Skulle ikke ha fortalt venninne?

[Anonym bruker]

Jeg fortalte ei venninne på msn at jeg har hatt en MA. Å fortelle slikt på den måten er vel ikke drømmemåten å gjøre det på. Det forstår jeg godt, men nå var nå en gang slik det skjedde. Alt jeg fikk til svar var "huffda", og siden logga hun seg av.

 

Jeg må innrømme at jeg hadde ventet meg litt mer trøst og støtte fra henne. Spesielt siden hun er gravid selv, og er kommet langt i svangerskapet. Alt står bra til med henne og babyen. Derfor tenkte jeg at hun kanskje var en av dem jeg kjenner som kunne forstå hvor tungt det vil være å miste gjennom en ufrivillig abort.

 

Sitter tilbake og angrer på det jeg fortalte. Lurer fælt på hva jeg skal gjøre nå. Frister jo ikke å ta mer kontakt med henne nå siden hun i viste nevneverdig intresse i det hele tatt...for noe som har vært noe av det tyngste jeg har opplevd noen sinne.

 

Andre som har opplevd lignende?

[Anonym bruker]

Det var da en underlig måte å reagere på? Kanskje hun ikke visste hva hun skulle si? Hvor nære er dere egentlig? Tipper hun kommer tilbake med en litt annen reaksjon etterhvert. Jeg syns ikke du skal angre, man må vel kunne fortelle venner om sånt samme om det er på msn eller sms om man snakker med dem. Det har nå jeg gjort i alle fall. De fleste har reagert normalt ved å gi meg støtte og trøst.

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd noe lignende. jeg og ei venninne gikk gravide sammen. vi var sammen hver eneste dag i tre mnd. Men så mistet jeg da jeg var tre mnd på vei, hun var en mnd lenger enn meg. Hun var hos meg da jeg kom hjem fra sykehuset, og vi snakket om det som hadde skjedd og jeg sa at jeg gledet meg likvel på hennes vegne og jeg ønsket at vi skulle fortsatt ha så god kontakt og gå turer sammen. men nå er det nesten to mnd siden og jeg har ikke sett snurten av henne siden. Hun svarer på sms, men kommer aldri. Jeg prøvde først å gi henne tid, men da jeg ikke hørte noe på tre uker, sendte jeg sms og spurte om vi skulle gå på kino. det ville hun gjerne og hun skulle ta kontakt når hun kom hjem fra jobb. Siden har jeg ikke hørt noe, og det er en mnd siden. Nå orker jeg ikke mer. Jeg har bedre venninner enn henne. Hun kan vel knapt kalles venninne.

 

men kanskje din venninne fikk litt sjokk og at hun kommer bedre tilbake? Men jeg synes jo også at det var en merkelig måte å reagere på.

 

I allefall skal du få en varm trøsteklem fra meg. Jeg vet hva du går gjennom, vi er mange her inne som vet...

 

[Anonym bruker]

Jeg opplevde også mye rart fra venner og familie rundt meg da jeg opplevde MA. Det var ikke mange som forstod, eller brydde seg i hele tatt om det. Selv venninner som var gravid på den tiden, og ei som hadde mistet selv, viste lite medlidenhet. Det var som om jeg snakket om været... Fikk også mange sårende kommentarer.

 

I dag er jeg gravid igjen, og denne gangen er alt fint, men man glemmer ikke likevel. Å oppleve MA er noe av det tyngste jeg har måttet gå gjennom, mye nettopp fordi jeg følte meg så utrolig alene oppi det hele. Hadde det ikke vert for at jeg har en fantastisk mann (som faktis sa klart i fra til de rundt meg), og en god veldig venninne, vet jeg ikke hvordan jeg hadde taklet det.

 

Utrolig vondt å lese at også andre opplever det samme, det er som om alt kommer tilbake. Håper det ordner seg og lykke til videre!

