Tvillinger og parforhold?

[emlyn]

Starter denne her jeg, selv om vi strengt tatt ikke er tvillingforeldre helt ennå... allikevel regner jeg med at noen har barn fra før, og kanskje noen erfaringer å dele. Det er så masse folk på de andre listene, diskusjonene blir så ofte uoversiktlige...

 

Men greia altså: Hva tror dere er hemmeligheten for å bevare et godt parforhold når man har fått barn, og kanskje særlig tvillinger fordi det da blir ekstra travelt?

Mannen min og jeg har vært sammen i snart åtte år, og vi har ikke hatt noen krise. Vi har selvsagt kranglet, men vi har aldri tvilt på forholdet eller hverandre. Dette gjelder ennå. Vi kjenner hverandre godt, og prøver å beholde en god kommunikasjon, men vi har jo aldri hatt barn før...

Vi har snakket mye om at etter ungenes ve og vel er VI det viktigste - som et par. Ikke trening, andre venner, jobbene våre osv. Det er også viktig, men i tredje rekke.

 

Allikevel - hvilke utfordringer, rent konkret, tror dere man vil møte, uansett hvor forberedt man er? Når man er dødssliten og trøtt og føler at man aldri har tid til seg selv...

Hvordan takler eller håper dere å takle det, tror dere? Noen tips, tanker?

 

[Solskinnsjenta]

Vi har også tenkt på dette. Vi venter våre to første nå i juli/august, og har vært sammen i 7 år. Som dere har vi heller ikke hatt noen store kriser å snakke om.

Vi har vel kommet frem til at det å holde på kjæresteforholdet vil være utrolig viktig. Vi skal flytte nærmere mine foreldre, og kommer til å bruke dem og annen familie/venner som barnevakt en del slik at vi kan ta oss tid til å være bare oss innimellom. Dette er ihvertfall intensjonen...

Tenker at en av de største utfordringene, for oss ihvertfall, kommer til å gå på rent praktiske ting som husarbeid. Han skal jobbe - ny jobb - og jeg skal gå hjemme med tvillingene første året. Det å gå hjemme med barn regner jeg som fulltidsjobb, så hvis han forventer at jeg skal ta alt husarbeidet blir det baluba. Samtidig vet jeg at han kommer til å være kjempesliten når han kommer hjem, og ikke i humør til å vaske gulv osv. Regner med at vi må ordne en noe rigid ansvarsfordeling - han har ansvaret for kjøkken og loftstue, jeg for stue/bad osv.

Vi kommer vel til å ta det som det kommer, og regner med at forholdet vårt er sterkt nok til å takle dette også

[bodilnf]

Bra at fu tar opp dette viktige temaet!

 

Vi er i samme situasjon som dere. Har nok aldri hatt noen store krangler og har vært sammen lenge, bodd sammen i over 15 år faktisk. Er enig om det meste som er vesentlig, også når det gjelder barn og oppdragelse. ..så jeg regner jo med at det skal gå bra, men er klar over at det nå blir en annen situasjon. Vi vet jo ikke hvordan det blir egentlig med barn og tidspress osv.

Tenker at vi må få tid til å være bare oss av og til, og håper det ordner seg med barnepass så vi får den muligheten.

 

Tror egentlig at mye er gjort ved at vi er klar over at det kan bli et problem, har reflektert over det osv. på forhånd.

 

[emlyn]

Solskinnsjenta, vi har bestemt oss for å få vaskehjelp, jeg håper 1x/uka. Tror det kommer til å lette stresset VELDIG, og forhindre både irritasjon og konflikter, samt frigjøre tid til andre ting. Det er en prioritering vi er villig til å gjøre økonomisk!

Foreldrene mine har 4 barn og er begge selvstendig næringsdrivende i helsesektoren, og mamma påstår seriøst at det er takket være at de alltid har hatt vaskehjelp at de fremdeles er gift etter 32 år...

 

[Coria]

Tror dette er viktig å tenke på ja. Vi har et barn fra før også i tillegg til tvillingene på to måneder, og vi merker nå at det ikke er så mye tid nei. Vi tenker som flere her at vi må prioritere å bruke penger på å få litt hjelp. Vi har derfor vaskehjelp, og vi kommer nok til å ha det oftere når jeg begynner å jobbe. Da kommer også minst en av oss til å gå ned i redusert stilling for å få dagene til å gå i hop.

