Har ikke lyst på sete fødsel...

[tjorven 1]

men baby kan fortsatt snu seg. Og er akupunktør så nåler sal settes.. Men jeg har ikke fødsel angst egentlig, men første fødsel hadde jeg rier i 51 timer og hun satt fast med hodet halveis ute lenge og endet med at lege ble tilkalt og de prøvde med suge kopp.... Etter dette har jeg vært gravid 4 ganger. en tidlig spontan abort, en med premature rier og da påfølgende fødsel i uke 15 og et svangerskaps avbrudd i uke 27 pga alvorlig kromoson feil der baby ikke ville ut og jeg endte på operasjons bordet intubert der de holdt på i en time og tre kvarter for å få henne ut VAGINALT.... Nå er jeg gravid i 33 uke og gutten sitter på rompa og har gjort det i 7 uker. Han kan fortsatt snu seg klart det, men om han ikke gjør det, vil jeg IKKE føde. Har snakket med lege om risko ol og jeg er ikke spsielt fan av kS heller, men etter alt det jeg har vært igjenom føler jeg at nok er nok gi meg en dato og skjær den ungen ut...

 

De anbefaler jo selvfølgelig vaginalfødsel, men JEG vil ikke det og vil ikke overtales til dette heller. Føler at jeg må te meg som en idiot med snørr og tårer og skylde på komplett fødselsangst for å få gjenomslag. Istedet for å kunne sitte der reflektert å diskutere. Jeg har lest mye og vet at det stort sett går bra, men for meg og min del er det riktig med KS ved sete, jeg vil ikke ha mere spennig...

 

Hva skaljeg argumentere med for å få dette best mulig til??

 

Vet om jordmødre som IKKE ville født sete selv om det er "nasjonale" anbefalinger...

[Anonym bruker]

Jeg insisterte på KS etter å ha forsøkt å få datteren min til å snu seg ved hjelp av akupunktur og ytre vending uten resultat. Dette aksepterte overlegen. Gynekologen min hadde på forhånd gitt uttrykk for at man ikke kan tvinges til å føde. Overlegen som "innvilget" mitt ønske fikk meg riktignok til å føle meg som en annenrangs gravid siden jeg var så fislete og ikke tok en setefødsel på strak arm, akkurat som om det er noe big deal for legene. Dette var de da ute for rett som de var ville hun gi uttrykk for. Likevel var det som var av personal og flere studenter innom for å taste på magen min da jeg var til forsøk på ytre vending, for da het det seg fra en anne lege at det var ikke så ofte de hadde sjansen til det. Et av argumentene for at jeg burde føde vaginalt var fra legens side at det var viktig for dem å få erfaring fra setefødsel hos oss hvor det var oppdaget slik at de da har mer erfaring når de hos andre ikke oppdager seteleiet før under fødselen - sorry, så langt strekker ikke min solidaritet seg.

Både barnelegen og gynekologen som utførte KS sa uavhengig av hverandre at de mente jeg hadde gjort det eneste riktige ved å insistere på KS og at de ville gjort det samme hvi de var i min situasjon.

Nå skal det jammen meg påpekes at KS ikke er noen lettvint og smerteløs opplevelse/alternativ, til tross for at alt forløp som det skulle og ingen komplikasjoner inntraff hverken under eller etter operasjonen. Til tross for dette vil jeg anbefale deg å kreve KS for å redusere sjansen for skader på barnet under fødselen. Jeg tenker det er bedre med et planlagt KS enn å evt. ende opp med akutt KS. Min historie utspant seg på Stavanger Universitetssykehus, legene her skal være av de kåteste i hele landet på setefødsel, hvertfall har de høyere tall på dette enn ellers i landet.

Stå på og lykke til!

[tjorven 1]

Takk jeg skal føde på riksen og ser ikke helt problemet! Skal inn og snakke med jordmor i morgen og for meg er det viktig å vite at OM han ikke snur seg så får jeg keiser snitt....

[tjorven 1]

Har vært på riksen og INGEN skulle tvinge meg til å føde vagianlt... så nå er det bare å vente å se om han snur seg.... blir det fødsel eller KS... det gjenstår å se :-)

[Anonym bruker]

Har også fått konstatert seteleie på UL i uke 37. Bare tilfeldigheter det, for ble henvist til UL bare for sikkerhets skyld av angstteamet på sykehuset fordi jeg hadde blitt henvist dit av jordmora etter at jeg fortalte at jeg grudde meg så fælt til fødsel.

 

At jeg har gruet meg så til fødsel har med min første fødselserfaring å gjøre, der jeg revnet en del og måtte sy masse. Hadde mange problemer etterpå i mange måneder med obstipasjon, smerter i underlivet, sviing når gikk på do, smerter ved samleie, dvs tok lang tid før jeg torde og etter å ha prøvd ble det sølibat i et års tid....

 

Da jeg fikk min andre grudde jeg meg veldig, men denne fødselen gikk merkelig nok veldig greit. Dette til tross, nå som jeg venter nr 3, har likevel fødselsangsten vokst seg enda verre, for tenker liksom at det bare var flaks at det gikk så greit sist og har vært livredd for at flaksen nå er brukt opp og at jeg nå kanskje ville komme til å revne enda mer enn med førstemann.

 

På bakgrunn av denne "gruinga" så henviste altså jordmor meg til dette angsteamet på svangerskapspoliklinikken. Og som altså henviste meg videre til ny UL. Tidligiger UL'er (har hatt en del pga mye frem og tilbake ang. vekst, at jeg er 38 år, tatt fostervannsprøve som heldigvis var ok osv) har alltid vist seteleie. Men de siste gangen hos fastlege og jordmor har visstnok vist hodeleie ved ytre palpasjon, var derfor lettet for dette. Derfor kom det som et sjokk på meg igjen at babyen lå i seteleie på UL i uke 37. Fødselslegen mente at babyen aldri hadde snudd seg i hodeleie, og at fastlege og jordmor i de foregående ukene hadde kjent feil.

 

Ble helt satt ut, for hadde verken lyst på setefødsel eller keisersnitt. Men etter mye tenking frem og tilbake, og rådføring med fødselslege (som ikke var særlig til hjelp her da), så havnet vi på planlagt keisersnitt. Og i motsetning til det jeg har lest om at folk må krangle seg til ks, så savnet jeg heller mye mer info om fordeler for og imot ks og setefødsel, fordi jeg syns det var så vanskelig å avgjøre selv. Men fikk bare inntrykk av at valget var helt og holdent mitt. Og siden jeg har en irrasjonell skrekk for at noe skal skje med babyen på veg ut pga setefødsel med hjerneskade som resultat, valgte jeg ks som jeg har inntrykk av gir større belastning på mor enn på baby, imotsetning til setefødsel der risikoen ligger mest på baby og ikke så mye på mor ang. komplikasjoner. Og som jeg sa til dem; jeg ville aldri ha klart å leve med tanken om at det var jeg som valgte feil, dersom vi havnet blant de få prosentene som fikk et hjerneskadet barn pga oksygenmangel fordi jeg hadde valgt setefødsel i stedet for ks. (hmm, ble litt komplisert dette her, men håper poenget mitt kom frem). Og det var jo derfor vi hadde valgt fostervannsprøve også; fordi jeg føler vi verken har ressurser, økonomi, kapasitet og overskudd til å kunne gi et funksjonshemmet barn det det fortjener og i tillegg klare å ta meg av de andre barna jeg har på en måte de fortjener også. Så selv om man aldri kan gardere seg helt mot at ikke noe skjer med babyen, så ville/vil jeg på en måte eliminere all den risikoen jeg er i stand til å styre selv..