Trenger hjelp fra mødre med tette barn!!

[Anonym bruker]

Jeg har to barn med 1,5 år forskjell.

 

Jeg fortviler, for jeg syns dette er mer slit enn kos. Ikke fordi det å ha barn er slitsomt i seg selv, men fordi dagen er preget av kjefting og "nei, ikke ligg oppå, ikke klor, ikke bit, ikke lugg, ikke slå, ikke kast leker." Fingrer langt i munnen på minste, stikker ut øyne osv. Hele dagen lang går med til påpass og irettesettelse av den største. Dette legger ett voldsomt negativt preg på dagen, og jeg føler jeg er en meget dårlig mamma som ikke får til dette her. Jeg (og pappa som er på jobb på dagen) gir begge positiv feedback når største gjør ting som vi syns er bra, roser myyyyyyyyye. Men likevel så blir det mest "nei", dermed gråt og tenners gnissel fra største. Babyen på halvåret er jo redd største pga voldsomheten. I dag tidlig endte det opp med kloremerker nedover kinnene. Og da blir jeg så fortvilet, og sint på største. Er kjempelei av det å bli sint og fortvilet på største fordi det hele tiden nærkontakten med babyen må gjøres så voldsomt og hardt.

 

Si meg, er det den værste tiden når babyen ligger passiv på ryggen på gulvet? Blir det bedre når babyen blir litt større og kommer seg opp fra gulvet? Babyen ligger mye på gulvet for lek og utvikling. Hva gjorde dere med denne voldsomme kosen? Største gjør sjelden skade "med vilje". Jeg er så sliten og fortvilet, og det går ut over både mammarolle og samlivet. Har største to dager i barnehage om uken, det er gode dager å hente seg inn på.

 

Trenger hjelp og råd fra mødre med erfaring på dette. Takker nei til innlegg av sorten "slik er det når en har valgt å få tette barn osv.".

[Anonym bruker]

kjenner meg igjen her ja:) Har tre barn som er tette i alder. Største på 5 år og så 2 år og en på 8 mnd. Er 20 mnd mellom de to minste. Mannen min er myyyye ute og reiser så jeg er mye alene med dem.

 

Vær så snill å slutt å være negativ!

 

Jeg vet at det ikke er enkelt, men jeg står her med beina midt oppe i det selv (og jeg har ingen barnehageplass til 2 åringen.)

 

Det å komme inn i en negativ sirkel er ikke bra verken for deg eller barna. Fokuser på det som er positivt og ROS eldstemann HVER gang h*n er flink. Kjefting fører ingenting bra med seg, annet enn en surere unge og en mere frustrert mamma:)

 

Jaja sier du sikkert, ikke det du vil høre tenker jeg:) Men det er faktisk mammas tankegang og innstilling som er problemet:) Og jeg vet alt om dette, har vært så dønn utslitt og SUR selv. Hva oppnådde jeg med det?? Ingenting. Bare en sur og negativ tilværelse.

 

Et sjakktrekk er å bruke mye tid på den største. Lek, les, vær ute, gjør noe positivt! Når barn får opperksomhet blomstrer de. Og da flyttes fokuset bort fra babyen.

 

Hvis du har noen du kjenner med barn som den største kan være sammen med er ingenting bedre enn det. Kom deg ut og treff andre mammaer i lignende situasjon. Man kan bli litt halvgæren av å tilbringe hele tiden innenfor husets fire vegger. Du skal se at det hjelper masse!

 

Jeg har dessuten mine "fritimer" hvor jeg drar uten ungene på slep. Jeg bruker mye tid på trening og å være sosial uten unger. Det gjør at jeg får mer overskudd og ikke går helt tom. Man trenger litt distanse, det gjør godt å få barna litt på avstand i en time eller to:) Ikke så mye som skal til.

 

Lykke til og ta vare på de to skattene du har. Ingenting er viktigere enn at de har det bra. Og for at de skal ha det bra så må mammaen også ha det bra. Håper du ble litt klokere:)

[Synnøve Finden]

14 mnd mellom mine to og den minste er 6 mnd nå. Ja det er et slit innimellom, men største mann er ikke så voldsom med minste som hos deg da, men det hender ja. Hva med lekegrind der hvor den minste kan ligge i fred? Vi har ikke det, men ble anbelfalt det av hs, her tror jeg bare den største skulle bare ha klatret oppi

 

Er største mann borti den minste å og er litt hard og vi sier nei ikke sånn, blir han veldig frustrert, men hjelper og si kose istede og vise han hva han kan gjøre og ikke gjøre.

