3. keisersnitt på tre år..noen med erfaring?

[lille frøken heffalomp]

Jeg er gravid igjen, og skal ta keisesnitt denne ganegn som de to gangene før.

Noen andre som har tatt tre keisesnitt?

blir det "verre og verre" for hver gang?

jeg brukte mye lengre tid på å komme meg etter 2.snitt...og er nå redd for at det 3. blir enda verre.

 

noen som vet?

[MALENA26]

Jeg har også hatt 2 keisersnitt som deg ,og planlegger om og bli gravid for 3 gang og er like redd som du om den 3 keisersnitt blir mer komplisert enn de førje.

håper på at noen kan svare på disse spørsmålene dine fordi jeg har slike også .

[pussycatdoll]

Jeg skal ha mitt fjerde keisersnitt i september. Jeg har ett akutt keisersnitt bake meg (mai 2001) og to planlagte (januar 2004 og november 2005). Jeg ble anbefalt å ikke bli gravid igjen da jeg fikk mitt tredje barn. Dette pga store sammenvoksninger (altså det innvendige arret), noe som gjorde inngrepet komplisert. Jeg har likevel fått 'klarsignal' fra legen som opererte med sist om det ikke vil være noe medisinsk problem å gjennomføre ett keisersnitt til. Så lenge de vet hva som venter dem så er de forberedt. Problemet med sammenvoksninger er at ting ikke akkurat ligger 'pent og pyntelig på sin rette plass' der inne lenger. I mitt tilfellet var livmoren vokst sammen med bukhulen. De er derfor redd for at de skal skjære over urinblære eller tarm under inngrepet. Legen sa at det uansett ikke var noen krise. De lapper sammen igjen og man må påregne kanskje et par ekstra liggedager på sykehuset.

 

Det har noe med hvordan min kropp håndterer prosessen etter inngrepet, hvordan kroppen min gror. For andre er det kanskje anedeledes.

 

Jeg har ikke merket av ting har vært vondere eller verre. Jeg har vært forsåvidt sprek etter hvert inngrep. Jeg har altså ikke merket noe av disse innvendige greiene. Jeg har klart meg helt utmerket, ikke hatt problemer i etterkant i det hele tatt.

[MALENA26]

Var ikke du redd for 3 keisersnitt at det kan skje uventet ting ?

Jeg er så redd at jeg kan dø . Setter jo liv i fare når man har inngrepet mange ganger .

 

Hvordan var planlagt keisersnitt for tredje gangen?

 

Var du redd?

 

Hvordan overvinnet du redselen angående 3 keisersnitt?

 

Jeg er så redd, men har stor ønske om og ha en til baby.

Har 2 fra før ,haste keisersnitt.

 

[pussycatdoll]

Nei, Jeg var ikke redd. Følte ikke at jeg hadde grunn til det. Jeg har alltid blitt møtt av meget profesjonelle og hyggelige leger/jordmødre. Jeg synes de har opptrådt avslappet og greit, hvilket har fått meg til å slappe av også. Stemingen på oerasjonstuen under selve inngrepene har alltid vært rolig og hyggelig. Min erfaring er at legene er flinke og ærlige. Dermed har jeg slappet av når de har sagt at det kommer til å gå fint.

 

Til og med nå, i forkant av mitt fjerde keisersnitt, så føler jeg meg nokså rolig. Legen har forsikret meg om at dette skal du få til. de vil ha riktig personell tilgjengelig dersom de skulle komme til å skjære feil pgs sammenvoksningene mine. De har gjort dette før, og som legen sa "vi har også klart det i de tilfellene hvor vi IKKE har vært forberedt på at operasjonen kan bli komplisert".

 

Kanskje lett å si, men du må prøve å slappe av og overlate jobben til de som kan den...legene. Dinn jobbe er å tenke så lite på det som mulig. Sjansen for at det skal gå galt er jo minimal. Det er en risiko forbundet me absolutt alt vi foretar oss.

 

Like før vi skulle trilles inn på operasjonsstuen sist gang ble jeg akutt nervøs. Ikke fordi jeg fryktet selve inngrepet, men fordi jeg da husket smertene som kommer i ettertid av en slik operasjon. Men, DET glemte jeg umiddelbart når vidunderet kom til verden:)

[lille frøken heffalomp]

hei igjen,

 

og takk for svar.

Nå har det første sjokket av å være gravid igjen lagt seg, og jeg begynner å glede meg til en ny liten baby. (er syv uker idag)

 

Når jeg fant ut at jeg var gravid var keisersnittet det eneste jeg tenkte på...må si jeg gruer meg veldig.

Mitt første snitt var noe de kalte ett "katastrofesnitt" .

All hjertelyd var borte, og umiddelbar åpning måtte til for å redde den lille. det ble ikke tid til bedøvelse før snittet..jeg husker mange grønnkledde kom løpende inn. De la sølvpapir på magen min, og skar...jeg besvimte vel ett par ganger underveis...husker ikke helt...men narkosen begynte jo å virke før de var ferdig...de neste dagene er helt borte for meg...jeg har visst vært med sønnen min, snakket med leger etc. men husker ingenting..(kanskje jeg var i sjokk??) fikk mye morfin, så jeg var kanskje dopet?

Fikk aldri snakket med noen om dette etterpå, og bestemte meg for å glemme det, og heller bli gravid pånytt, og få en fin opplevelse denne gangen. Med planlagt KS, så dette ikke skulle skje igjen.

