Er jeg farlig?

[Anonym bruker]

Jeg tror at jeg holder på å bli gal.

Jeg er noen ganger så redd for hva jeg kan finne på å gjøre med gutten min. Vet ikke hvorfor, men jeg får ekle bilder i hodet av at jeg gjør grusomme ting med han, så blir jeg lei meg etterpå. Har lurt på om jeg skal varsle barnevernet om at jeg er farlig, men da tar de jo sikkert gutten min, og jeg vet jo egentlig at jeg elsker gutten min så høyt at jeg aldri ville krummet et hår på ham.

I tillegg så blir jeg helt knust når jeg hører om tragedier som handler om barn i nyhetene, jeg ser for meg at dette skjer med gutten min og at det er jeg som er den grusomme gjerningsmannen. Ser for meg bilder av at han er død og strigråter etterpå. Så løfter jeg han opp og klemmer han inntil meg og tårene mine renner ned i håret hans, kjenner det verker i hjertet fordi jeg er så sinnsykt gla i han.

Jeg orker heller ingenting lenger, stakkars kjæresten min som må gjøre alt her hjemme. Jeg har alltid en nagende trøtthet, på formiddagene er jeg helt i ørska selv om jeg legger meg tidlig.

Tør ikke å fortelle dette til noen, ikke kjæresten engang, jeg synes alt dette er skummelt og jeg er redd andre skal tro at jeg har "klikka".

Hva skal jeg gjøre? Er det noen som har opplevd lignende, sånne grusomme tanker? Det er så vondt.

Er jeg virkelig farlig?

 

[Anonym bruker]

Er som å høre meg selv.. Vet akkurat hvordan du har det. Hatt det utrolig tøft etter fødsel for 2 månder siden pga akkurat de tingene. Du er nok ikke farlig det eneste som feiler deg er at du har tvangstanker. Ufrivillige fæle tanker som dukker opp til stadighet. Jeg fikk i tillegg angstanfall av alle de fæle tvangstankene. Gikk til lege og har begynnt med cipramil, det hjelper masse. Det er hjelp å få

[Anonym bruker]

hei. Ville bare råde deg til å gå til lege.I MORGEN!!!!!!!!!!

Ikke for at du er farlig og for at jeg tror du er gal, men fordi du trenger hjelp og støtte. Du trenger noen å snakke med.

Jeg har hatt det på samme måte og var nær ved og ta både mitt eget liv og babyens, men hadde heldigvis en mann og lege som så hvor akutt det var.....

 

Vet at vi som er deprimerte kan være flinke til og sjule hvordan vi har det, men dette er ganske vanlig....

 

Ikke gå alene, lov meg at du går til lege i morgen, evt, ta med innlegget og gi han så han skjønner alvoret, men husk du er ikke alene, det er mange som føler det som deg, men jo tidligere du får hjelp, jo tidligere er du ditt normale gammle deg som kan nyte barnet ditt!!!!!

 

Ønsker deg lykke til!!!!!

[Anonym bruker]

Det du beskriver er et av de klassiske tegnene på fødselsdepresjon, som forskere mener har sammenheng med hormonforandringer.

Du er ikke farlig, men søk hjelp umiddelbart.

 

[tullemor_til_snart_4]

Hei, hadde både svangerskapsdepresjon og fødselsdepresjonen ble verre, hadde slike tanker som deg. Og var hele tiden redd for om jeg var en god nok mor. Synes jeg gjorde alt feil, kunne sikkert gjøre ting bedre. Var liveredd for at noen skulle komme og ta tulla mi, visste ikke hvem, men noen.

Heldigvis hadde jeg en flink jordmor som merket at jeg ble mer og mer usikker på megselv, selv om jeg gjorde alt riktig. Så hun tok seg en god lang samtale med meg, og hjelp meg videre gjennom alle de vonde tankene.

 

Synes du skulle prate med fastlegen eller helsesøster/jordmor, den du føler deg mest trygg på, kanskje h*n kan hjelpe deg eller henvise til psykolog.

 

Tror nok ikke du er farlig eller at det har klikka for deg, tor bare som de andre sier at det er en fødselsdepresjon.

 

Lykke til;)

[Anonym bruker]

Nei hun har IKKE fødseldep!! Hun har TVANGSTANKER!!

 

Søk hjelp det gjorde jeg...husk det er kun tanker, og tvangstanker blir sjelden omgjort til virkelighet, altså at du skader barnet ditt.

 

Men det er grrrruuuusomt å ha det slik, i know...jeg hadde kontant dårlig samvittighet for at jeg hadde de grusomste tankene om datteren min. det er hjelp å få.

HSUK du er ikke alene om å ha tvangstanker men det er liksom ikke noe man sier til alle.

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Kjenner meg igjen. Min sønn er nå 2 år og alt er bra med oss, men jeg har hatt deg som deg. I ettertid ser jeg at det var kun en ting jeg trengte og det var mer avlastning. Få hjelp til barnepass, få så mye hjelp av familien som mulig og si at det trenger du. Jeg er sikker på at du vil få mye hjelp.