 

Ikke enkelt dette, men har jo hørt fra andre med to tette at den verste tiden er NÅ (når minste mann er 6 mnd), og når den minste blir rundt 10 mnd og oppover går ting lettere og etterhvert vil de leke sammen.

 

En får bare tenke positivt og at dette er en liten periode av livet. Alt går over og kanskje bare om noen mnd så er ting annerledes. Og om et år så er det kanskje bare stas med så to tette, (blir sikkert mye krangling og slit også men). Jeg tror som sagt den verste tiden er nå og ting vil bare bli lettere og at barna mine får MASSE glede av hverandre som tiden går siden de er så tette. En dag tror jeg vi sitter å ler av den slitsomme tiden.

 

Håper innlegget mitt er til hjelp da, og jeg synes dette er slitsomt også altså, men fra nå av blir det bare bedre

[Anonym bruker]

Takker for svar til begge to!

Ja, hvordan en innstiller seg mentalt har vel nesten alt å si, og jeg har mine dager (slik som i dag) da dette ikke på noe vis er gøy. Det preger hele familien. Det er gjerne dager da mor ikke har sovet godt i natten, nattammer, baby våkner kl 5 osv. Det er da mor i huset ikke ser for seg å gå hjemme i glede med begge barna hele dagen alene, til far kommer hjem akkurat til barnas legging. Jeg har et godt sosialt nettverk, men en kan jo ikke dra ut hver dag heller. Er til tider ganske "stucked" her hjemme pga far har bilen på jobb. Slike dager, de er dessverre ofte negative. Og da blir det mye grine-pine. Og det er SLITSOMT!!!

Ja, jeg vil så gjerne være den blide opplagte positive mamma, men enkelte dager går det ganske enkelt ikke. Og da søker jeg støtte her inne hos dere med erfaringer. Hjelper å høre om andre i samme båt som kan gi tips.

 

Syns det er en vanskelig alder på minste 6 mnd, i forhold til største 2 år, når det gjelder aktivitet. Største elsker å være ute, mens minste hater å være i vogna. Da er det liksom ikke så kult å være ute på lekeplassen, med en baby som hyler liggende eller sittende i vogna. Ute flyr jo tiden, største storkoser seg og får brukt hele seg. Mens minste faktisk blir prisgitt vognen fordi babyen ikke kan sitte selv i sandkassa, og dermed blir passivt liggende i vogna eller sittende i mitt fang. Poenget mitt er at denne alderforskjellen nå tilsvarer så forskjellig behov og styrke på barna, at dette håper jeg virkelig er den tyngste tiden av det å ha to tette. Gleder meg til de er mer like i størrelse, eller til babyen får noen mnd til på seg, slik at det blir mer a'la de samme behov. Jeg har lyst til å være en lekende mor til begge to, ikke en kjeftete og sur mor.

 

Flere med innspill?

HI

[stratos]

Jeg synes du er tøff som beskriver din hverdag.Det er nok mange som kan kjenne seg igjen i din beskrivelse. Mine to minste er det 14 måneder mellom. Den minste er nå 9 måneder. Jeg tror det er store variasjoner i barnas lynne. Mine er nok noen rolige typer, men det kan så absolutt gå en kule varmt i denne leiren og.

 

Hos oss tilbringer vi mye tid sammen. Minste kan enda ikke sitte alene men beveger seg rundt på gulvet.Så når vi leker så sitter jeg sammen med de begge. Leser jeg en bok så har jeg de begge på fanget.

 

Den største hjelper til med å kle på sokker, lue o.l når vi skal ut.Er hun for hardhendt kan jeg stoppe henne og vise hvordan det skal gjøres på er roligere og forsiktigere måte.

 

Er jeg på kjøkkenet og lager mat sitter den minste i stolen sin og veiver med en øse o.l mens den største hjelper til med matlaging med enkle ting som å ha mat i boller, trille bolledeig osv. Jeg er ofte sammen med dem slik at de ikke er alene. Når deres minste får ett halvår til på seg utviskes forskjellen i kropp og sinn mere slik at de blir mere jevnbyrdige.. da kan det bli en og annen "karamell" til den største fra den minste.

