1 år siden MA av tvillinger

[dølå]

Kjenner at jeg gruer meg til dagen kommer.

Har hatt 4 sa og 2 ma. Dette i løpet av en 7 års periode.

 

Men den jeg hadde i fjor var jævlig. Hadde nesten kommet til uke 20. Og skulle bare innom legen for videre sykemelding, og da spurte jeg om vi kunne høre på fosterlydene. Som sagt, så gjordt. Men syntes legen ble litt rar i ansiktet mens han strevde med å finne hjertelyden. Vi hadde jo hørt den før sa jeg. Og jeg hadde jo vært på ul for 2 uker siden.

Men for sikkerhetskyld blei jeg sendt til sykehuset for ul. Og det var der sjokket kom. Hadde hatt ma med begge rund den uka jeg var på ul..... Så da hadde jeg altså gått med dei døde ca 2 uker.

 

Sjokket er ikke over ennå, fordi av og til håper jeg at jeg skal våkne fra marerittet, og fremdeles være gravid.

 

Å dette er 1 år siden nå.

Holder jeg på å bli gal??????

Noen som har noen råd????

[Gjest]

Det er veldig tøft det du har vært gjennom.

Selv opplevde jeg MA i fjor i uke 18, men det blir jo bare barnemat mot alt du har vært gjennom.

 

Håper du har noen å prate med, f.eks fastlegen din, hvis du ikke synes det hjelper kan legen gi deg henvisning til psykolog. Tror det er viktig å få ut alt du grubler på til en person som kan være mest mulig objektiv.

 

Du har jo også mulighet til å få full utredning siden du har mistet så mange ganger, kanskje de kan finne en årsak som gjør at de kan gjøre tiltak ved et nytt svangerskap?

[dølå]

Har fått vist hva som er galt med meg.

Har APC mangel i blodet, som gjør at kroppen danner blodpropper.

Men det var vist ikke alvorligt nok til å få blodfortynnende ved en graviditet sa dei mellom dei 2 siste ma'ene.

 

Så da lurer jeg på hva alternativet mitt er nå da????

Dei tok obduksjon av tvillingene, og fant da en del blodpropper i morkaka. Men det var vist ikke nok til å få noe mer utredning.

 

Er temmelig oppgitt og fortvila fortiden.

Alle går liksom rundt med struttemager føler eg.

Ofte lurer jeg på hva i all verden jeg har gjort som fortjener en slik skjebne å ikke klare bære frem et høyt ønsket barn.

 

Men nok om grublerier.

Takk til dere (liten kuling) som orker å lese.

[Måånestråle]

Du har vært gjennom en helt ekstrem opplevelse, og det er ikke noe rart at du sliter med det et år etterpå. Slike ting sitter nok i kroppen i lang lang tid. Jeg hadde tatt en prat med fastlegen for å høre hvilken oppfølging/hjelp du kan få ved neste graviditet. Når de vet hva som er galt, må de da kunne gjøre NOE??!

 

Du holder ikke på å bli gal. Du sørger, og det er helt naturlig.

 

Ønsker deg alt godt, og håper du får god oppfølging neste gang.

Trøstende klem fra

[Gjest]

Jeg ville tatt en ny prat med legen om hva som kan gjøre ved en eventuell ny graviditet, og hvis du ikke synes fastlegen hjelper deg nok, er det kanskje et alternativ å skifte lege?

 

[dølå]

Da er 1 årsdagen overstått.

Tente 2 lys for mine ufødte tvillinger. Og gråt en hel masse tårer. Kan nesten ikke tro at jeg ikke skal få se dem mer. Har et bilde av dem etter fødselen. Men det er bare jeg som klarer å se på det. Min mann syns det er helt grusomt å se på dei små, søte englene våres.

 

Nå håper jeg bare at livet kan bli litt mere rettferdig, for akkurat nå føles det helt blodigt urettferdig at vi ikke skal få holde vårt eget barn snart. Men en ting vi har lært er at livet aldri blir rettferdig. Samme hva folk sier.

 

Tenker masse på dere andre som har opplevd noe liknende. Jeg vet så alt for godt hva dere går gjennom. Men opp med hodet. Vi skal komme oss gjennom det sammen. Ta vare på deres nærmeste, og ikke minst mann/kone.

 

Klem fra en fortvilt, men fattet englemor