Jeg sa ikke ordentlig i fra, og derfor skjønte ingen at jeg hadde behov for avlastning og hjelp. Ikke gjør den samme feilen som meg!! Jeg er sikker på at hadde jeg sagt klart ifra ville familien stilt opp mer.

 

Jeg tror du trenger hvile, sunn mat, trim og tid til egne gjøremål. Får du dette blir du nok helt bra igjen.

Jeg syntes ikke du skal gå til legen å få tabeletter for dette. Det er ikke løsningen på problemet.

 

 

[Anonym bruker]

kom deg til legen. Selv om det er flaut er det mange i din situasjon og leger er nettopp vant med å hanskes med det du sliter med.

 

Jo lenger du venter med å søke hjelp jo værre blir det. Ring i morgen!!

 

lykke til )

[Anonym bruker]

Til anonym over: Hvis du har lest om fødselsdepresjon, vil du se at tvangstanker kan være et av symptomene. Ikke vær så bastant.

Det er faktisk viktig at man får riktig diagnose, slik at man også får riktig behandling.

[Anonym bruker]

Det dere beskriver her er det helt ufarlig å si til legen? Jeg har hatt sånne tanker selv når jeg har vert ekstra sliten og jeg ikke har hatt noen å ty til. Kan det være fødselsdep el hva. Hva slags hjelp er det man kan få?

[Mamman til casper]

til anonym over:det er helt ufarlig å si dette til legen din,h*n har tausehetsplikt!

Hvis du får slike tanker når du er ekstra sliten er det bare å fortelle det til legen din og andre som evt. kan hjelpe deg gjennom den tyngste tiden!

 

Det er mye hjelp man kan få,jeg har hatt veldig gode erfaringer fra bup, fikk psykolog der og så mye hjelp jeg trengte!

 

Vil også si til hun lenger opp her som sa at man ikke måtte løpe til legen med en gang for å få tabletter: jeg gikk til legen da jeg begynte å få slike tanker,han henviste meg til grorud bup,etter ett halvtår der hadde jeg hatt store forbedringer men kom liksom ikke videre så da begynte jeg på tabletter og nå er jeg så og si helt bra igjen!

Hvis du tror at de som velger tabletter velger en enkel løsning så er det absolutt ikke sånn. For meg var det helt nødvendig for å komme meg gjennom dagen!

[En prins og en prinsesse]

Det er helt normalt å ha sånne tanker, nesten alle har det! Tankene kommer lettere når man er sliten. Jeg hadde også sånne tanker, og også andre, blandt annet var jeg redd for å ta mitt eget liv. Det er nok lurt å snakke med noen om det, ingen kommer til å tro at du er gal.. Det kan hende at de har tenkt sånne tanker selv også. Det hjelper uansett å snakke med noen!! Du kommer aldri til å gjøre det, du er bare livredd for å gjøre det, livredd for at noe sånt skal skje med ungen din!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Leste dette innlegget og vil bare si at jeg har der også slik!!!

 

Tørr ikke si det til noen!

Da hadde jeg vel mista jenta mi!

Jeg vet jeg aldri ville utsatt henne for noe vondt men jeg har også syke tanker!!

 

 

[Anonym bruker]

Snakk med legen din og få en henvisning til psykisk helsevern i kommunen (psykiatrisk sykepleier) eller psykolog. Viktig at du får oppfølging og snakke med noen om disse tankene. De kan jo sammen med deg finne ut hva det skyldes... De har taushetsplikt.

[Anonym bruker]

Må bare si at man ikke mister barnet sitt om man snakker med legen eller annet helsepersonell om dette. Det er bare utrolig viktig å nettopp snakke med helsepersonell om det, og få oppfølging i form av samtaler. Mange tror at barnevernet kommer på døra med en gang, noe som ikke stemmer.

[blond]

Det høres mest ut som om du er deprimert og har lav selvtillit. Det tar tid å vende seg til å være mor. Når man får barn får man ofte et nytt møte med egen barndom og oppvekst. Hvis denne ikke har vært god kan man bli redd for selv å være grusom mot barnet sitt. Hvis barndommen har vært god kan man få prestasjonsangst for å ikke være god nok. Da er det viktig å erkjenne dette og jobbe med det vonde og jobbe for å bedre selvtillitten (f.eks fokusere på alt som er bra og bli mer bevisst på det).

 

Om du er farlig for barnet ditt kan ikke jeg svare på. Jeg vet heller ikke hvorfor du har slike tanker som du har. Det er lurt å oppsøke hjelp, å dele dette med andre. Du vet selv hvem du kan betro deg til, hvem du har tillit til. Du kan også snakke med helsesøster eller få time hos psykolog, men først og fremst tror jeg det kan hjelpe deg å ikke gå og bære på dette aleine. Delt smerte er halv smerte. Delt glede er dobbelt glede!!

 

Og det kan være lurt å ha rutiner du følger hver dag, men ikke for stramt program. Vær sosial hver dag. Gå tur eller vær fysisk aktiv på annen måte hver dag. Spis sunt og nok. Dette forebygger depresjon.