Murer seg inne...

[Anonym bruker]

Min ekskjæreste (som jeg har et godt vennskapsforhold til) fått vite at han skal bli pappa. Han ble kjempeglad og gleder seg stort, men i løpet av den siste måneden har kjæresten (som altså er gravid) stengt han helt ute av livet sitt.

 

Hun orker ikke å treffe/se han og hun vil ikke snakke om hva som er galt. Vet ikke om hun vet det selv heller, hun murer seg bare inne med alt. Min eks skjønner ingenting og er helt fortvilet over situasjonen. De snakker sammen på telefonen, men han får ikke se henne. Hun er snart fire måneder på vei og har ikke snakket om å ta abort. Hun er visstnok glad for å være gravid, men vil ikke si noe om hvordan hun ser for seg fremtiden mht. min ekskjærestes rolle i forhold til barnet, deres forhold (om de fortsatt skal være sammen) etc.

 

De har bare vært sammen i 8 måneder, men hatt et godt forhold frem til graviditeten. Dette er også noe av grunnen til eksen ikke skjønner noenting nå..hvorfor hun er som hun er.. så nå skriver jeg her i håp om at noen kan hjelpe oss å forstå hvilke tanker hun kan ha og hva min eks evt. hennes venner, familie eller andre kan gjøre...

 

Kan hun ha fått en depresjon? Noen som kjenner igjen tegnene?? Hva kan/burde vi i tilfelle gjøre for å hjelpe henne???

 

På forhånd takk for respons

[Anonym bruker]

Kan bare dele litt av min egen erfaring:

 

Jeg var superforelsket fram til jeg ble gravid. Da gikk det nesten over over natten, og jeg utviklet det jeg nesten må kalle aversjon overfor kjæresten min - som ikke hadde gjort noe galt eller forandret seg på noen måte, stakkar.

Jeg ble selv så fortvilet over dette, at jeg satte meg ned og søkte på nettet for å finne ut om det kunne ha sammenheng med hormoner, for dette kjentes kjemisk ut. (Var i tillegg mye irritabel).

På bakgrunn av den researchen jeg har gjort, vil jeg konkludere med at dette helt klart var hormonelt betinget. Mennesker reagerer ulikt på hormonene, noen er sensitive, andre ikke. Jeg "tålte" ikke mine. Kan f.eks nevne at progesteronet - som stiger skyhøyt under svangerskapet - demper effekten av andre hormoner som ligger langs en bestemt akse i hjernen. Blant annet hormoner man produserer når man er forelsket, i lykkerus, osv.

"Tilstanden" min ble adskillig bedre etter 4 mnd, da morkaken overtar det meste av hormonproduksjonen. Sexlysten har ikke komme tilbake, men jeg har ikke aversjonsfølelse overfor kjæresten lenger. tenker ikke på å gå fra ham, osv.

Jeg har hørt om flere tilfeller der den gravide i perioder har frastøtt seg "gravøren". En kvinne jeg kjenner fortalte at hun ikke tålte lukten av sin egen mann før etter fødselen. For noen kan det vare i ni måneder.

Mitt råd er: Gjør den vordende var oppmerksom på hormonenes lunefulle spill. Så han kan ta det for det det er, og se an situasjonen. Så er det viktig at den gravide også får innsikt i hva som kan være "i veien" med henne, slik at også hun kan se mer nøkternt på situasjonen og vente med å ta alvorlige beslutninger. Antagelig vet hun ikke helt hva som går av henne nå, og har problemer med å takle det.

Lykke til!

[Anonym bruker]

tusen takk for godt svar krysser fingrene for at det er hormonene som lurer henne også og at hun får det litt lettere etterhvert! Samtidig godt å vite at det mest sannsynlig er hormoner og ikke "reelt" selvom det selvfølgelig er svært så reelt for henne akkurat nå...