Xenaens fødselshistorie

[Xenaen]

Seks dager over termin – våkna jeg klokka ti med ei rie. Sendte sporenstreks melding til min mann om at han måtte komme til byen. 20 rier etterpå ringte jeg føden - som syntes det var litt ”lite” igang til at jeg trengte å komme, men jeg dro likevel. Hadde tre cm åpning da jeg hadde sittet i registrering en 20 minutter. Riene var ikke spesielt vonde, men det føltes godt å stå når de kom. Fikk heldigvis lov å reise meg mens jeg satt i ctg!

 

Søster mi kom klokka elleve, hun strøk ryggen og det hjalp godt. Ingen følelse av å dø her i gården i alle fall. Fikk et klyx og gikk på do, eneste resultatet av det var at vannet gikk!

 

Halv ett kom mannen, og nå var det lite opphold mellom riene. Hadde en halvveis plan om å sende søster ut når det ble verre, men det ble nå ikke sånn. Klokka 13.20 starta pressriene. Jordmor var av denne nye typen som ikke sjekker så ofte, og mener at naturen får gå sin gang. Så jeg pressa i litt forskjellige stillinger, og etter ei stund sjekka ho. Og ungen var ikke kommet ned i bekkenet. Jeg måtte snu på meg, og det kom enda ei jordmor. De konfererte nå ei stund og fant ut at ungen lå feil – som stjernekikker. Det begynte å bli tungt, og det ble dessuten vaktskifte. Men jordmora ”mi” ville ikke gå.

 

Så kom ho som skulle overta. Jeg hilste visst på henne, men husker ikke helt. Lå med lystgassmaska godt pressa over nesen. Skulle prøve å puste meg over noen pressrier for å se om ho ville snu seg da. Gikk ikke så bra. De konfererte med barnelege, trur ungen begynte å få lavere puls under riene. Så ble jeg lagt over på fødeseng (hm, trur faktisk jeg gikk sjøl!) og opp i bøyler, og jordmora (ho nye) starta å si når jeg skulle presse, jeg pressa tre ganger pr rie. Dryppet ble skrudd opp på fullt, for nå måtte ungen ut.

 

Hørte jordmora si at de skulle hente legen (for å ta ut ungen med sugekopp/vakum) men i det legene kom, så kom også ungen! Så da slapp jeg heldigvis det. Trudde jeg hadde revna fra framst til bakerst siden jeg måtte bare presse på, og at hodet ikke ble stående å tøye mellomkjøttet, men det ble ikke ett sting engang.

 

Ungen var helt blå, men ho rørte på seg og blinka, så jeg var ikke så himla redd da de bare klipte navlesnora og gikk rett ut med ho. Det tok ikke så lang tid før ho var inne hos oss igjen, søte lille pia vår, med STOR Donald-kul på hodet, den delen som kom først.

 

Det ente med over to timer med pressrier, og det var tungt. Men alt i alt var det en fin fødsel, og ungen var våken og klar (typisk de som går over termin) Ei vakker lita jente!

 

Lykke til alle dere som går og venter, hvordan fødselen blir kan ingen garantere – jeg har født to ganger før og dette var helt annerledes igjen! Så slapp av og la kroppen ordne opp! Stor klem til dere alle!