Er det noe feil med meg...?

[Anonym bruker]

Jeg er gravid med mirakelbaby nr 2, og kjenner en ekte glede over å være gravid, MEN jeg har blitt så "tenkende". Jeg går rundt og bekymrer meg og grubler over ting som jeg ikke vet om er tilfelle engang, feks tror jeg at alle prater om at jeg flørtet så mye før når jeg var ute på fest, at jeg er en "engel med sorte vinger". Jeg føler at folk prater om meg når jeg ikke er tilstede, og dermed heller ikke har mulighet til å forklare meg ettersom jeg ikke får vite det. Jeg bekymrer meg for at jeg ikke klarer å snakke med noen om mine bekymringer, klarer ikke å sette ord på dem selv når jeg skriver her... Jeg bekymrer meg for at jeg ikke er en god nok mor, at babyen i magen kommer til å bli en "bekymret" baby ettersom den har en bekymret mor... Tror dere det er slik. Jeg prøver å arbeide meg meg selv om å ha et bedre humør og det går til tider, men jeg synes jeg altfor ofte falle inn i mine bekymringer. Kan jeg ha en form for depresejon eller er det flere som bærer rundt på sine bekymringer?? Hv skal jeg gjøre for å komme på bedre tanker??

Tusen takk for at dere er her alle medgravide:-)

[Anonym bruker]

Sliter å med tunge dystre tanker. Dette er en planlegt nr 2. Lurer på om jeg har depresjoner. Noen som vet?

[Maud]

Det er naturlig å bli mer grublende når man er gravid, tror det er noe mange kan kjenne seg igjen i. Hvorvidt du er så grublende at det vipper over i en depresjon, er vel ikke så lett å si noe sikkert på. Det som er avgjørende for en eventuell diagnose er om tenkingen går utover daglig fungering. Har du problemer med å sove på natta? Klarer du ikke å ta deg av det første barnet? Får du ikke lenger gjort det du ellers klarer? Synes du ikke lenger at det er like morsomt å se hva det store barnet gjør? Har du store problemer med å holde deg våken på dagen? Mange ja på disse spørsmålene KAN være bekymringsfullt. Hva med å snakke med en lege på helsestasjonen som kan hjelpe deg med å skille "vanlige" svangerskapsproblemer fra en svangerskapsdepresjon.

 

Det er ingen ting som tyder på at en deprimert mor påfører barnet sitt varig skade. Nyfødte med alvorlig deprimerte mødre kan få en skjevutvikling, men man har altså ikke påvist noe slikt for gravide.

 

Hva sier mannen din da? Er han bekymret for deg? Vet han hvordan du har det? Håper du finner ut av dette og at det venter lysere og mindre bekymrete dager rett rundt neste sving :-)

[Anonym bruker]

Hei og takk for oppløftende svar:-) Det er vel ikke mange av de punktene du ramset opp jeg kan svare ja på. Har koser meg med størstebarnet, er våken på dagene og sover godt på natten. Noen dager/kvelder når jeg sitter alene kommer liksom bekymringene om jeg er god nok for mine kjære, men i hverdagen tenker jeg ikke slik. Likevel veldig godt å få ut sin frustrasjon når den står på som tøffest:-) Snakker med mannen min om mye, men klarer ikke helt å få frem hvor bekymret jeg kan være enkelte ganger. Skal prøve å bli flinkere på det:-)

Er det noen som er usikker på om det er depresjon eller rett og slett for mange ukontrollerbare hormoner som er i sving så er det noe lurt å prate med noen om sine bekymringer og følelser. Det hjalp meg bare å få skrevet det ned, og gjør det samme!!:-)

En gang i gjen. Takk takk Maud

[Maud]

Det hjelper å få sortert tankene sine. Da blir bildet klarere og man kan skille skitt og kanel. Fint at det å tenke høyt gjorde deg mindre bekymret :-)