jeg har nevnt at jeg har mistet. Jeg snakker sjeldent om at jeg har mistet og jeg vet at de som har kommet med kommentaren selv ikke har opplevd noe tilsvarende, men har egne barn.

 

Jeg forstår at det er ment som en slags trøst, og jeg vet jo selv at det er vanlig å miste, men det er tross alt ikke så vanlig i uke 18. Og uansett når man har mistet kan det være veldig tungt for den enkelte. Opplever det som en bagatellisering av min sorg. Har ikke orket å si noe, men hvis det skjer igjen kommer jeg til å si ifra.

 

Hvis noen mister sin mann når han er 30 år eller et barn når det er 15 år sier man ikke: "Det er vanlig å dø".

 

 

 

[bodilnf]

Uff, leit at du får slike kommentarer.

De som sier det mener antagelig ikke noe vondt med det, men det er klart det er sårende allekevel.

Jeg synes du skal starte å si ifra så blir folk klar ovver at de ikke må komme med sånne kommentarer.

[nicco]

Jeg forstår deg godt, liten kuling. Det er stor forskjell på å miste i uke 6, uke 12 eller 18. Eller seinere for den saken skyld. Sammenligningen med mann og barn som dør tidlig er på sin plass. Vi får håpe at det er folks usikkerhet som gir slike komentarer. Sorg er vansklig å prate om. Jeg syntes det var vansklig når jeg mistet i uke 10 sist, for ingen visste at jeg var gravid, og dessuten hadde jeg 5 barn fra før, så hva hadde jeg å klage på? Sorg og bekymring kommer naturlig, og må gjennomleves. Hvordan det er for hver enkelt kan variere.

 

Håper du har noen å snakke med om din sorg, og selvfølgelig bekymring i forhold til dette svangerskapet.

[mamamimmi]

Hei Liten kuling,

 

Förstår deg godt og vel. Har selv mistet , men tidlig i svangerskapet. Sorgen kommer, den er både fysisk og mental. Det blir en hormonomstilling som påvirker en, hele kroppen skriker efter det tapte. Og du savner det du lengtet efter. Den som ikke gått igjennom det selv kan nok ikke förstå.

Jeg er i uke 24 og först nå kjenner jeg det mer stabilt. Frykten å miste varer lenge.

 

Vet ikke hvor langt i graviditeten du er nå, men håper du kan glede deg og at alt skal gå fint denne gang.

 

Klem

 

[Gjest]

Takk for svar.

Er i uke 20 nå og har de siste ukene gledet meg over graviditeten.

Ble litt engstelig på lørdag pga noen uregelmessigheter, men tror det er storm i vannglasset, skal snakke med lege om det i morgen.

 

Mange er dessverre ubetenksomme, i et festlig lag på fredag, hvor jeg selvsagt var den eneste som var edru, fortalte jeg at jeg var akkurat halveis den dagen,i uke 20, og det ble skålet for meg.

Umiddelbart etterpå begynte en ved bordet å fortelle om sin datter som fødte for tidlig i uke 26 for 2 år siden og om bekymringene rundt det- og vedkommende vet godt at jeg mistet sist. Var ikke det merkelig?

[Anonym bruker]

Jeg mistet og i uke 18 for mange år siden. Opplevde litt av det samme som deg. Nå er jeg i uke 20 og har endelig begynt og glede meg. Shoppet litt baby klær har jeg og

Det å gå på fest kan være en liten prøvelse. Har aldri hørt om så mange skrekk eksempler fra fødsler før. Har hørt noen fine historier og da.

Det er et ordtak som heter: Det som hjertet er fult med renner munnen over av. Og det virker som alle mødre får en trang til og fortelle sin egen historie når en treffer en som er gravid. Har lært meg og finne på noe helt annet og snakke om hvist noen begynner med den type historier.

 

[annka-fødeklar]

Hei. Ja det kan virke ganske sårende. Jeg har selv ikke mistet i svangerskapet så sent, kun i uke 10-11, men jeg mistet ett barn på to år, han var prematurfødt. Det som reddet meg mange ganger etter dumme kommentarer var å tenke at det er jo sannsynligvis ikke vondt ment, men mange mennesker synes det er vanskelig å kommentere slike ting og kommer ofte med dumme svar helt automatisk, uten å tenke over det. Og jeg synes faktisk det var og fortsatt er verre att folk ikke sier noen ting men trekker seg unna i redsel for å si noe dumt, kan fort skje det også. Derfor sa jeg ifra til mine venner at jeg heller ville de skulle si dumme ting enn å dra seg unna meg, så får man heller godta at det blir litt vondt innimellom. Vet jo at de er glad i meg=). Opplever fremdeles mange ubehagelige øyeblikk nå da jeg er gravid igjen og må forklare at jeg har ett barn nå men har faktisk født to..