føler meg så alene =(

[Anonym bruker]

jeg og kjæresten fikk babyen vår for 6uker siden.han har ikke pappapermisjon,jobber fullt.. nesten hver dag etter jobb når vi skal finne på noe drar vi til foreldrene hans(slik at han får slappet av,foreldrene tar jo ungen) og når endelig helgen kommer drar han ut en del timer å finner på ting med venner..føler at jeg gjør alt når det gjelder babyen,han sniker seg unna så fort han kan..så lenge han har kosa med babyen i ca en time daglig,mener han at han har gjort en god jobb som pappa..kjenner jeg begynner å bli deprimer..

er det bare jeg som overdriver??

eller har jeg rett til å være lei meg...?

[Anonym bruker]

Du har helt klart lov til å være lei deg. Kjenner meg igjen, pappaen til min førstefødte var sånn, jeg ble også så lei meg, og veldig tilsidesatt.... Vi mødre vil jo gjerne snakke om det nyfødte barnet vårt, vi vil at han skal smile like mye som oss og være like interessert... Det er vondt når det er sånn.

 

KLem klem

[Anonym bruker]

samboeren min trodde at han ikek trengte mer enn å bare være i rommet han da vår jente ble født

 

å føle seg alene er et tegn på fødselsdepp...jeg følte meg veldig ensom og alene...

 

det som måtte til her var at ungen hans ikke visste hvem han var..så langt gikk dette før han skjønte at han måtte t seg selv i nakken.

[guita]

Skjønner godt du føler deg litt trist.

 

Kanskje han ikke har kommet helt inn i rollen ennå? De fleste blir jo gladere i babyen sin etterhvert, i begynnelsen kanskje det oppleves som masete og vel mye?

 

Kanskje du bør finne faste ting som han skal ta seg av? Feks kveldsstellet eller i hvert fall deler av det, eller gi siste flaska før leggetid om dere gir mme? Jeg tror han blir mer glad i og opptatt av barnet deres jo mer han får vært sammen med det.

 

Å bære babyen er også en fin måte å føle nærhet til den på. Kanskje han kunne tenke seg å bære h*n innimellom når dere går ut, i babybjørn, et nøytralt elastisk sjal eller slynge? Mannen her syns i hvert fall det var stas da han bare overkom redselen for å se feminin ut

 

Lykke til, til dere begge! Jeg tror nok det vil gå seg til med tiden bare dere jobber litt med saken! -klem-

[Gjest]

Hei

 

Jeg tror ikke du er helt alene om å føle det på den måten i starten! Jeg hadde det også sånn noen ganger, uten at jeg egentlig var så ensom, men det føltes sånn! Samboeren min måtte jo få sove om natta fordi han skulle på jobb, og jeg var utslitt, men måtte likevel ta meg av babyen og fikk lite søvn. Jeg var også litt skuffet over at samboeren min ikke var like gira på babyen som jeg hadde forventet at han skulle være, og han er også borte ganske ofte pga hobbyen sin.

Men jeg merket en stor forandring på dette da babyen ble litt større, og kunne reagere litt mer. F.eks da babyen begynte å le...plutselig synes pappaen det var kjempegøy å underholde og leke. Så det at jeg var litt lei meg i starten var nok en blanding av hormoner, forventniger som ikke ble infridd, og at det rett og slett er slitsomt å ha "hovedansvaret" for en så liten baby!

Nå er babyen vår litt større, og har begynt å sove bedre om natta. Jeg har fått tilbake overskuddet, og merker stor forskjell på "familiesituasjonen". Gi det litt tid, det kan godt hende det blir mye bedre etter hvert! Og om det ikke blir det, så prøv å ta en prat om ting, uten å kritisere for mye. Kanskje han rett og slett ikke vet helt hvordan han skal bidra?

 

[Gjest]

En annen ting som jeg gjorde helt fra starten av; la babyen være helt alene med pappaen, mens du f.eks går en tur, handler litt, besøker familie/venner. Vær et sted i nærheten så det er lett å reise hjem hvis det ikke skulle gå så bra. På denne måten får pappaen erfaring med å være helt alene med babyen, og ser at han får det til helt fint. Og du lærer å gi litt slipp (jepp, det kan være vanskelig!) og viser at du har tillitt til han og hans måter å gjøre ting på.