 

Neste KS var mye bedre, alt gikk rolig for seg, og jeg gledet meg over enda en liten baby...fikk vite på sykehuset at jeg hadde veldig mye arrvev i magen, pga at alt skjedde så fort sist. noe som gjorde at de måtte skjære mer enn vanlig. Det er vel derfor det tok så mye lengre tid å komme seg. (det er nå ett og ett halvt år siden, og jeg har fortsatt vondt inni magen om morgenen, og vist jeg vrir meg fort etc. Har også hatt mye vondt da de ødela blæren under første snitt..

 

Som dere sikkert har skjønt, var ikke nr. 3 planlagt, og jeg er derfor nå veldig bekymret for at dette arrvevet skal gjøre det enda verre på dette KS. Selvfølgelig vil gleden av en baby overgå smerten, men allikevel...så er jeg veldig nervøs for dette...

 

jaja...dette ble litt langt, og sikkert litt usammenhengende, men det er greit å høre andres erfaringer...

også har jeg fått fortalt at jeg gruer meg ....hjelper å si det :-)

 

(hva skulle jeg vel gjort uten dere bim damer )

 

 

 

 

 

[linsa1]

Hei lille frøken heffalump.

 

Jeg har også tatt 3 KS, planlagte, ikke på 3 år men med ca 2,5 og 3 år mellom.

 

Hva kan jeg si? Blir det verre og verre for hver gang? Nei, ikke egentlig syns jeg. Operasjonsopplevelsen har vært ganke lik, jeg har vært (an)spent, gledet meg, gruet meg. Litt redd. Mest fokusert og innadvendt. Veldig spesiell følelse rett før det skal skje, forberedelsene inne på opr.stua, det å ligge på opr.bordet med bedøvet underkropp...

Smerter og rekonvalesenstid etterpå har vært ganske likt fra gang til gang. Noen variasjoner kanskje men alt i alt ikke så forskjellig. Ganske vondt i starten, bedre og bedre etterhvert. Nesten helt som før igjen etter 2-3 måneder. Liten infeksjon i såret etter nr 2 og 3 men ikke noe å snakke om. Mulig at jeg har hatt litt mer ubehag denne siste gangen, i form av småstikk og rare fornemmelser inne i magen. Men man glemmer så fort også, husker faktisk ikke nøyaktig hvordan det var de to første gangene.

 

Når det gjelder sammenvoksninger i magen, tror jeg dette er noe alle får, i større eller mindre grad. Selv hadde jeg ganske omfattende sammenvoksninger allerede etter første snitt. Både urinblæren og deler av tykktarmen hadde limt seg fast i livmoren og alt sammen var også festet til bukhinnen. Ikke så gøy å tenke på, særlig tatt i betraktning at dette kan føre til komplikasjoner på sikt i form av nedsatt blærefunksjon og tarmslyng, for å nevne noen. Og det blir jo ikke akkurat bedre etter flere KS.

Legene måtte faktisk jobbe mer og være ekstra forsiktige og pirkete siste gangen, pga de vansklige forholdene inne i magen.

Arret på magen er tynt og fint men har på en måte blitt "dratt" inn i magen (av de innvendige sammenvoksningene innbiller jeg meg) slik at det ligger dypt og skaper en slags kløft eller noe. Ikke så stygt men ikke noe fint heller. Var ikke sånn etter bare ett snitt.

 

Forøvrig er det jo en fordel å være i så god fysisk form som mulig og ikke være for overvektig, med tanke på å komme seg og unngå for mye plager og komplikasjoner etter en hvilken som helst operasjon, også KS. Men det er jo ikke lett når man er høygravid. Uansett er det viktig å komme seg fort på beina og i aktivitet etterpå for å unngå blodpropp, ihvertfall.

 

Du skriver om dødsangst og det kan jeg relatere til. Det har vel med å gjøre at man må igjennom en stor operasjon IGJEN og kan man være like heldig denne gangen og slippe komplikasjoner? Det er en følelse av å være hjelpeløs og utsatt. Tankene fokuserer på det som kan gå feil, uansett hvor liten sjanse det er for at noe skal skje.

Det er vanskelig for meg å gi råd om hvordan du skal takle disse tankene. På en måte så tenker jeg at det er et sunnhetstegn å ha sånne tanker, samtidig gjelder det å ikke henge seg helt opp i pessimistiske følelser. Hvis statistikk kan være noe trøst så har du jo oddsene på din side, det vil jo helst gå bra.

 

Selv er jeg så vågal at jeg ønsker meg en til, til tross for angst for snitt nr FIRE! Men jeg må nok vurdere det ønsket en stund til. ;-)

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Lurer på hvor de er som ønsker seg keisersnitt nå? Det dere beskriver her er jo absolutt ikke noen dans på roser.

 

Skal ha mitt 2 selv og gruer meg veldig. Var veldig vondt sist og blir sikkert ikke bedre nå.

 

Bra at noen kommer med nøkterne historier om keisersnitt for det virker veldig rosenrødt for noen her som faktisk aldri har født eller tatt ks før.

 

Lykke til jenter )

[Anonym bruker]

Linsa1

 

Kan du kopiere innlegget ditt og legge det inn på tråden om at noen leger osv. anbefaler ks??