Angrer dere på samlivsbrudd?

[Anonym bruker]

Jeg er så i tvil om hva jeg skal gjøre. Vi har slitt mye det siste året. Jeg føler på en måte at han bryter meg sate men sikkert ned. Vi har tre barn sammen, en baby og en på 4 og ei på 7. Vi har ikke noe samliv lenger, han bare jobber i bedriften vår og der må jeg også jobbe en del.

Følelsene mine er ganske borte, men jeg trives jo sammen med han på gode dager.

Vi har er svært god økonomi, noe som vil forsvinne for min del om jeg går. Det er klart at jeg har lagt meg opp dyre vaner. Vi bor flott til for barna, med store områder for lek og besteforeldre i nærheten.

Han sliter litt med sinne og har innrømt det. Har aldri slått noen men slår i dører og ting rundt han. Da blir både jeg og ungene redde.

Angrer dere på at dere brøt opp? Noen ganger tror jeg at jeg vil få et bedre liv uten han, men jeg er også livredd. Har fast jobb som lærer, så det er jo greit. Bare det å starte helt på nytt er skremmende. Er det verdt det?

[Anonym bruker]

Jeg angrer ikke, men jeg savner det vi skulle ha hatt sammen. Men man lager seg nye rutiner, vaner og ikke minst drømmer om fremtiden.

[Hiv o'hoi]

Jeg angrer heller ikke, men klart man savner den tryggheten som er der når man er i et stabilt forhold.. Om du ikke har mye følelser igjen for han, så syntes jeg at du kanskje skal bryte opp.. det er ikke bra for hverken deg, han eller barna å bo i et "kjærlighetsløst" hjem.. Du vil venne deg til nye vaner og rutiner, som hun over her skriver.. Men selvfølgelig - om du tror det kan fikse seg, så jobb mot det. ingenting er bedre enn et forhold som fungerer som det skal Lykke til!

[Anonym bruker]

jeg angrer helt vannvittig!!Er 3 år siden nå,og jeg tenker på han hele tiden...Så pass på at du er heelt sikker på avgjørelsen du tar!!Jeg var litt for rask med å gå når det kom en liten motbakke..

[M by M]

Jeg angrer ikke. Både jeg og dattra mi har det bedre nå tross komplikajsonene som fortsatt oppstår med barnefar. Syns det er trist at jeg ikke er sammen med barnefar, men det er bare fordi han er barnefar, ikke han som person. Er jo ikke det man ser for seg. Men så var det helt og holdent hans utroskap, løgner, manipulering osv som gjorde at det ble slutt. Min evne til å overse og tilgi var grunnen til at vi sammen så lenge...

[somm@r]

Jeg føler at dette er litt mer enn en motbakke. Vi har slitt lenge og det blir bare verre og verre. Men jeg vil prøve familievernkontoret først, for å prøve å redde restene.

[*ulvemor*]

angrer ikke...

[*ulvemor*]

jeg kunne også hatt det bedre økonomisk og bomessig, men jeg kom fram til at ting ikke betyr noe i det lange løp, om man ikke har det bra...

[Gjest]

jeg angrer ikke. hadde også svært godt økonomisk, bodde i et flott hus ved sjøen og hadde det kjempebra. på utsiden. nå er jeg stolt og glad for valget jeg har tatt, ikke pokker om jeg skulle bli for pengenes skyld! og vet du hva, jeg klarer meg FINT! nå blir jeg bare kvalm av den materialistiske bobla eksen lever i, uff hadde jeg også de tendensene engang? grøss...nei, livet er for kort til å ikke ha det bra altså

[yinyang]

Jeg angrer ikke, og drøyde det egentlig for lenge med avgjørelsen om bruddet... Men jeg tynte det i det lengste, og følte jeg hadde prøvd alt. Flyttet, og trodde det skulle bli bedre, fikk en unge til, og trodde det skulle bli bedre... MEN saken er at det ble aldri bedre, og oddsen var i utgangspunktet lav for det!

 

Nå har vi det bra, jeg og ungene. Men jeg hadde bursdag her om dagen, og da savnet jeg "noen", det å ikke være alene, at ungene kunne gitt meg en gave, som jeg ikke hadde kjøpt selv liksom.. (hehe)

Ja, det er vel i flere situasjoner jeg savner denne "noen". Å ikke være alene med alt ansvar alltid. Å kunne gå på en trening, eller ett møte uten å måtte ordne barnevakt først, og alt det praktiske, pluss en inntekt til. Men jeg savner ikke HAM da... Så denne "noen" får komme ridende på en hvit hest (om 10 år når jeg har tid til å gi av meg selv igjen), inntil da, får jeg bare klare de små ting alene.

 

Glad og lykkelig i dag, selv om vi ikke har råd til ferie engang

 

[Anonym bruker]

angrer og gråter meg i søvn hver kveld. 4 mnd siden nå, han ville ikke at jeg skulle gå, men jeg gikk. dendag i dag angrer jeg så bittert. nå vil jeg ha han, men ikke han meg. min egen skyld jeg vet det, men unsett forferdelig

[Anonym bruker]

uff,så trist-føler med deg!!Her er det 2,5 år siden(ikke bf da..) det ble slutt å jeg tenker på han hele tiden-og jeg vil ha han tilbake.Skrev litt mld for litt siden,men ble enige om at det var best å ikke ha kontakt da han har dame..Så nå sitter jeg her da,blir nesten gaal,sjekker tlf heele tiden for å se om det er mld fra han,klarer ikke tenke på annet en han..Og at det er min feil at det er som det er...

Men han sier han er glad i meg,og aldri glemmer meg-så et lite håp må jeg få lov til å ha.

Men fy fader det er drit as når du innser at du har gjort den verste feilen,og det går ikke an å skru tiden tilbake eller å ordne opp i det.

Kan ikke si det går over,har ikke gjort det her,men det vil bli lettere selv om det kommer perioder der det spiser deg opp.

[Hannemor]

Prøv med samlivsterapi først. Alt som kan hjelpe dere å kanskje finne tilbake til det dere hadde. Jeg reiste fra faren til mine eldste for 8 år siden, og ja, jeg angrer innimellom enda. Selvom han fremdeles har de samme trekkene nå som dengang, og de fremdeles irriterer meg.

Men vi prøvde aldri, eller vil si jeg prøvde aldri, å få hjelp. Jeg bare ga opp rett og slett.

Jeg har det bedre uten han, slik jeg opplevde og opplever han. Men barna har lidd under dette bruddet i 8 år.