[Måånestråle]

Dette var trist lesning, i grunnen.. jeg har opplevd noe av det samme, og trodde det bare var mine venninner som reagerte slik.

 

Spesielt de som er gravide selv ser ut til å takle min MA særdeles dårlig, enda jeg fremdeles engasjerer meg i deres svangerskap osv. Når jeg selv har tatt opp temaet (og det er ikke akkurat noe jeg har mast mye om, altså!), så blir det snakket vekk så fort som overhodet mulig. Jeg har vært utrolig skuffet over de det gjelder, og føler at vi har mistet noe av nærheten i vennskapet. Trist og leit.

 

Jeg håper at det har med hormoner å gjøre, at de som er gravide gjør alt for å "beskytte seg selv" på en måte. Men jeg skal i alle fall sørge for å ikke bli slik selv!!

[Anonym bruker]

Takk for svarene deres!

 

Jeg tror også at det kan være en måte å beskytte seg selv på i svangerskapet. Selv om hun jeg snakker om her har termin om få dager...

 

En annen venninne som nettopp har født ringte sporenstreks hun fikk beskjeden min (hun visste at jeg var på legevakten og var bekymra), og snakket lenge med meg og kondolerte. Jeg fikk i grunn ikke med meg alt hun sa for jeg gikk i mine egne tanker da. Men bare det at hun ringte og var lei sei på mine vegne viser at hun bryr seg om meg og jeg føler at vi kom litt nærmere enn hva vi har vært før. Hun har vist seg som en god støtte for meg, og jeg har lyst til å ta godt vare på henne.

 

Det samme kan jeg ikke si om henne jeg nevnte i hovedinnlegget. Jeg har ikke tatt mer kontakt med henne, og jeg vet med meg selv at jeg ikke kommer til å ta initiativ til kontakt. Om vi ikke har vært verdens nærmeste venninner fra før, så føler jeg at jeg ikke tør være fortrolig med henne flere ganger. For meg har hun blitt en fjernere venninne, og jeg er spent på hva som skjer med dette vennskapet.

 

Man trenger jo ikke verken si eller gjøre så mye - et lite "hvordan går det?" er som regel nok når man er lei seg.

[Måånestråle]

Helt enig med deg, HI, et lite "hvordan går det?" hadde holdt i massevis! Vi må prøve å huske på dette, jenter, slik at vi ikke gjør det samme selv når vi blir gravide igjen!

[Anonym bruker]

Ja nettopp, Hvordan går det, og at man prøver å forstå hvordan det er. Ikke komme med masse gode råd, for vi har da stort sett hørt dem før. "Det er bare å prøve igjen". Og alle historiene og andre som har mistet og likevel fått neste gang eller etter x antall forsøk. Man trenger bare tid til å bearbeide og få lov til å føle det man føler. Ingen kan si hva som er riktig å føle, det er helt individuelt.

[-lucy-]

oj, det må være noe spesielt for folk å forholde seg til ma (og sikkert sa også). jeg har opplevd det samme som dere alle beskriver, fra venner og kanskje særlig venner som er gravide. litt sånn "det blir din tur igjen", "det skjer jo med så mange" også stopper det der. ikke hvordan går det, hvordan oppleves det osv. Jeg har vært overraska over hvor dårlig vennene mine - de som visste - har fulgt det opp, selv venner som vanligvis bryr seg veldig. lurer på om det er en blanding av å ikke helt forstå (særlig de som ikke har vært gravide) og skrekk for å oppleve dette selv/ønske om å distansere seg fra det, for de som er eller har vært gravide. at de nesten ikke orker å tenke på hvordan det er.

 

det at det er mange som opplever det, virker nesten som å være en slags begrunnelse for at det ikke er ille, noe man må regne med og takle. men alle opplever jo også dødsfall, da gjelder ikke denne logikken.

Puster tungt inn og sender mange varme klemmer til dere alle, og håper vi blir gravide igjen snart (vi som ikke er blitt det) - og at det går bra neste gang!!!