Et mirakel barn.

[Anonym bruker]

Jeg er et bevis på at dere ikke må gi opp. Jeg hadde min første missed abortion en vinterdag for tre år siden. Så ble det en til i juni. Og en ny, til høsten. Så kom vinteren i et nytt år og jeg mistet i ma nok en vinterdag. Så ble det en ny ma til påske. Alle gangene hadde jeg sett et lite hjerte banke, men de forsvant for meg gang etter gang.

Snakk om å leve i ett vakum. Venninne etter venninne fødte barn på "mine" terminer. Og de var så vakre der de struttet med magene sine. Best husker jeg de høygravide jeg så på gata på vei til utskrapning. Gang etter gang.

Det virket så sinsykt urettferdig. Jeg skulket ofte gravide venninnetreff. Etter som tiden gikk og kommentarer om babyprosjekt ble for nærgående, valgte jeg noen få venninner jeg betrodde meg til. Men det var gjennom bøker og nettsider lik denne siden som ga meg trøst og håp.

Når en mister sitt spirende liv gang på gang, er det lett og legge seg ned og tenke at livet ikke er bra. Hver dag blir med forbehold. Jeg tror det veldig sterke fokuset også handler om å ha kontroll på kroppen sin og føle seg lik som alle andre. For det er det en tror; hele verden er gravid, bare ikke jeg. Også er det så nederlag. Kroppen min klarer ikke det som alle andre kropper klare. Derfor blir jeg gal!

 

Jeg var desperat etter å bli gravid så fort jeg var kommet hjem fra utskrapningene på sykehuset ( jeg ventet alltid en syklus for å være på den sikre siden). Fordypet meg i bøker og nettsider lik denne og var i kontakt med Anne Flem Jacobsen/Ullevål sykehus. Hun hadde sett på prøvene mine etter utredningen, som vel egentlig ikke viste noe unormalt, men satte meg på Fragmin og Albyl-E. Så da jeg ble gravid for 6. gang var jeg ganske stressa og til tider hysterisk.

Fast bestemt på å sykemelde meg, kontaktet jeg også Helse Sør i Porsgrunn. Der fikk jeg fantastisk hjelp fra Fertilitietsklinikken. (Jeg hadde lest en artikkel i KK om habituell abort og gode resultater fra denne klinikken.) Jeg var nå ikke lenger interessert i å høre fra Ullevål Universitetssykehus at en bare må vente til naturen ordner opp.

Jeg fikk Ovitrell sprøyter, Hcg tilskudd, som jeg tok to ganger i uken de første ukene. Fragmin og Albyl-E tok jeg hver dag. Jeg fikk sykemelding, ukentlige ultralyd og prøvde å tenke så positivt som mulig. Og ettersom ukene snek seg av gårde, ble jeg for første gang kvalm. (Bivirkninger av Ovitrell gir kvalme, leste jeg på pakken. Men det var uansett ett tegn. Et godt tegn, tenkte jeg) Bilturene til Porsgrunn begynte å bli slitsomme. Så jeg kontaktet min faste gynekolog og fikk videre oppfølging i Oslo.

Gal av engstelse dro jeg for å ta ultralyd i uke 9. Jeg hadde mistet alle spirene i uke 7-8. Legen min ble stille da hun tittet på ultralydskjermen sin og jeg kjente at alt blodet forsvant fra hodet mitt. Hun slo av lyset og tittet en gang til på skjermen. Jeg husker jeg stirret inn i bokhylla hennes. Helt hjernedød. "Ja, her er det liv!, sa hun. Bare se selv." Men jeg klarte ikke. Begynte bare å gråte. I flere minutter.

Dette var en rekord! Så der og da bestemte jeg meg for at dette skal gå bra. Nå tenkes det bare positivt. Denne gangen SKAL det gå...

 

Hun ble født en varm sommerdag i mai. To uker på overtid. Men det var helt greit. For hver dag hadde vært en lykkedag og hver kilo var lykkekilo og hver natt med atten dobesøk var lykke det også.

 

Jeg møtte mange leger på min vei og den klokeste sa;

"Det blir ikke barn hvis du gir opp. Prøv en gang til."

Noen av oss må gjennom tøffe stunder. Og vi blir sterke av det.

Hver natt legger jeg hånden min på hjertet hennes. Et mirakel barn.

 

mirakelmamma

 

[lioevr- Verdens lykkeligste]

så utrolig flott innlegg mirakelmamma.

akkurat det jeg trengte å lese nå.

tusen hjertelig takk for oppmuntringen da blir det vel vår tur en dag også

ta godt vare på deg og dine.

 

kjempeklem fra

[Gjest]

Dette er en historie som gir håp! Så bra å høre at alt gikk bra med deg til slutt!

 

Jeg har mistet 3 ganger, og er gravid igjen nå og har fått albyl-e og crinone av legen min. Går til UL hver uke, og håper at jeg får samme resultat som deg. Jeg er 7+4 idag, og skal til ny UL imorgen.

[Anonym bruker]

 

Det blir din tur. Men veien er bare litt lenger for noen av oss. Du blir jo gravid. Og det er det som også gjør det så veldig vondt og trist. Gang etter gang. Min første gang var forferdelig trist. Andre gang var et sjokk. Tredje gang brøt jeg helt sammen. Fjerde gang hadde jeg et håp. Femte gang ble jeg sint. Og så satt hun!

 

Det er fint å ta noen tilleggs medisiner. Du trenger noe å tro på. Og du trenger ro. Gjør fine ting som du liker å pusle med. Ta deg også en pause fra dette forumet mens spiren vokser seg sterk. Tenk på andre ting. Legg deg ned og se for deg hvordan du ser ut høygravid, vaggende til butikken, eller i en sommerkjole tre mnd på vei...

 

Jeg tenker på deg. Vi satser på at dette er DinTurNå.

 

mirakelmamma

[*bombobadilla*m*BABY<3+spire]

En tøff tur mot et ubetalelig mål.... For en fantastisk og oppløftende historie :-) Tusen takk for at du ville dele den med oss!!

 

Klem

[Lille skatt *38 uker*]

Takk for at du delte historien din med oss. Tror den ga mange av oss litt håp. Jeg kjenner hvertfall at jeg måtte smile )

[Gjest]

dytte opp.....

[kirsty*2barnsmamma]

Oi, dette var interessant! Skal ta dette med til gynekologen min jeg! Tusen takk for at du delte med oss :-)

[evigoptimist]

Jeg håper jeg bærer mitt mirakelbarn nå!!! Følger oppskriften din - og blir tatt utrolig godt vare på i Porsgrunn.

 

Tusen Takk for at du delte din historie=)

[go*mamma*n]

dette var sterk lesning, mirakelmamma.

Men så utrolig bra at men kan få det lille ekstra med hjelp når man trenger det så mest.

Blir helt rørt her jeg sitter...

 

kjempe bra du delte sin historie, det trengs på en forum som dette

klem