Gå til innhold

Legen skal avgjøre det!


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Hvorfor kommer det alltid frem så sterke reaksjoner og følelser når man diskuter ks?

 

Forstår ikke helt hvorfor dette spørsmålet setter igang så ekstreme følelser...

 

At folk kan bli så provoserte over at noen velger annerledes enn dem selv... og at folk er SÅ uenige når det gjelder hva som er tryggest/ best for mor og barn.

 

er tydeligvis mye uenighet og forvirring ute og går. Selv ikke leger er jo enige om hva som er tryggest, Jeg kjenner mange leger som mener at planlagt ks er best for barnet og som har valgt det selv.

Annonse

oj oj oj. Nå er jeg blitt skremt!! Har hatt 3 keisersnitt, og fikk under legesamtalen på sykehuset før jeg reiste hjem at det skulle gå bra med 4.mann.. Nå har jeg vært og sjekka i papirene mine, men ble ikke klokere.. Slik det foregikk nå sistegang: Ble trilla ned til operasjon kl 14.36 (var innlagt pga for tidlig vannavgang). Der klargjorde de meg med intravenøst, epidural osv (vet ikke hvor lang tid sånt tar.. Datteren min var ute kl 15.10, og jeg ble trilla ut av operasjonssalen kl 15.45. Hørte legen sa at det var "noe arrvev"

Er det noen med erfaring som kan kommentere dette?

 

Vi skulle så gjerne hatt barn nr 4, men ble som sagt skremt..

  • 3 uker senere...

Ble sint når jeg leste denne tråden! HI er en oppegående person med masse gode poeng (- og ikke glem at hun ser dette fra innsida i jobben sin). Ville bare vise at ikke alle tenker som disse damene over her. Har selv tatt ks også, men mener allikevel at det ikke bør være en "lettvin" løsning. Medisinsk ekspertise bør være med å avgjøre.

Tror ikke det er mange som anser keisersnitt som en lettvint løsning. Det er mange grunner til at utfallet blir keisersnitt. Noen har trangt bekken, da er det jo fysisk umulig å barnet gjennom fødselskanalen, Men hvem er det som kan/skal/bør bestemme om f eks fødselsangst er "god nok" grunn til å få keisersnitt? Eventuelt hvor sterk er denne fødselsangst, hvor går grensen? Jeg hadde en traumatisk opplevelse med den førstefødte, det endte i katasrofesnitt, der vi holdt på å stryke med både jeg og barnet. Ble gravid med nr 2 rimelig kjapt etterpå, og ville avbryte pga angst. Ble derfor tilbudt timer hos psykolog på sykehuset. Det hjalp ikke noe særlig, jeg knakk helt sammen hver gang jeg kom til time og skulle snakke. Hovedgrunnen var angst for at noe skulle skje under fødselen, der vi kom til å omkomme (tenkte hele tiden på det, hadde mareritt om nettene, var helt nedkjørt) Likevel ville ingen leger på sykehuset at jeg skulle få keisersnitt. De ga meg bare nye timer, i håp om at fødselen skulle starte. Da jeg siste gang skulle til time på sykehuset, var det ekstremt lang ventetid, så da jeg kom inn til timen, hadde han ikke tid til meg, og bare ringte og bestilte keisersnitt. Jeg var glad, og fødselsopplevelsen var veldig fin, når det var planlagt. Når jeg tenker nå i ettertid, for at jeg skulle kunne føde vaginalt den gangen, hadde det vært en enormt viktig og få en slags oppfølging med samtaler osv etter alt det dramatiske som skjedde under første fødsel (Det var ikke rare greiene det, kun gjennomgang, med fakta, uten noe trøst el medfølelse), og det måtte ha skjedd før jeg ble gravid igjen. Om det ikke hadde vært obligatorisk, så kunne ihvertfall tilbudet vært der..

Jeg vil bare si at etter et katastrofe-ks og et planlagt ks for snart tre uker siden, så skulle jeg fortsatt ønske at jeg hadde kunnet føde normalt. Jeg delte rom med vaginalt fødende kvinner som hadde raskt en mye bedre allmenntilstand enn meg etter ks, og gjennomsnittlig liggedøgn for disse kvinnene var 2-3 dager mens for meg med ks var det vanlig med 5-6 liggedøgn på sykehuset. Selv om jeg ikke har hatt noen komplikasjoner etter mine ks, så er det jo en operasjon og jeg har hatt vondt i såret, problemer med amming og lav blodprosent som følge av ks. Altså helt vanlige følger av ks.

 

Mine opplevelser av legestanden i dette landet sammenfaller med det bildet legen som har svart i denne tråden gir. Ikke den skremselspropagandaen som visse andre her kommer med. Men nå har vi hatt skikkelig behov for legene også da, med et hjertebarn som måtte opereres. Da må du virkelig legge all legeskepsis til side for så å overlevere barnet ditt til kirurgene som kan hjelpe. Jeg har aldri vært så glad for å bo i Norge og for å betale min skatt som da. Vet dere ikke hvor heldige vi er i dette landet?

Jeg har like lang utdanning som leger, og selv om det ikke er innenfor samme fagkrets, forstår jeg at det er bedre med de allmennlegene som ser sine egne begrensninger og henviser videre til spesialister, enn de som spiller verdensmestre. Jeg har måttet legge mitt og mine barns liv i legene på fødens hender, og de har all min tiltro. Dette kan de, i hvert fall mye bedre enn visse "eksperter" her på DiB. Legene fortjener også respekt for den jobben de gjør, de livsviktige avgjørelser de tar, og for at de holder hodet over vann med det tempoet som de holder ved sykehusene i dag. - Og jeg jobber IKKE i helsevesenet. Ja, man skal være kritisk og skeptisk, men det får da være grenser!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...