Et mirakel barn.

[Anonym bruker]

Jeg er et bevis på at dere ikke må gi opp. Jeg hadde min første missed abortion en vinterdag for tre år siden. Så ble det en til i juni. Og en ny, til høsten. Så kom vinteren i et nytt år og jeg mistet i ma nok en vinterdag. Så ble det en ny ma til påske.

Snakk om å leve i ett vakum. Venninne etter venninne fødte barn på "mine" terminer. Og de var så vakre der de struttet med magene sine. Best husker jeg de høygravide jeg så på gata på vei til utskrapning. Gang etter gang.

Det virket så sinsykt urettferdig. Jeg skulket ofte gravide venninnetreff. Etter som tiden gikk og kommentarer om babyprosjekt ble for nærgående, valgte jeg noen få venninner jeg betrodde meg til. Men det var gjennom bøker og nettsider lik denne siden som ga meg trøst og håp.

Når en mister sitt spirende liv gang på gang, er det lett og legge seg ned og tenke at livet ikke er bra. Hver dag blir med forbehold. Jeg tror det veldig sterke fokuset også handler om å ha kontroll på kroppen sin og føle seg lik som alle andre. For det er det en tror; hele verden er gravid, bare ikke jeg. Også er det så nederlag. Kroppen min klarer ikke det som alle andre kropper klare. Derfor blir jeg gal!

 

Jeg var desperat etter å bli gravid så fort jeg var kommet hjem fra utskrapningene på sykehuset. Fordypet meg i bøker og nettsider og var i kontakt med Anne Flem Jacobsen/Ullevål sykehus. Hun hadde sett på prøvene mine etter utredningen, som vel egentlig ikke viste noe unormalt, men satte meg på Fragmin og Albyl-E. Så da jeg ble gravid for 6. gang var jeg ganske stressa og til tider hysterisk.

Fast bestemt på å sykemelde meg, kontaktet jeg også Helse Sør i Porsgrunn. Der fikk jeg fantastisk hjelp fra Fertilitietsklinikken. (Jeg hadde lest en artikkel i KK om habituell abort og gode resultater fra denne klinikken.) Jeg var nå ikke lenger interessert i å høre fra Ullevål Universitetssykehus at en bare må vente til naturen ordner opp.

Jeg fikk Ovitrell sprøyter, Hcg tilskudd, som jeg tok to ganger i uken de første ukene. Fragmin og Albyl-E tok jeg hver dag. Jeg fikk sykemelding, ukentlige ultralyd og prøvde å tenke så positivt som mulig. Og ettersom ukene snek seg av gårde, ble jeg for første gang kvalm. (Bivirkninger av Ovitrell gir kvalme, leste jeg på pakken. Men det var uansett ett tegn. Et godt tegn, tenkte jeg) Bilturene til Porsgrunn begynte å bli slitsomme. Så jeg kontaktet min faste gynekolog og fikk videre oppfølging i Oslo.

Gal av engstelse dro jeg for å ta ultralyd i uke 9. Jeg hadde mistet alle spirene i uke 7-8. Legen min ble stille da hun tittet på ultralydskjermen sin og jeg kjente at alt blodet forsvant fra hodet mitt. Hun slo av lyset og tittet en gang til på skjermen. Jeg husker jeg stirret inn i bokhylla hennes. Helt hjernedød. "Ja, her er det liv!, sa hun. Bare se selv." Men jeg klarte ikke. Begynte bare å gråte. I flere minutter.

Dette var en rekord! Så der og da bestemte jeg meg for at dette skal gå bra. Nå tenkes det bare positivt. Denne gangen SKAL det gå...

 

Hun ble født en varm sommerdag i mai. To uker på overtid. Men det var helt greit. For hver dag hadde vært en lykkedag og hver kilo var lykkekilo og hver natt med atten dobesøk var lykke det også.

 

Jeg møtte mange leger på min vei og den klokeste sa;

"Det blir ikke barn hvis du gir opp. Prøv en gang til."

Noen av oss må gjennom tøffe stunder. Og vi blir sterke av det.

Hver natt legger jeg hånden min på hjertet hennes. Et mirakel barn.

 

mirakelmamma

 

(jeg har lagt ut dette innlegge flere steder i håp om at alle får med seg en positiv historie før dere tar ferie. Etter min femte ma ga jeg kroppen min en pause. Hodet også. Jeg passet på å kose meg gjennom sommeren med vin, latter og mye kjærestetid.

God sommer til dere alle og lykke til. Ikke gi opp.)

[-lucy-]

tusen takk for nydelig innlegg!

[stratosen_er mamma_]

helt enig...tusen takk anonym... dette gir håp til oss som mister, at vi en gang kan klare det:)

[♥En søt og ny søtnos i magen♥]

Takk!

 

Og gratulerer!