I permisjon, og kanskje "utbrent", Hva gjør jeg?

[Anonym bruker]

Er i permisjon med mitt andre barn, som har vært en håndfull de siste månedene. I tillegg har vi et storesøsken som er veldig sjalu, og det sliter veldig på særlig meg.

Pappa'n har en jobb som gjør at han jobber endel kvelder og helger, og i tillegg har vi hatt et stort oppussingsprosjekt det siste året, så han har brukt det meste av fritiden sin der.

Dvs at jeg har sittet med ansvaret for hus & hjem, og to barn, som, selvom jeg elsker dem over alt på jord, har vært ganske krevende.

Jeg har følt meg veldig sliten, og har grått mye, og væt mye lei meg. Parforholdet har også fått lide av liten tid og mye stress, så vi har ikke vært så "nær" hverandre i denne perioden som før, naturlig nok.Har bare tenkt at jeg har måttet bite tennene sammen og stå i det, alle har det jo litt tøft iblant.

 

Men: i går var jeg på venninnekveld, og en av jentene fortalte om en nabo som hadde fått "diagnosen" utbrent. Det var som å høre om meg selv! Ingen glede over livet, alt er et slit, ingen smil osv osv...

 

Det eneste jeg kan tenke på nå er at jeg faktisk har gått sånn i flere måneder, og "kastet" bort permisjonstiden ved å ha det sånn når jeg kanskje kunne fått hjelp. Hvis jeg f.eks hadde blitt litt sykemeldt el.l kunne jeg fått igjen litt av tiden når jeg kommer meg over dette, og klart å kose meg, sånn som det er ment.

 

Er jeg helt på jordet?

Er selvfølgelig klar over at perm.tiden og småbarnstiden er slitsom, men når man i tillegg ikke føler noen glede, og ofte føler seg litt deprimert er det litt "ekstra"....

 

Noen råd?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg kunne ha skrevet dette innlegget selv da jeg gikk hjemme med andremann, han sov på toppen av det hele ikke natta gjennom før han var 1,5år!

 

Tror det er en form for fødselsdepresjon jeg. For min del måtte jeg ta noen kraftak selv for å komme opp igjen, å få tilbake livsgnisten, humøret, energien og de gode følelsene.. Jeg ble bedre da jeg kom meg ut av huset litt for meg selv. Mannen måtte mer på banen og jeg begynte gå lange turer i skogen alene, bare for å tenke, puste inn frisk luft og bruke kroppen litt, at jeg gikk ned i vekt var en positiv bonus. Jeg begynte også å gå litt ut med venninder, en fast kveld, bare kafe, kino eller lignende på en hverdag, men likevel en skikkelig vitamininnsprøytning. Da jeg også begynte å jobbe igjen følte jeg ting virkelig falt på plass i livet mitt igjen, plutselig var smilet og gleden tilbake. Mannen min var plutselig attraktiv igjen, og sexlyst og følelesene var tilbake på plass. Jeg trengte rett og slett å føle meg som en voksen egen person igjen jeg, ikke bare en hushjelp og barnepasser. Selv om vi forguder disse små trenger vi mer enn bare de i livet vårt, etter at jeg har innsett det har jeg blitt en mye bedre mor tror jeg.

 

Trøsten til deg er at det går over, men ikke glem deg selv midt oppi mammarollen, du er ikke BARE mamma! Du må nok ta en prat med mannen din, kanskje kan han gi deg en frikveld i uka så du får "finni deg sjæl" igjen. Er du virkelig langt nede og trenger hjelp for å komme igang igjen så prat med de på helsestasjonen. Du er garantert ikke den første som føler sånn, og det er hjelp å få! Masse lykke til videre!