Pappa'n med på fødsel? Er det bare jeg som har rare tanker rundt dette?

[Anonym bruker]

Jeg er nå 12 uker på vei og det begynner virkelig å gå opp for meg at jeg er gravid og skal føde et barn om 6 mnd.

 

Men jeg vet ikke helt om jeg har lyst til å ha med samboeren min under fødselen....!?!! Jeg vet at det er helt vanlig og at "alle" pappaer er med på fødselen i disse dager, men jeg vet som sagt ikke om jeg vil ha han med. Jeg er redd for at han skal synes det er ekkelt, og jeg liker heller ikke tanken på at han skal se noe så stort komme ut av meg. Er redd han aldri skal få lyst på meg igjen etter et sånt syn.... Eller at jeg skal bli så flau at jeg ikke tør kle av meg i samme rom som han igjen....

 

Noen andre som har tanker om dette? Eller er det bare meg?

[Anonym bruker]

Er nok mange som tenker sånn. Jeg tenker ikke sånn, driter FULLT i åssen jeg ser ut både her og der under fødsel. Og jeg er vanligvis veldig opptatt av utseendet mitt, håret, kroppen, sminken osv.

Under fødsel vil jeg ha mannen der for å holde meg i hånda og dele opplevelsen med meg.

Mannen din kommer garantert ikke til å tenke negativt på deg etter fødsel, tvert i mot.. Det kan kanskje være litt småcreepy der og da med gørr og blod og andre kroppsvæsker, men det vil jeg tro er fort glemt!!! Flau må du ikke bli, vær stolt over at du har gjennomført verdens hardeste jobb:D

[lillegull2imagen]

Jeg tror samboeren din ville satt stor pris på å bli med, det er jo hans barn også, og jeg tror ikke han vil synes det er ekkelt, jeg tror han vil være der å støtte deg gjennom det. har aldri hørt om nybakte fedre som ikke vil ha noe med mora å gjøre etterpå, (så lenge de har et normalt forhold) tror ikke du trenger å være redd.

[Gjest]

Haqn trenger jo ikke å stå der nede å kikke hvis han ikke vil eller du. Han kan jo holde seg ved hodeenden,skifter en av dere mening underveis så kan han jo se litt. Dere bør kanskje snakke om forventinger og følelser i forhold til fødselen, kanskje komme frem til ett kompromiss som at han f.eks er ved din hodeende, eller at han går ut hvis detblir for ille for ham. Selv så tror jeg at mannen kanskje får større respekt for kvinnen og den jobben hun gjør ved å føde ett barn. Synes ikke du bør ta fra ham den muligheten å oppleve det.

 

[Anonym bruker]

Tenkte også litt på det. Men tror det at de har like mye rett de til å oppleve det som oss! Vil jo tro det at de er mer opptatt av babyen som kommer enn våres kroppsvesker... Men sjønner veldig godt hva du mener..

[Kosel]

snakk om det og del tanker og meninger. Jeg skal ha med meg ei venninne og mamma. ( nå er ikke jeg sammen med pappa`n,) men vi har et godt forhold og han skulle vært med hvis han hadde ønsket. dette ønsker han ikke og det hadde vi pratet om lenge før vi fant ut at jeg var gravid og han tror aldri han ville klart å være med på en fødsel noen gang.

 

syntes det er mye press på mannfolka i forbindelse med fødsel om dagen - at det på mange måter er forventet at de er tilstede - men det kan jo faktisk være ganske traumatisk for noen, endel svimer av ol. slik at pleiere må ta seg av de i tillegg til deg. (også om de holder seg opp ved hodeenden) Man ser jo da hvordan en person en er kjempe glad i "lider" pga smerter, og dette er det ikke alle som takler. Men her er man jo selvfølgelig like forskjellige som på alt annet. Syntes man må komme frem til en løsning som er begge parter er komfortable med, gubben kan feks. være tilstede i hele fasen i forkant også gå ut idet man starter å presse, og komme inn igjen med engang etterpå, han kan være der hele tiden og evt gå ut hvis det blir ubehagelig, han kan komme inn i etterkant..osv. det er mange muligheter, så sikkert lurt å sette seg ned og prate seg gjennom ulike scenarioer, hva hvis sånn eller sånn og hvilke tanker dere har rundt det- og ikke låse seg helt fast i EN løsning, men være åpen for hvordan det føles der og da også...

 

oi...dette ble langt..

[Tuppen og mini]

Jeg mener ikke å være ekkel mot noen nå, men det første jeg tenker når noen tar opp dette, er hvor gamle er dere? og hvor bra forhold har dere til barnefaren?

Dette er jo det største dere noen gang får oppleve sammen!!

