makan til frekke folk!

[Gjest]

vi skulle besøke moren til stefaren min på gamlehjemmet.. jeg fant ut jeg skulle bli med bare for å hilse på, hender jeg gjør det.

Når vi kom dit var søstra til stefaren min og hennes familie der å...

Ikke sa noen av de hei til meg, hverken søstra eller mora hans...

vi satt der kansje to timer, på denne tiden sa ingen ett ord til meg, ikke ett spm om ungen eller noe som helst.. mora hans satt å stirra på magen min men heller ikke hun sa noe.. de behandlet meg akkurat som om jeg var luft og sa ikke engang hadet da jeg dro...

makan til uhøflighet vel? de svarte ikke da jeg snakka til de engang, de bare så rart på meg... dette er mennesker jeg har "kjent" siden jeg var 7 år...

de har aldri brydd seg særlig før heller, men de pleide i det minste å spørre hvordan det sto til, nå var det som om jeg ikke eksisterte.. hva i all verden skulle det være godt for? skjønner hvor stefaren min har kaldheta si fra i allefall!!!!

[ღFiskenogPrinsessa2007ღ]

dette er ikke normalt nei!! Makan! var det ingen som sa noe til de heller?

 

[Gjest]

mamma prøvde jo engasjere de da med å ta på magen min og spørre om han sparka og sånn.. liksom for å få de til å gidde legge merke til meg å, men de overså det suverent.. de er jo faen meg ikke rett:( ble jo skikkelig skuffa jeg:(

[Gjest]

For noen folk, hadde blitt forbanna jeg..Ehm, du kjenner liksom disse folka, å er så og si i familie med de..Jeg hadde forventa at de sa noe, eller hvertfall spørte hvordan det gkk!!

 

[Gjest]

forventet jo jeg å, men ikke ett pip, ikke ett ord sa de til meg, selv om jeg snakka til de så svarte de ikke:( jeg fatter ikke hva jeg noensinne har gjort for å fortjene denne behandlingen av de:(

[Tarzan06]

Det er ikke lett å bli klok på folk, nei. Jeg har et utmerket forhold til min stefar og hans familie, men det er verre med min biologiske far. Tok kontakt med ham da jeg var 16 år, og var på besøk første gang da jeg var 18. Da hadde de nettopp fått barn nr. 3 - min halvsøster. Jeg ble tatt hjertelig imot av hans kone, og har holdt kontakten, men etter at farmor døde har det kjølnet betraktelig. De to eldste var i 30-årsdagen min, utdrikkingslaget og bryllupet mitt. Året etter giftet den eldste seg, og jeg fikk ingen beskjed. Nå vil de visst ikke ha noe mer med meg å gjøre!

Ingen jeg kjenner skjønner noen ting. Har alltid tenkt at når jeg blir gravid så vil jeg gi dem en sjanse, vil jo at barnet mitt skal bli kjent med hele slekta si. Men samtidig vet jeg ikke om det er verd å utsette meg for den potensielle skuffelsen. De skal i alle fall få klar beskjed om at dersom de velger å involvere seg, så får de står for det, og ikke plutselig ombestemme seg, slik som de gjorde med meg (etter 15 år!).

Hva synes dere? Er det verd et forsøk??