jordbærsjokolade Skrevet 21. juni 2007 #1 Skrevet 21. juni 2007 Jeg må bort å titte på henne hvert 5 minutt, sånn for å forsikre meg om at hun puster, og når hun gråter er jeg helt sikker på at hun har det kjempe vondt ett eller annet sted eller at noe er fryktelig galt. Om natten våkner jeg hver time og må se på henne, klarer ikke å slappe av selv om hun sover på babysense (pustemonitor). I går dro vi på legevakten fordi jeg trodde hun pustet rart og fordi hun hadde 37,5 i temp. Alle leger og jordmødre sier hun er sunnheten selv men jeg bare klarer ikke å slappe av! Er det bare jeg som er slik eller er det sånn det er de første ukene?
manonym Skrevet 21. juni 2007 #2 Skrevet 21. juni 2007 Tror de fleste opplever noe lignende som du skriver den første stunden med en nyfødt i hus.=) Jeg var ofte inne å sjekka når jeg hadde lagt han for kvelden, og på dagen så sov han i en vogge ved siden av sofaen så jeg hadde oversikt hele tiden. Men slapper mye mer av nå=)
Forskeren Skrevet 21. juni 2007 #3 Skrevet 21. juni 2007 Med førstemann hadde jeg også det sånn, sjekket henne hele tiden. Men nå med nr. 2 tar jeg det myyyye mer med ro. Så du er nok helt "normal" - man lærer seg å senke skuldrene med tiden.
jordbærsjokolade Skrevet 21. juni 2007 Forfatter #4 Skrevet 21. juni 2007 Godt å høre, syntes nesten det er litt flaut at jeg skulle bli en sånn hønemor, føler jeg trakaserer føden med alle telefonene min dit:) Gleder meg til å slappe mer av etterhvert!!!
Enliiitentil? Skrevet 21. juni 2007 #5 Skrevet 21. juni 2007 AKKURAT SOM OM JEG SKULLE SKREVET DET SELV! At det går an... hihi... er helt lik, om det er noen trøst. Jeg føler at helsestasjonen går rundt pga meg, ringer dit hele tida. Først var det veiinger hver uke (gjerne oftere), så var det om ho fikk i seg nok mat, så syns jeg det var noe skjevt med hodet, så ville jeg at ho skulle vaksineres pga at vi har katt (!) snakket med -ja, tror det var- 6 leger/helsepersonell MINST, men de hadde aldri hørt om at katt var slem med baby. Så ble ho litt snufsete før vaksinen, og hadde "feber" i 37.1, men da sa jeg til meg selv at nok er nok. Det er det ene med det andre gitt, MEN de første ukene var jeg nervevrak, nå er jeg pittelitt roligere men jammen klarer jeg å oppskake meg sjøl nå og. HELDIGVIS er sambo sjelden bekymra, tenker klart og grenser nesten over i motsatt retning. Nå vet jeg ikke hvor gammel dattera di er, men Pia er 3 mnd og jeg føler at ting går litt bedre etterhvert. Men ikke gjør som jeg har en tendens til: sammenligner med andre unger. FYTTI RAKKERN, min unge er seg selv og best som ho er! Send gjerne en PM:)
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå