Jeg har lurt min kjære - nå skal han bli far...

[Anonym bruker]

Jeg er kjempelykkelig over å være gravid, men har samtidig utrolig dårlig samvittighet fordi jeg bestemte meg på egen hånd for å slutte med p-piller. (Ja, jeg er en forferdelig egoistisk person...)

Vi har diskutert barn i mange år, jeg har aldri lagt skjul på at jeg ønsker meg barn, mens han er redd for alt mulig. (Jeg er overbevist om at han vil bli en god far, han er en omtenksom mann, og er flink med onkelbarna.) Dette har ført til at jeg til tider har vært meget deprimert, og ikke har sett meningen med livet. Humøret mitt svinger som en jojo, enkelte dager har jeg ikke orket å gå på jobb, men har sittet hjemme og grått og veid fordeler og ulemper ved å gjøre slutt på alt. Jeg har alltid tatt sterkt avstand fra selvmord, har opplevd det i familien, men har til min store skrekk opplevd at jeg begynner å få en viss forståelse for de som gjør det. Har aldri prøvd, har heldigvis alltid kommet frem til at det ville være utrolig dårlig gjort mot familie og venner.

Jeg har prøvd både å ikke snakke om barn, og jeg har prøvd å gi ham en tidsfrist (på flere måneder). Han har sagt at dersom jeg gir ham et ultimatum, så vil jeg nok få det svaret jeg ikke vil ha. Han gjør det ikke for å være slem, han er virkelig skrekkslagen for alt som kan gå galt.

Etter hvert som årene har gått har jeg følt at han blir mer og mer redd, og jeg var redd for at jeg vil ende opp med å hate ham fordi han nekter meg det jeg ønsker meg mest av alt i livet. Da ville jeg jo miste ham likevel.

Til slutt så jeg ingen annen utvei, jeg har passert 35, og har jo lest at fruktbarheten er på vei nedover. Derfor sluttet jeg med p-piller. Jeg sa det faktisk til ham også, men han trodde jeg tullet, og jeg gjorde ikke noe for å rette det opp. Regnet med at jeg ikke ville få sex dersom han visste om det.

Nå er han bare stille og prater lite - han vil ikke si noe han vil angre på senere. Han gråter mye, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Angrer på at jeg gjorde det på denne måten, men er jo overlykkelig på samme tid. Jeg ble gravid allerede etter 2-3 måneder, men det kunne jeg jo ikke vite på forhånd.

Har snakket med en venninne, som heller ikke så noen annen utvei for meg, og har også snakket med psykologen min om det. Han var redd for at jeg skulle bli suicidal dersom mannen min ikke taklet det. Jeg trodde/håpet at han kanskje ville bli glad likevel, at han bare ikke turde å ta avgjørelsen selv, men på en måte ville bli lettet over at den ble tatt for ham. Ja, jeg tror på julenissen, påskeharen og tannfeen også...

Hva mener dere? Jeg vet at det var utrolig dårlig gjort, men hva ville dere gjort i min situasjon? Og hvor mye forteller vi til familie/venner? Vil jo ikke at barnet skal få høre om det når det blir eldre, dersom det ordner seg etter hvert. Trenger litt trøst, selv om jeg vel ikke fortjener det...

[*stjerneklar med GULLSTJERNE*]

