Frustrert og lei meg..

[Anonym bruker]

Jeg trenger noen gode råd og trøstende ord. Min samboer har to døttre fra tidligere forhold, en på 9 og en på 7. Hun på 7 er under utredning av ADHD. Jeg er relativt ung og har ingen erfaring på dette området. Jenta er så ufattelig slitsom, at jeg sliter med å finne en måte å takle dette på.

 

Hun bor sammen med sin mor, så vi har henne kun en til to helger i måneden, samt alle ferier. Hun er veldig urolig, løper og roper, kan ikke sitte stille i ti sekunder. Hun er usansynlig frekk og har noen grenseløse raseriutbrudd som kan vare i timesvis. Hun sliter med språket og det motoriske. Hun snakker som er barn på 3-4 år, og løper på det eneste treet som står i hagen, snubler i alt og springer rett ut i veien. Sliter med å få seg venner, kjefter på alle, og fårstår ikke hva nei betyr. Hun har hatt et modnings år ekstra i barnehage, før hun begynnte på skolen høsten 06. Dær må hun ha mye ekstraundervisning, og hjelpelærer hele tiden.

 

Hennes mor har diagnosen ADHD, og medisineres for det. Hun har vert under utredning i to år, også for asperger syndrom. Det heller mot ADHD, og vi håper det ikke tar så lang tid før hun kan medisineres for det.

 

Det største problemet er at hennes mor har gitt klar beskjed om at jeg ikke skal ha noe forhold til hennes barn. (Tror det er sjalusi inni bildet) Min samboer som er far til denne jenta, fornekter og fortrenger på en eller annen måte at datteren er syk. Han nekter å se problemet, og selv om jeg ber han lese om ADHD tror han ikke på hva legene kan og mener om ADHD. Han vet at hun ikke tåler sukker, men lasser innpå henne Cola og sjokolade. Han gir henne alltid det hun vil ha, hun legger seg når hun vil, spiser det hun vil, når hun vil, og raser dersom noe ikke går etter hennes plan. Og han lar henne bare gjøre det. Vi har en felles sønn på 6 mndr, som ikke får fred når han skal sove, og våkner gjerne opp flere ganger på kvelden, fordi jenta styrer og hyler gjerne til kl 1 på natten. Ikke kommuniserer samboeren med barnas mor, avtaler kun når barna skal komme. Jeg vet at hun har sagt til ham at jenta skal legge seg 19.30 og at hun får sovemedisin, noe samberen NEKTER å gi henne fordi det er "ekstremt" Han bryr seg ikke, og sier til meg at han kan ikke se promblemet med henne.

 

Jeg gruer meg til hver gang hun skal komme, får angst av og til. Det er som at jenta tar fullstendig kontroll over alt i det øyeblikket hun kommer inn døren. Jeg ser jo at jenta har det vondt, hun gråter mye. Og jeg kan ikke gjøre noe. Ikke gjør foreldrene noe heller, det var skolen som kontaktet PPT. Moren bytter bosted og kjæreste titt og ofte, og legger urealistiske planer hele tiden, og er meget spontan av seg. Og faren fornekter at datteren er syk. Kan noen gi meg noen råd og tips til hva jeg kan gjøre, og for å takle dette på best mulig måte? Jeg er veldig glad i jenta, og ønsker det beste for henne. Er mye lei meg pga hennes situasjon.

 

[Anonym bruker]

Hjelpe meg, for en situasjon!

Høres ut som om far gjør sitt beste for å sørge for at jenta ikke får rutiner å følge - noe som er ekstremt viktig dersom det dreier seg om ADHD.

Mor er vel ikke noe stort bedre, siden hun stenger deg ute i denne situasjonen og ellers oppfører sef relativt ustabilt. Høres jo ut som om det hadde vært bedre om de voksne her hadde spilt på lag....

 

Jeg er redd jeg ikke har noe godt råd i denne situasjonen, ettersom de biologiske foreldrene vel har all rett på sin side til å bestemme hvordan de vil ha det... Men utrolig at de ikke ser jentas beste?

Kan du ta kontakt med pp-tjenesten? Hva sier far når dere diskuteer situasjonen? Han kan vel ikke mene at dere har en OK situasjon hjemme med all den uroen og raserianfall og mangel på rutiner?

 

Nesten skummelt forresten - du beskriver en situasjon som høres identisk ut med den kompisen til gubben min har... Kompisen har en datter fra tidligere forhold - og han har en sånn eks, og oppfører seg akkurat slik i forhold til datteren (som jeg mistenker at har ADHD; men det vet jeg jo ikke da...).

Felles skjebne er vel ikke felles trøst i denne situasjonen, snarere tvert i mot - flere barn som lider.

 

Tror du får konsentrere innsatsen din på å få far til å innse hva som skjer. At pp-tjenesten har tatt kontakt burde få varselklokkene til å kime hos de fleste....?

[Anonym bruker]

Takk for svar:)

 

Hjelper å snakke med noen som kan forstå. Samboeren sier at han forstår at hun trenger struktur i hverdagen, men han praktiserer det ikke. Han sier også at han ser ikke på jenta som noe problem, bare litt aktiv. Selv om han har fått mange brev fra PPT som beskriver akkurat det jeg skrev i sted. Men han er utrolig tolmodig, rolig og tar det meste som det kommer, noe som egentlig er positive egenskaper i seg selv. Han påstår at han forstår at dette er et problem for meg, da jeg er ung og uerfaren på dette området. Han tror at han kan greie og "omforme" datteren til "normal" sålenge han behandler henne som at hun var frisk. samma hva leger, psykiatere og PPT sier, skal han gjøre ting på sin måte. Vi har snakket mye om denne situasjonen, og han har lovet at han skal praktisere noen av mine metoder, som å legge henne halv ni, faste måltider osv. Noe jeg mener er generell barne oppdragelse, som skal gjelde for alle barn. Men er ganske sikker på at det blir bare med ordene.. Er så sinnsykt frustrerende å måtte se på dette, og ikke kunne gjøre noe for denne lille gojenta. Kan jeg ta kontakt med PPT da? Hvordan kan det hjelpe?