Jeg kan jo forstå at hvis man ikke er sammen lenger så kan det være bedre å ha med en god venninne, eller mamma.... men likevel.

Er han glad i deg kommer han ikke til å synes det er ekkelt i det hele tatt, bare beundre deg for at du føder hans barn.

Dessuten skal han være der for å støtte deg og holde deg i hånden, ikke stå og glo på hva som skjer der nede......

[Erisa*]

Hos oss er det faktisk omvendt. Jeg vil veldig gjerne ha med meg mannen min, og tror han vil tåle det helt fint selv, men han er ikke helt overbevist. Han er redd for at det blir for fælt og at han ikke vil tåle det....

Det er litt sårende, på en måte, for jeg ønsker at han vil være med meg og støtte meg, mens han helst vil gjøre som mennene gjorde på 50-tallet, sitte på gangen og vente til sykepleieren kommer ut og sier "Gratulerer, det ble en gutt/jente"

 

Det er noen mnd igjen, heldigvis, og jeg håper han kommer over det... Jeg må jo bare respektere hans valg, selv om det er trist for meg. Har alltid sett for meg at mannen min skulle være der under fødselen.

 

Og vi har vært sammen i 8 år, gift i 4.

[Elinsa]

Dere har heldigvis god tid til å tenke gjennom dette og forberede dere. Jeg tror dere begge blir mer klare over hva dere vil etterhvert som dere opplever graviditeten sammen, ser endringene i kroppen din, og leser mer om fødsel.

 

Jeg var med en venninne en gang. Hennes første barn og før jeg selv ble gravid. Mannen satt på gangen. Hun ville ikke ha ham med, av de samme grunnene som du har, og for ham var det ikke alfa omega heller.

 

Noen menn føler seg hjelpeløse som rene tilskuere, og noen veldig få får så fnatt av blod og gørr at de ikke kommer over det. Sistnevnte er heldigvis en sjelden rase, og om han er slik bør han være rimelig klar over det per i dag.

 

Jeg mener det viktigste må være at DU ikke stresser over at han er tilstede. Venninnen min skiftet mye stilling under veene, ikke alle positurer like elegante, hun hadde en underlig sykehustruse på og så ut som hun var underveis i en middels hard treningsøkt. Hun fikk også litt kort lunte innimellom - naturlig nok - og sendte meg på gangen innimellom fordi hun ikke orket å ha noen der i det hele tatt. Hvis hun midt i dette skulle tenke på å gjøre seg lekker og nusselig for mannen, og ta hensyn til hans kanskje sarte følelser, ville det sikkert ha blitt veldig stressende for henne.

 

Som tilskuer var det en fantastisk opplevelse som jeg er evig takknemlig for! Jeg hadde jo lurt på hvordan jeg ville ta det når det stod på. Tenk om det ble rart? Men det føltes fullstendig naturlig.

 

Jeg holdt meg ved hodet hennes hele tiden, jeg hadde ikke fått plass mellom jordmor og sykesøster ved fotenden om jeg så hadde brøytet meg fram. Så det var langtfra fri sikt. Jeg så ikke mer av henne fra den vinkelen enn jeg hadde sett før i dusjen på svømmingen, men jeg så hodet på babyen når den kom ut. Og ikke minst så jeg at hun hadde det verst akkurat da, at det var ikke så lenge på det mest intense, og at hun var så lykkelig etterpå.

 

De har ikke angret på at det ble slik, og selv om jeg synes at han gikk glipp av noe, så er det ikke sikkert han ville hatt samme opplevelse som jeg hadde.

 

Mitt råd er at dere snakker om det og er ordentlig ærlige med hverandre. Da blir det lettere å forstå og akseptere hverandres usikkerhet. Dette finner dere sikkert ut av når det kommer nærmere!

[Anonym bruker]

Hei!

Ville bare si at jeg tenkte akkurat som deg da jeg var ca 12 uker på vei. Snakket endel med samboer om det også. Han sa jeg fikk bestemme, det var ikke så nøye for ham.

 

Men nå er det så helt annerledes! Er i uke 38 og kan i prinsippet føde når som helst, og i løpet av graviditeten har magen vokst, pappan vært med på alle jordmorkontroller, sett babyen på UL osv, og vi har på en måte sammen vendt oss til og blitt kjent med babyen. Min samboer lo høyt da jordmor ville ha han til å snakke med babyen i magen rundt uke 20. Men vet du? Nå har han fått et rituale med å synge og snakke og susse og stryke på magen min hver kveld etter at vi har lagt oss: og det er ikke meg han koser med, det er babyen der inne. Han blir ordentlig stolt når babyen sparker mot hånden hans hehe. Og dette er en skikkelig mannemann av en mann vi snakker om, som er blitt babyskrullete nå mot slutten Det er ikke lenger tvl hos noen av oss om at det er helt naturlig at han skal være med på sykehuset og med på fødselen. Om han blir dårlig underveis så vet han at det selvsagt er ok at han går ut av rommet. Men dette handler ikke lenger om kroppen min, men om en liten levende baby som vi er så spente på å få se første gangen. Alt annet betyr liksom ikke lenger noe. ) Kanskje blir det sånn for dere også

[heisand?]

