Ett-åringen min har blitt en sinnatagg! Så da har vel trasseperioden offisielt startet her hos oss... =S

[Gjest]

I går fikk han sitt livs største raserianfall.. Han var så sinna, fordi jeg prøvde å legge han a han hyyylskrek og sparket vilt omkring seg. Snørr og tårer rant, og ikke ville han ha trøst, men ikke vil han ned heller. Dum som jeg var tok jeg han opp for å trøste (skulle vel kanskje ikke det men..), og da ble det verre. Han visste ikke hvor han skulle gjøre av seg, jeg var sikker på at han skulle begynne å blø neseblod, så sint var han! (jeg gjorde visst det da jeg ble sint som liten hehe)

 

Han fikk et til anfall senere på kvelden, og da satte jeg han på fanget og holdt han og pratet rolig til han lenge, mens han fortsatte å gråte og skrike... Det var akkurat som han ikke kunne føle trøst i armene mine lenger..

Men etter en god stund, så roet det seg sakte ned... Og så smilte han det søteste smilet til mammaen sin igjen.

 

Jeg er helt ny på dette med trassanfall, så hva er deres beste råd til hvordan jeg skal håndtere det når han hylgråter fordi han ikke får lov til noe??

 

Alt jeg gjør føles så feil, fordi jeg ikke vet om jeg gjør det rette.. Synes så synd på han, når han strekker seg mot meg og gråter sine bitre tårer.. Har såå lyst å ta han opp...

Men gir han aldri det som jeg første har sagt at han ikke kan få.

 

[Anonym bruker]

Vanskelig det der. Gutten min er snart 14 mnd. alltid vært blid som en sol og kjempe grei å håndtere. Men plutselig rundt 1-års dagen hans, fikk han sånne raseriutbrudd hvis han ikke fikk lov til en ting, eller at han tullet sånn med maten at jeg måtte ta han bort fra bordet + + +. I begynnelsen kan man trygt si at jeg ble paff og visste ikke helt hva som skjedde. Prøvde å trøste han fordi jeg trodde jo absolutt ikke at det var trass. Han ville ikke ha trøst, ikke sitte hos meg og ikke ville han ned på gulvet (hva gjør man da??????) Tok litt tid før det slo meg at dette måtte jo være trass. Bare jeg så på han, så gråt han enda mer. Gikk jeg litt unna og så en helt annen vei, så sluttet han å gråte.

 

Til slutt måtte jeg rett og slett bare gå litt unna, la han rase fra seg før jeg satte i gang en lek.

 

Ved matbordet (hvis han bare tuller og kaster mat rundt seg) får han 3 advarsler før jeg tar han bort fra bordet. Når jeg har tatt han bort fra bordet så er det- takk for maten. Han får ikke sitte ved bordet igjen da. Gir han heller noe frukt en liten stund etterpå (hvis han ikke har spist så mye).

 

Alle barn er jo forskjellige, men gutten min trenger tid til å rase fra seg.

Når han begynner med skriking fordi han ikke får noe, så overser jeg han, lar han rase ferdig. Spør etterpå om jeg kan få en kos av han (som jeg som regel får), også leker vi.

 

Det gjør så sinnsykt vondt når han får disse raserianfallene sine, men så godt når det er ferdig og han fortsatt er glad i mamma`n sin

[Gjest]

skulle ikke være anonym...hehe

[Gjest]

Tusen takk for svar Victoria (Fikk en gutt)! Kjenner meg så godt igjen i det du skriver, og skal prøve å gjøre noe av det samme som deg og håpe det virker på min gutt også. Er jo så vondt å se dem sånn, men er vel en fase de aller fleste går igjennom.

 

Det du gjør med maten virker som en god idé. Han tøyser veldig med spisingen om kvelden, og noen ganger kaster han det veggimellom hehe..Heldigvis ikke ofte, for han er en blid gutt egentlig! Men som sagt, det blir mer og mer trass.. Så da er det bare å¨bite tennene sammen og prøve å hanskes med det

 

Tusen takk for gode råd!

