Jeg trenger sårt et råd!

[Gjest]

Graviditetstesten jeg tok idag var postitiv.

Hormonspiralen ligger på badet, legetimen er i neste uke. Nå er jeg så fortvilet at jeg bare gråter. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Mine to barn er 7 år og 14 mnd. Nå er jeg i ulønnet permisjon og skal begynne på jobb igjen 1. august. Terminen er i februar.

Mannen min presset meg veldig til å få barn nr. 2. Selvsagt anger jeg ikke på det idag, men jeg syns det er veldig slitsomt. Tanken på en ny baby før hun er to år gjør meg helt fortvilet, jeg vet ikke om jeg greier det. Vet ikke engang om jeg rekker å jobbe lenge nok, og med stort huslån er ikke engangs-støtten noe alternativ.

Føler meg absolutt ikke klar for dette. Kroppen min er heller ikke klar, 15 kilo for mye, i forrige svangerskap la jeg på meg 30 kilo. Kronisk bihulebetennelse (den har jeg ennå), lavt blodtrykk, bekkenløsning, det var grusomt tungt.

Men samtidig så er det et lite liv i magen min. Kan vi virkelig si at det ikke passer så godt? Jeg tenker og tenker og jeg syns det bare blir mer og mer vanskelig.

Er det noen der ute i samme situasjon eller noen som kan si meg noe fornuftig?

[Anonym bruker]

Hei!

Føler med deg...

Jeg hadde resept på spiral liggende og ventet bar på mensen slik at jeg kunne få satt den inn. Mensen kom aldri, men det gjorde de blå strekene.

Mannen er fedrig med barn(gravid for 3.gang), mens jeg har alltid ønsket meg flere, men har innfunnet meg med de to nydelige vi har. Vi sliter med dårlig økonomi samt at jeg var sterkt plaget med bekken både før og etter graviditetene...Har vært uendelig sliten det siste året og er under utredning for leddsykdommer. Mannen og jeg har hatt noen tøffe år med små barn. Vi fikk barn tidlig i forholdet og har ikke hatt mye alenetid sammen. Jeg vet at årene fremover med en nummer tre kommer til å bli ulidelig tøffe på mange måter - derfor ser det ut for at jeg ikke kommer til å beholde. Vi velger å satse på det vi allerede har, fokusere på de to barna våre og for å skaffe et godt og balansert familieliv. Her og nå blir nok det det mest riktige valget. Hadde det bare vært meg og min mann hadde det vært anderledes, men nå har vi allerede to å ta hensyn til - og jeg kjenner jeg ikke er villig til å risikere ekteskap og familieliv ved å få en til.

Føles ekkelt og vemmelig og måtte ta et slikt valg - hadde jeg hatt en mann som gjerne ønsket seg flere hadde jeg nok klart og karret meg gjennom det - men etter to svangerskap og flere år med småbarn, vet jeg at hverdagene er mange og man er nødt til å være et velfungerende team for å få det til å fungere.

Jeg høres kanskje kald og saklig ut, men jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har grått og hulket meg gjennom legetimer, div. telefoner(amathea og lege), netter, samtaler med mannen... Vi har grått begge to og det er på mange måter vanskelig å vite om man tar rett valg. Men når jeg ser på mine to små ønsker jeg dem bare gode dager med en mamma og pappa med overskudd.

 

Etterpåklokskapen gnager i meg og jeg kan ikke tilgi meg selv for at vi har satt oss idenne situasjonen, men livet tar av og til noen uventede veier - og vi har alle ulike måter å løse dem på.

 

Håper mine tanker og meg og mitt var til litt hjelp...

Snakk mye med mannen din og med amathea...det hjelper og sortere tanker. Husk at valget dere gjør må være rett for dere - og ikke alle andre...

 

Klem fra meg

[tullemor_til_snart_4]

Hei!

Vil bare si at så lenge du begynner å jobbe 1.aug så får du foreldrepenger. Du må ha vært i jobb(eller vært sykemeldt) i 6 av de siste 10mnd før permisjon. Dette kravet vil du akkurat klare å oppfylle ved å ha en jobb t.o.m 31.januar:) Så økonomisk vil det nok gå greit.

 

Men det er du som har et valg å ta, det er deg som kjenner situasjonen din/deres. Håper bare du ikke presses til en avgjøreslse du vil angre. Uansett om det er å beholde eller ta abort.

 

Håper du kommer ut av det med hodet over vannet.

 

Lykke til;)