Når snakke med noen om dette?

[Anonym bruker]

Jeg går over i min 11. uke nå og begynner å slite med å holde angsten og tankene på fødsel på avstand. Dette er noe jeg har vært redd for i mange år. Samtidig har vi vært slitere i forhold til å bli gravid og dette har også medført mange ambivalente følelser. Men selvfølgelig! Jeg er glad for at vi nå endelig er gravide. Men det har en bismak.

 

Jeg har vært til en kontroll hos fastlege og skal til ny kontroll hos han i midten av juli. Det er ikke noe poeng å ta dette opp med ham for han er ikke spesielt god på ting som ikke er rent fysisk. Regner med at jeg ikke skal til jordmor før tidligst i august.

 

Bør jeg ta kontakt med helsestasjon for en time rundt dette eller vente til første samtale med jordmor? Er det litt tidlig? Noen ganger klarer jeg å fortrenge det, mens andre ganger har jeg bare lyst til å grine. Hjelper jo selvfølgelig ikke å ha bildene etter fødselsfilm fra barneskolen hengende fast på netthinnen...

 

 

[Anonym bruker]

Heisann...

 

Ta dette opp med din jordmor og kom i gang med en dialog med en gang, ikke vent... tar det for lang tid før du kommer med det, kan det hende de ikke tar deg på alvor... Som meg f.eks. jeg begynte en dialog med sykehuset og jordmoren min i uke 12 men det ble alltid dyttet lengre ut i sv.skapet før det skjedde noe, og dermed tok det alt for lang tid, hadde ikke fått tid til å bearbeide noe som helst og endte opp me keisersnitt nå på august... så for all del, IKKE VENT.... ta det nå og vær åpen og ærlig...ikke legg skjul på noe som helst, det gagner deg selv...

Lykke til videre i svangerskapet... )

 

 

[Anonym bruker]

Snarest! ) Veldig lurt å ta det opp med legen evt. snakke med en psykolog. Et annet alternativ som kanskje er enda bedre er om noen som har det som deg slår seg sammen og møtes/snakker sammen om hvordan dere har det. Det kan være en hjelp og støtte å vite at dere er i samme båt. Vi er jo alle litt "redde" for det som skal skje, særlig i begynnelsen.

 

Min erfaring etter to fødsler er at når jeg var gått ferdig var jeg så drittlei at det var det samme hvordan ungen kom ut, bare den kom snarest! Det er mange som har den erfaringen.

 

lykke til

[Nusse 78]

Heia vennen, dette ordner seg nok. Først og fremst, hvordan vil DU ha ungen ut? Her er det flere aspekter å ta hensyn til, og alt kommer an på hva du er redd for. Jeg var og er redd for fysisk eksponering og fikk derfor keisersnitt med førstemann. Er du redd for smerten eller ruptur, så tror jeg dette er noe helsepersonellet kan hjelpe deg med. Bare vær tidlig ute og vær klar på hva du mener. Ikke la dem snakke deg rundt. Det er mange jordmødre som setter en vaginal fødsel utrolig høyt og som vil prøve og overtale deg. Føl på hva du selv tør og orker, du er ikke en dårlig mor dersom du tar keiser snitt. Men vær klar over at rekonvalensen er lang. Jeg var usedvanlig frisk etter mitt keisersnitt, men hadde ganske mye vondt fordet.

 

Ikke vær redd du, så lenge du og mannen din står sammen om hva du ønsker og orker, så ordner det seg nok til det beste.

[Anonym bruker]

Huff! va inne og så et par fødselsfilmer på nette nå...

Har ikke gruet meg noe til fødselen, bare gledet meg og tenkt det var noe helt spesielt og fint (ont ja, men fint)

Ville liksom ikke høre på alle andre for tenker at ingen fødsler er like, men faen.

Nå gruer jeg meg noe sinnsykt!

så flere filmer og fikk bare lyst og sy igjenn å skru tiden tilbake.

eller vokna og så var at bare en drøm, hehe...

skulle aldri sett de filmene nei.

e vel bedre å grue sæ dær å da en 6-7 uke i forveien!

[Anonym bruker]

Jeg mener ikke at du bør søke Stor Hjelp Med Blinkende Nødlys Nå!

 

MEN jeg mener så absolutt at du bør ta dette opp ved neste kontroll. For selv om det er helt normalt å både grue seg og være engstelig, så er det viktig at du får formidlet dette. Du får helt sikkert gode råd fra jordmor. Hvis det ikke kommer noe ut av den samtalen, derimot, så ville jeg kontaktet sykehuset eller gått til fastlegen. Ikke vent for lenge, det er et viktig poeng. Men akkurat det å grue seg fryktelig og ha en smule angst før fødselen tror jeg er ganske normalt... Som sagt, jeg tror det viktigste er at du får formidlet det til fagpersoner, som enten kan hjelpe deg eller ta det videre. Lykke til!