Huff, stakkars deg, og samtidig gratulerer så masse! skjønner at du blir stresset når han ikke vil, og du er redd tiden løper fra deg. Det er jo dårlig gjort å sette han i en uønsket posisjon som far. Jeg ser for meg to alternativer (det gjør nok du også), at din mann gradvis gleder seg til barnet likevel, eller at du bli kastet på dør/ velger å gå fra ham. Syns du bør være veldig ydmyk ovenfor din mann, og innrømme at det var veldig egoistisk gjort av deg. samtidig er det egoistisk av han også å ikke gi deg det barnet du ville ha. Vet du hvorfor han så absolutt ikke vil? Selvfølgelig vet du at dere burde funnet ut om dere ville ha barn tidligere, og når du viste at han ikke ville ha barn burde du vel egentlig skjønt at forholdet ikke er "liv laga" dersom du ønsket barn. Men dette hjelper ikke i ettertid når du nå venter barn. Jeg syns du skal fokusere på det positive i livet, at du har et mirakel som vokser inni deg, et hjertelig velkommen og dypt ønsket barn er på vei. Dersom din mann er dypt skuffet over dette, må du vurdere om det er lettere for deg å oppdra barnet alene, så du slipper å få dårlig samvittighet daglig og føle at du gjorde noe fryktelig galt. Håper du er helt ærlig med din mann og sier hva du virkelig føler, både i situasjonen du var i og nå som gravid. Det er mulig han er veldig redd for å bli far fordi han tror det vil bli så stor omveltning. det gjør nok det, men det vil nok være verdt det i det øyeblikket barnet blir lagt i hans armer... Dette hjalp sikket ikke. Bare noen tanker jeg gjorde meg da jeg leste det fortvilte innlegget ditt. Jeg håper det ordner seg, og uansett så ordner alt seg til slutt på den ene eller andre måten. lykke til..

[Anonym bruker]

tenker du tåler litt kritikk siden du skriver i forumet. jeg synes du skal ha repekt for at ikke alle ønsker seg barn, noe mannen din ikke gjør... Hva om situasjonen var motsatt???!!!

 

Husk: barnets beste!! (underbygger din handling det??)

 

Uansett hva jeg mener, ønsker jeg deg og dine lykke til!

[Anonym bruker]

Kjære deg, ,

 

jeg forstår at du er i en kinkig situasjon, men jeg synes også fryktelig synd i kjæresten din. Men jeg er helt sikker på at han ender opp med å glede seg til slutt- det mener jeg.

 

Men du skriver at du har vært/er til tider deprimert, og det ganske alvorlig. Jeg er ikke i tvil om at mannen din elsker deg siden dere har vært sammen i så mange år. Men grunnen til at han gjerne har vært redd for å få barn, kan jo skyldes at han har bekymringer for din helse? Jeg tror jeg hadde tenkt meg om to ganger selv, hvis jeg var redd for min manns hlse/psyke. Det betyr jo ikke at man ikke ønsker barn, bare ikke slik situasjonen er for øyeblikket.

 

Misforstår jeg helt nå? I tilfelle det er slik synes jeg du bør overbevise han om at du ikke har tenkt å gjøre noe fryktelig med deg selv (og nå også det lille barnet).

 

Jeg håper det ordner seg mellom dere. Ofte trenger man bare litt tid. Prøv å ta godt vare på deg selv oppi dette. Det lille mirakelet i magen din trenger en lykkelig mamma:-)

 

Jeg tror og håper for det beste for dere begge.

 

De fleste bekymringer blir aldri noe av. Jeg krysser fingrene for at det også gjelder dine bekymringer.

 

Klem.

[Anonym bruker]

Hvis situasjonen hadde vært motsatt, og jeg ikke ønsket meg barn, så tror jeg kanskje jeg ville gjort den andre parten oppmerksom på det før jeg fridde... Og ikke si ting som at "mine barn skal i alle fall ikke..." sånn og sånn. Det kan jo faktisk lett oppfattes som at han vil ha barn!

Etter hva jeg har skjønt, kan menn være litt trege når det gjelder avgjørelsen om å få barn, men dersom han var sikker på at han ikke ville ha, burde han sagt fra. Jeg føler meg faktisk også litt lurt - dersom han hadde sagt fra starten av at han ikke ville ha barn, ville jeg ikke ha innledet et seriøst forhold og tillatt meg å bli så glad i ham.

Barnet vil uansett ha en mor, besteforeldre, oldeforeldre, tanter m.m. som vil være veldig glad i det.

Uka før jeg visste at jeg var gravid, begynte min mann faktisk å åpne opp for at kanskje... men da hadde jeg jo allerede tatt min avgjørelse...

