Gruer meg til barnehage!

[sirkelkatten]

Sønnen min er 4 mnd nå. Når permisjonen er slutt er vil nødt til å ha dagmamma eller barnehage fordi vi neppe har råd til at jeg blir hjemme, selv om jeg har innmari lyst.

 

Akkurat nå blir jeg ordentlig fortvilet bare av tanken på å levere fra meg gutten min til noen andre - tilogmed fremmede mennesker! Synes egentlig det er for tidlig å ha en 1-åring borte fra mamma'n sin, men føler ikke at vi har noe valg.

 

Er det andre som tenker sånn....?

[Kanutten & småen + Lucia]

Jepp! Nå er min litt eldre enn din og barnehage-start nærmer seg med stormskritt... I august er det slutt på hjemme-kos for småen og han skal i barnehage, han blir 1. i oktober.

Jeg "må" studere ellers hadde jeg nok valgt å være hjemme litt lengere og heller fått meg en kveldsjobb el for å spe på økonomien.

Heldigvis så trenger vi ikke ha han full tid i barnehage, kun en uke innimellom. Ellers tror vi han skal gå litt kortere dager og ikke hele uken.

Jeg gruet meg mer tidligere enn det jeg gjør nå. Tror nok han får det fint der, men er veldig glad vi ikke behøver å ha han der fulle dager hele tiden. Tenker mye på alt som de ansatte der skal få se før meg. Tenk om han sier sitt første ord der, reiser seg for første gang osv..

 

Jeg har jobbet litt i barnehage og de 2 barnehagene jeg jobbet i tror jeg de små hadde det veldig bra. De fikk masse oppmerksomhet og kos.

Det var nok værre for foreldrene enn ungene.

[Anonym bruker]

Lille-snuppa er 11 mnd når hun begynner, støresøster var nesten 20 mnd da hun begynte.

Skulle gjerne hat de 9 mn ekstra hjemme, men har ikke sjans økonomisk.

Gruer meg for hver dag som går, og teller ned dagene med frykt.

Har bare lyst til å grine, men skal kanskje være takknemlig for at jeg har fått plass i bhg.

[Gjest]

Hei. Har jobbet i barnehage i mange år og har akkurat blitt mor til ei lita jente. Har i løpet av min "karriere" i barnehagen kommet med mange råd til foreldre ang. barna, oppdragelse o.l. Mye lettere å gi råd om andres barn enn å selv oppfostre barn har jeg skjønt nå da...) Men tenkte at jeg skulle si noen "trøstende ord" da ang. barnehagestart. De aller fleste barna stortrives i barnehagen. Når de nærmer seg året har barn stor interesse for jevnaldrende. Det kan bli kjedelig å gå hjemme med mor. Barn har behov for samvær med andre barn. I barnehagen er det lagt opp til mye kos og omsorg for de minste barna.

 

Det som blir viktig for deg som forelder er å ha en dialog med de ansatte i barnehagen. Fortell dem hvordan du føler det og hva du forventer av dem. Hvis du er usikker på om barnet ditt får det du mener det trenger ikke nøl med å ta det opp med de ansatte.

 

Mange barn gråter når foreldrene går. Dette er helt vanlig og ganske vanskelig både for store og små. Man kan trøste seg med at de fleste barna er godt i gang med lek få minutter etter den tårevåte avskjeden. Når du skal gå må du ta avskjed med barnet ditt ikke "lure" deg av gårde for å hindre at barnet gråter. Dette fører bare til at barnet ditt bli usikker. Si ordentlig ha det, gå ut og ikke gå inn igjen... har man sagt ha det så er det det. Å skulle ta avskjed mange ganger er slitsomt både for barn og voksne. Det er lov å ringe barnehagen når du kommer på jobb for å forsikre deg om at barnet har det bra.

 

Håper dette kunne være noen råd på veien. Må legge til at jeg oxo gruer meg til jenta mi skal begynne i barnehagen, enda jeg vet at hun får det bra. Men det er noe med at man selv ikke skal være der for henne.... snufs. Lykke til!