Så koselig det må være for han å være med på fødsel. han kan jo uansett velge dette selv, jeg skal ha med min samboer. Det passer liksom ikke med en annen, og så trist det er å være helt alene om gleden da. Ja, faren bør være med

[Anonym bruker]

Mannen min skal være med, og han vil det selv. Det vi imidlertid har bestemt, er at han IKKE på noen måte skal se direkte på når barnet kommer ut. Han får holde seg oppe ved hodet mitt og kysse meg på pannen og slikt, men musa mi vil jeg han skal forbinde med sex og deilige ting, ikke blod og enorme utvidelser (hva er diameteren på et baby-hode? og evt revning. Der nede får jordmor og leger ta seg av det som skjer....

[mrss83]

Jeg tror ikke at mannen nødvendigvis vil se akkurat når barnet holder på å komme ut! jeg vil ikke se dette selv engang! litt redd jeg da...

 

min mann ønsker å være med, men vi har snakket om det LENGE! han er fra utlandet og i hans kultur har ikke mannen noe å gjøre der det blir født barn! så at jeg ville ha han der var en helt unaturlig tanke for han i begynnelsen. Nå har vi blitt enige om at min mamma skal være med om ikke han orker. Vi har sett noen videoer på youtube så han har forberedt seg litt, men når man går igjennom 12 års skole uten at noen forklarer hva mens er, så får man litt sjokk av å se noe sånt! Så mamma har bare å holde seg i nærheten av meg og sykehuset når det nærmer seg fødsel!

 

 

Lykke til!

[MariaEW- 05.10.07♥]

vill bare tipse deg om at biblioteket har en del filmer om og med fødsel.. de er ganske greie.. her holder vi på å forbrede pappa best mulig, og han sier at det å ha sett de filmene har hjulpet han..

det snakkes litt om positiv smerte, og fars rolle ba..

[mrss83]

takk for tipset for det man finner på nettet er veldig ofte brutalt. var fint å se den serien på NRK på onsdag også, så han må få med seg reprisen på den!

[Supertea]

Pappan skal være med og holde meg i hånda Han har ikke noe med å se der nede, men han skal trøste meg. Og så må han jo være med når barnet hans blir født! Vi lagde det sammen og da må vi ta det i mot sammen også synes jeg

[Anonym bruker]

blir mere naturlig å tenke jo nærmere fødselen kommer tror jeg. godt å ha partneren sin der, noen som kjenner deg godt. bare si at området nedenfor navlen er fy-fy, han kan holde deg i hånda, massere deg m.m...

 

[Dame]

Samboeren min sa det samme den gangen vi snakket om så kos det ville blitt å bli tre!

Jeg holdt på å tørne da han sa det....hadde ikke ventet det. For meg hørtes dette veldig egoistisk ut og at han kun tenkte på seg selv. Satt han på en stol ved hodet mitt så var det liten sjanse for at han ville besvime. Han ville i allefall ikke falle vondt.

Med tanke på at mange menn blir sjalu evt. satt til side etter at den lille er kommet til verden må det vel være veldig forebyggende for et godt og fredelig samliv videre at vi begge to var til stede og tok imot den nye verdensborgeren.....sammen? Og når det gjelder sex etter fødsel så har jeg fått inntrykk av at far generelt synes at tar litt for lang tid før mor kommer i "lage" igjen....Det frykter min mann. Han har to fra før.

Nå skal det sies at jeg ikke har født før, men jeg har jo tenkt ganske mye over det ettersom vi har vært i kø mht prøverør. Jeg var alene under hele siste prosessen, både sprøyter, egguttak og innsetting da han var på jobb. Han hadde ikke valg ettersom han var borte i jobb, men jeg føler litt nå at dette er mitt lille prosjekt...og han er kommet litt i skyggen ved at vi ikke har fått gjort dette sammen. Så jeg håper for vår lille families del at en evt. fødsel ikke kommer brått på slik at han ikke får ta del i starten på vårt nye liv. Han trenger ikke gjøre så mye...helst minst mulig...

Kanskje jeg er litt rar, men for meg har dette ingenting med smerte og blod å gjøre, for det tror jeg jeg klarer helt fint selv...men mer i det å kunne dele ett stort øyeblikk og at det vil gi god grobunn videre.

.