[Anonym bruker]

Årsaken til min depresjon var redselen for at jeg aldri skal få lov til å få barn. At jeg fortsatt er fortvilet er kanskje ikke så rart, men jeg ville aldri gjøre noe som kan skade det lille livet som vokser inni meg. Jeg er selvsagt redd for at noe skal gå galt, men akkurat den frykten vil jeg tro er ganske normal hos gravide. I mitt tilfelle er den redselen litt ekstra stor fordi jeg antar at dette er min eneste sjanse.

Men jeg håper at det ordner seg, han er tross alt ikke mer sint på meg enn at jeg får lov til å ligge på armen hans når vi legger oss - det må da være et godt tegn!

[LynxLynx]

Selv om det er utrolig dårlig gjort å lure mannen på den måten, kan jeg til en viss grad forstå deg, HI. Jeg hadde selv en sambo som ikke skulle ha barn, og jeg var verpesjuk til tusen. Han har alltid visst at jeg trengte å få barn, men har med rette tatt for gitt at jeg ikke ville lure han. En helt forferdelig situasjon, et av menneskets mest grunnleggende behov, reproduksjon, som ikke blir tilfredstillt.

 

År gikk mens han sakte men sikkert beveget seg fra "jeg skal ikke ha barn" til "jeg skal ikke ha barn enda" til "det er en del ting som skal være på plass før vi lager barn". Da han kom seg dit, fridde jeg... Og så har vi jobba med alt som skulle være på plass, økonomi, mental helse, jobb mm. Og nå er han så kosete med magen min at det nesten er for mye av det gode.

 

Mannen din vil kanskje tilgi deg, og forhåpentligvis komme over skrekken over alt som kan gå galt. Som du sier, det er et godt tegn at du får ligge på armen hans om kvelden, og ikke får den vonde avvisende ryggen... Like fult er det et svik mot hans tillit å gå bak ryggen hans, og du må gi han tid til å svelge det og aliere seg med situasjonen. Jeg har fått intrykk av at du ikke maser på han for å få han til å godtta at du er gravid, og det er bra. Mas vil bare føre til at han trekker seg mer unna.

 

Lykke til med magen, mannen og situasjonen.

[Anonym bruker]

Jeg støtter deg!! Har ikke tid til å skrive nå, men tar det i morgen. Du er 35, og jeg skjønner så godt ditt ønske. Nå er du det :-) Gratulerer!!!

Alt ordner seg. Trust me...det vet jeg alt om!! Stor klem

 

[Engulknappvirrevirrevapp]

Trasig situasjon for dere begge dette, men aller verst synes jeg det er for barnet, som faktisk er en uskyldig part opp i alt dette.

Skjønner godt at ønsket om barn var veldig sterkt, for de fleste mennesker blir det en gang i løpet av livet det. Men så har du faktisk også de mennesker som av en eller annen årsak ikke ønsker barn.

Jeg mener at man må få velge dette selv, så langt det er mulig.

Når dine og din samboers ønsker var såpass forskjellig, mener jeg heller man burde innse at man ikke vil det samme. Og da se på om man faktisk bør gå hver sin vei ( dersom ønsket var såpass stort fra din side)....

Og så synes jeg du bør skaffe deg hjelp for selvmordstankene dine, nå har du snart et barn å ta hånd om...

Ønsker dere lykke til, håper det ordner seg til det beste for dere....

 

[Miss Misantrop]

Tror det kommer til å ordne seg jeg. Lykke til som foreldre.

Også skal jeg skrive noe som helt sikkert blir upopulært:

Mannen din og du må slutte å syte nå. Dere kan ikke lenger bare tenke på hva dere føler hele tiden. Det er en jobb som skal gjøres. Et lite menneske som skal bli lykkelig. Selv om han ikke var med på avgjørelsen om at barnet skulle lages er det fortsatt hans barn og hans ansvar. Om han velger å gå i fra deg er en annen sak. Ønsker det all verdens lykke til, du er ikke den første damen som har gjort dette og heller ikke den siste.

[*Amy Lee 09.03.08 :) HAR FØDT!]

Jeg vil bare si gratulerer & lykke til jeg er sikker på at dette ordner seg,& at dere begge vil glede dere fryktelig over det lille underet