 

Jeg har ikke barnehage plass til noen enda, men fra høsten skal den eldste på halv plass. De lærer mere å ta hensyn til andre og vente på tur og det kommer det nok deres minste tilgode etterhvert.

 

Vi har kjøpt oss sykkelvogn som de sitter sammen i. Da er de stille og rolige og stokoser seg med å følge med. Er det godt vær sykler vi oss en formiddagstur, vi får alle luft og det gjør godt for humøret.

 

Kan det være en idè å holde de litt avskilt? en trillepike til den ene av og til slik at du bare kan konsentrere deg om den andre?ha den minste litt i reiseseng/lekegrind mens du er sammen men den største?

 

Denne fasen kan nok føles tung og tøff og jeg tror du gjør lurt i å sette av tid til deg selv, uten barn. Det har du godt av og har mor det godt har barna det godt tror nå jeg. når denne fasen er over er det bare å glede seg til de blir 16-17 år!TULLA!!!

 

Keep up the good work:)

[Anonym bruker]

Takk stratos!

Ja, se for oss gjengen om en 15-års tid. Tjoooo-hooo!!!

 

Jeg ser det er viktig å være ute hvertfall, møte folk og andre barn. Det er helt sikkert, humøret stiger betraktelig på alle mann!!

 

Flere??

HI

[Learning to fly]

13 mnd mellom mine. De er nå 4 og 5. Største fikk alltid være med og se på minsten, fikk egen høystol på badet når vi byttet bleie o.l.

 

Ved amming leste jeg alltid eller bygde klosser samtidig med største.. Brukte nesten null tid på husarbeid, eller involverte største i det som måtte gjøres (det var stor stas). Største fikk holde baby ofte, satt i sakkosekk da, god støtte for største. Var på gulvet nestee hele tiden når begge var våkne, masse oppmersomhet til den største, bare positiv tilbakemeldinger og håndleding for å vise hvordan man behandler baby.

 

Unngikk på denne måten sjalusi, merket ingenting. Men jeg var ganske utslitt og huset fløt i to år. Det krever enormt av foreldrene å ha to så tette, det ser jeg i ettertid...Største var snill med baby, for den var ingen "trussel".

 

Passet på å samsove de på dagtid, og sov selv den tiden!!! Gull verdt.

 

Husker ikke alle fasene så godt, bare att jeg satte begge barna i sterkt fokus og hadde mindre tid til venner og familie en periode. Lekte MYE med største og når minste ble stor nok til å bli med i leken, lekte vi alle tre. Kunne ikke gå fra de mange sekundene uten att det ble skrik og skrål. Slik er det enda i perioder, men som regel har de mange gode dager der de er bestevenner!!! De er veldig knyttet til hverandre.

 

 

[Synnøve Finden]

Har du ikke bæresæle da som den minste kan være i mens dere er ute, det er populært her. Minste liker heller ikke vogna noe særlig så her sitter hun i bæresæle mens vi er ute, blir ikke lenge om gangen da, men en liten tur.

 

Noen dager er mer slitsomme enn andre, noen dager går alt helt supert, unga er blide (stort sett) og andre dager er alt bare helt krise, jeg har sovet alt for lite (endelig begynt med nattavvenning nå da), blir liksom aldri nok søvn å få uansett, unga er grinete og ting går liksom ikke helt som det skal.

 

Jeg og samboern min har snakket om det tusen ganger, gleder oss bare til de blir 2 og 3 år eller bare til minsta begynner å gå. At ting blir bare litt lettere.

 

Men en ting er sikkert jeg kommer ikke til å få flere barn, de to jeg har er mer enn nok

[Anonym bruker]

Har en bæresele, eller ett sjal. Vet ikke om det er helt egnet hvis største slår seg vrang, og ikke vil bli med hjem feks. Da kan det bli trøbbel å bære begge... Men jeg får gjøre det beste ut av det med vogna, babyen blir jo mer og mer interessert i å sitte i vogna og se på det som skjer.

 

Tror nok ikke det blir flere barn her heller... Og det er som du sier, gleder oss til at de blir 2 og 3 år. Da er de mer på likt og kan leke sammen.

HI