[06,07 og spire nr 3 i 2010]

Jeg synest det var godt å høre at det var andre også som har fått en sta 1 åring... Jeg blir helt oppgitt jeg.Datteren min som var såååå lett å ha med å gjøre frem til for ca 1 mnd siden.. Spurde meg selv, hva gjør jeg galt.

Men fikk vite at slik er det bare...

 

Min datter er nå 14 mnd og blir så sinna hvis hun ikke fåt til noe med en gang.Som å sette luen på dukken sin. Jeg snakker rolig til henne at hun får prøve igjen...

Hun blir mega sinna når jeg kjefter på henne når hun gjør noe galt,( som eks å dra i stikkontakten til lamper og slitk) og hun er begynt å sparke meg når hun ligger på stellebordet..

Jeg er gravid og det gjør faktisk litt ondt når hun treffer..Men jeg føler at jeg snakker til en vegg av og til...Hun kniper også til tider og slår...Da sier jeg nei, det er ondt.Gir hun seg ikke så får hun ikke være på fanget mitt eller i nærheten av meg. Da setter jeg henne ned eller et stykke fra meg... Gud, da skal dere høre...HYL...Så dette blir spennende fremover...Lurer på hvordan det går når hun blir storesøster når hun er 20 mnd...

[Mammaen til E.S.]

Hehe.. Har også en 1åring, eller hun er 13mnd nå som har blitt VELDIG sterk i viljen, og blir så sint når hun ikke får d som hun vil. Og hvem er det som får skylda for d?? Jo det er meg.. Sambo sier at det er mine "stae" gener. Men, hallo, de fleste jenter spesielt er vel sta når de er små... eller...

[Mammaen til E.S.]

Jenta mi har alltid vært litt sta og bestemt da, men er bare blitt verre..

[Gjest]

Han har raserianfall han gutten vår også, men kjenner oss heldigvis ikke igjen i de beskrivelsene her. Høres ikke lett ut! Gutten er 16 mnd nå. Han blir illsint hvis vi må gå fra lekeplassen før han har lyst til det. Da hylgriner han, men det går fort over. Vi gjør ingen ting med det vi da.. vi tar han på armen og sier at nå skal vi inn og sånn og sånn. Ellers blir han irritert hvis han ikke får på sokker ol selv, eller setter fast hånda i en lekebil. Han skriker ikke opp av raseri - bare sier "uh-uh?" og ser på oss for å få hjelp. Noen ganger får han det, andre ganger bare smiler jeg og sier "sitter du fast du da?" - for jeg ser han klarer det selv bare han prøver..

 

Har dere forsøkt å avlede og ignorere? I stedet for å straffe de med å nekte de å være nær dere?

 

Her ignorerer jeg surving. Og avleder hvis jeg må - kjempelett og man slipper så mye konfrontasjoner. Har ignorert de gangene han har slått eller lugget , og det har han gjort bare to tre ganger. Det ble rett og slett ikke noe spennende;) Når han derimot gir meg en suss eller en klem gir jeg han masse positiv respons på det:) Er jo sååå koselig.

[Gjest]

Avlede og ignorere er jo det jeg gjør, men når han ikke vil bli avledet og heller vil gå for seg selv og rase fra seg, så syntes jeg han burde få lov til det. Syntes det er viktig at han skal få lov til å vise følelsene sine.

Er viktig for selvbildet at de kan få lov til å være sinna når de er det, og at de skal få lov til å vise det (så lenge det ikke går over til fysisk sinne). Han slår, biter eller klorer aldri.

 

Han får 3 advarsler når han sitter ved bordet og tuller og kaster mat, hvis han ikke gir seg da, så er det takk for maten. Det er jo greit at de lærer en viss form for bordskikk tross deres unge alder. De lærer fort.

 

Nekter han aldri å være nær meg, det er en straff som jeg ikke vil gå inn på.

Men skal love deg at det er vondt i mammahjertet når han blir så frustrert og sinna. Også er det såååååå godt når han er ferdig med å rase fra seg og kommer og gir mamma`n sin en god klem : )