 

Ellers tror jeg det er viktig å prioritere tid sammen hver dag fremfor å få barnevakt og komme seg ut alene (selv om det også er veldig stas altså!). Vi prøver å få lagt barna, sånn at vi har et par timer sammen hver kveld. Det er også viktig å være organisert og utnytte tiden, slik at man ikek bruker all fritid til å ordne ting eller krangle om det som ikke er gjort.

 

Og husk at barn, og spesielt babyer, er greie å ta med rundt på ting og kan sove de fleste steder. Det går kanskje ikke akkurat på parforholdet, men det har noe å gjøre med at man må passe på å ha tid til å være seg selv og å treffe andre mennesker. Jeg blir i alle fall helt sprø hvis jeg bare går hjemme med barn for mange dager på rad.

[Anonym bruker]

Vi hadde vært sammen i over 10 år da våre tvillinger kom.

For alle forhold sier statistikken at ca 50% går fra hverandre.

For tvillingerforeldre er statistikken nesten 80% og de er like føyt som foreldre som får barn med missdannelser.

Vi endte dessverre opp med å skille oss.

Tvillingforeldreforeningen kan tipse om kurs vedrørende dette.

Tror det er veldig viktig å være klar over parforholds problemene dette gir.

Så også en statistikk på at man gikk ikke fra hverandre før barna hadde passert 4 (tror jeg) så man må fortsette å jobbe selv om man har "overlevd" de to første årene.

Man må aldri finne på å ta hverandre for gitt.

[emlyn]

Anonym, hvor har du den statistikken fra? 80 prosent høres jo helt vanvittig ut, da kan man jo nesten skille seg med en gang. Må innrømme at jeg er ganske skeptisk.

 

Faktisk er den 50%-statistikken for ekteskap man hele tiden hører om ikke helt nøyaktig heller. Ja, 50 % av alle ekteskap går i oppløsning, men det er underkategorier. Ens egen sjanse for å bli skilt avhenger av familebakgrunn (om foreldrene er skilt); inntekt; utdanningsnivå; om man bor på land eller i by osv. (Kunne funnet kilden fra dette til deg, men det sto i et tidsskrift jeg har som ligger nederst i en flytteeske, så har det ikke tilgjengelig nå!). Det betyr at for noen er sjansen høyere enn 50%, for andre lavere.

 

Man må være veldig kritisk når man leser statistikk... og i alle fall ikke tro på medias tolkning av dem (jeg er journalist, så jeg vet!)

[Anonym bruker]

Statistikken fikk jeg da jeg var på et foredrag om tvillingforeldre for ca 7 år siden. Husker jeg fjåset av det tallet, og mente at det iallefall aldri ville ramme meg eller de andre tvillingforeldrene jeg hadde blitt kjent med.

Ingen skillsmisser hverken på fars eller min side, og vi har begge høyere utdanning, så vi var ikke i den typiske faresonen.

Men vi gjorde klassiske feil, som å slutte å kommunisere. Han synes at dette med barna var så slitsomt at han trakk seg litt unna. Jeg på den andre siden prøvde å være snill, og tok derfor over der han ikke strakk til.( istedet for å stille krav)

Plutselig hadde vi ikke kysset, elsket eller kranglet på et par år. Da vi kom til familierådgivning var det ingen følelser imellom oss. Vi var som søsken. (sånn er det i dag også. Vi har ikke et vondt ord å si om hverandre) Man kan rette opp i mye, men man kan ikke bestemme seg for å elske og begjære noen.

Skulle ønske jeg kunne si at det bare skjedde oss, og ikke de andre tvillingforeldrene, men dessverre. Det er jo mange av de som er sammen, men ganske mange har fått litt hjelp.

 

Ta godt vare på hverandre, og lær av andres feil.

Går ting i stå, så ta forholdet på "service"

Om det enten er å dra på familierådgivning, eller en kjærlighetsferie for 2 til Roma.